onsdag, 11 mars 2015 08:04

Musikk - what´s in a name..

Skrevet av

I møte mellom ulike definisjoner av ett og samme fenomen ligger det gjerne et stort potensial for saftige meningsutvekslinger. Innen musikkens verden har det vært flere situasjoner hvor musikk har avstedkommet de reneste opptøyer i konsertsalene fordi publikum har hatt ulike oppfattelser av om det som ble spilt kunne kalles musikk eller snarere burde sammenliknes med lyden av tannlegebor.

Dagens artikkel skal by på en del lydopplevelser som for mange garantert vekke spørsmålet: er det musikk?

La oss starte med et tankeeksperiment (lånt i all ydmykhet fra min tidligere veileder og en av Norges store samtidskomponister Lasse Thoresen):

Forestill deg at du sitter på en restaurant. Fra kjøkkenet kommer det skramlende lyder fra kopper, gryter og klirrende bestikk. Med ett går de kaotiske lydene over til å bli et organisert perkussivt forløp: kokken (som er slagverker på fritiden) har i et anfall av kreativt overskudd begynt å bruke kjøkkenbestikket som trommestikker og benytter alle metalloverflater til å tromme ut et intrikat polyrytmisk forløp.

Det som før var bråk er nå blitt musikk. Vent litt, hva skjedde egentlig her? Lydmaterialet som vi hører, (klirringen og skramlingen av metall mot metall) er fortsatt det samme som før men måten lydene organiserespå gjør at mange nå muligens velger å definere det ene som bråk og det andre som musikk.

Det er noe fascinerende over at lyder vi forbinder med hverdagslige handlinger og gjenstander med ett kan forvandles til musikalske forløp. Det er kanskje grunnen til at ensemblet STOMP (startet av Luke Cresswell og Steve McNicholas i Brighton) fikk en så formidabel mottakelse da de dukket opp med sine show hvor musikerne benyttet seg av hverdagsgjenstander som feiekoster, aviser, oppvaskbørster og søppelspann i en forrykende energi som fikk selv det stiveste britiske publikum til å jumpe opp og ned i setene.  Her følger et klipp fra den en time lange konsertfilmen Stomp out loud, laget for HBO.

I tillegg til å få oss til å lytte med nye ører kan slike opplevelser gjør noe med hvordan vi selv i etterkant oppfatter disse hverdagslige gjenstandene -å feie gulvet blir aldri helt det samme etter en STOMP-forestilling, slik som dét å male en husvegg for alltid vil ha et snev av action over seg for alle som så Karate Kid på 1980tallet.

Melodi og harmoni - Vannrett og loddrett organisering

En definisjon av musikk går ut på at musikk er "organisert lyd". Noe av det som skiller de ulike musikkstilene opp gjennom tidene (romantikken, barokken , impresjonismen) er gjerne nettopp de rådende ideene om hvordanman skulle organisere tonene. Melodi og harmoni dreier seg i bunn og grunn om vannrett og loddrett organisering - hvilken rekkefølge av toner var til enhver tid "tillat" og å anse som en melodi og hvilke toner var det tillatt å sette sammen til akkorder?

Myten om den inspirerte klassiske komponist som sitter og øser notene intuitivt fra sin egne frie fantasi og ned på notepapiret er nettopp dét: en myte. Det har aldri vært noen  "anything goes- innstilling innen klassisk musikk. Bach og Mozart, kjent for sin formidable produksjonsevne, skrev begge innenfor sin tids kompositoriske rammer (selv om de også begge er kjent for å ha tøyd disse rammene innimellom). Det er ikke for ingenting at en gjentatt vits om Vivaldi (først fremsatt av Igor Stravinsky) var at han ikke skrev 400 konserter, men én konsert 400 ganger...

Den klassiske musikken har alltid vært full av formler og rammer med mer eller mindre utøyelige grenser og dét å bryte disse var sjeldent uten konsekvenser.

En liten historie kan tjene som eksempel: i 1902 skrev Arnold Schönberg verket "Verklärte Nacht", en strykesekstett inspirert av et dikt av Richard Dehmel. Verket ble ansett som svært kontroversiell da det ble fremført. En av grunnene til dét var at sekstetten inneholdt en "forbudt" akkord, det vil si en akkord som til da ikke var blitt kategorisert (og dermed, innen den kategoriserte klassiske verdenens tonespråk, ikke kunne eksistere) noe som resulterte i at Vienna music society avslo verket. Schönberg kommenterte tørt i etterkant at "thus (the work) cannot be performed since one cannot perform that which does not exist".

VIDEO: verklärte nacht 

 

Den industrielle (lyd)revolusjonen

Organisering har med andre ord alltid vært en big deal innen klassisk musikk men materialetman organiserte var lenge begrenset til instrument-eller stemme-frembrakte toner.

Dét å definere musikk som "organisert lyd" kan på den ene siden røpe at man tar materialet for gitt men på den andre er det en svært moderne definisjon da den faktisk ikke setter noen krav til hva slags lyddet kan dreie seg om. Lydmaterialet kan altså like gjerne være hva som til enhver tid er tilgjengelig av lydkilder.

Vi mennesker lever våre liv omgitt av stedspesifikke lydlandskaper (soundscapes) som alle er et resultat av samfunnet som har skapt dem. Og den hendelsen som udiskutabelt har skapt de største endringene i våre lydomgivelser innenfor det korteste tidsrommet er Den industrielle revolusjonen. Med maskiner og industriell produksjonble hverdagen til store deler av verdens befolkning i løpet av svært kort tid fylt opp av et helt nytt sett med lyder: Dampfløyter, maskiner, biler, knitrende elektrisitet, vindturbiner og lokomotiver.

Og med det utvidede lydlandskapet som  fulgte med den nye fantastiske verdenen fulgte også endringer i forståelsen og  definisjonen av hva musikk var.

Fortiden er død, leve fremtiden

I 1909 utga den italienske kunstneren Filippo Tommaso Marinetti sitt futuristiske manifest, det filosofiske grunnlaget for retningen som ble hetende futurismen og som for en kort stund fikk stor innvirkning på en gruppe kunstnere, forfattere og musikere. I dette manifestet, som ble trykket i en italiensk avis hevder Marinetti bl.a. at musikken må ta inn over seg nettopp den betydningen industrien  (særlig i form av maskinen) hadde hatt å si for samfunnet og den utviklingen man var omgitt av på alle kanter. Marinetti og mange av hans samtidige så på maskinen og det industrielle framskrittet i et udiskutabelt positiv lys. Mennesket hadde gjennom teknologien overvunnet naturen og fortiden (alle museer burde brennes) og var på full fart inn i en fremtid hvor styrke, fart og vold var (og burde være) sentrale elementer. Manifestet hadde sterke islett av fascisme i seg og fremstilte blant annet krig som  en rensende kraft, nødvendig for å bevare helsen til  den menneskelige ånd, en tanke som ikke var så fremmed i en verden hvor krigsretorikk og våpenkappløp økte år for år.

 

Man kan tenkte hva man vil om Marinetti og de som delte hans ideer men det som er verdt å merke seg i denne sammenheng er at han også hevdet at alle typer støynå skulle kunne brukes som musikk. Dette ble også eksperimentert med gjennom at maleren og komponisten Luigi Russolo gikk i gang med å konstruere flere "støymaskiner"  kalt Intonarumori som kunne gjenskape nettopp industriens skingrende, tordnende og eksploderende lyder. Man holdt egne konserter med musikk skrevet for disse instrumentene.

 

VIDEO: Intonarumori:


(her er noen rekonstruksjoner på et museum i Lisboa som kan gi en anelse av hvordan dette må ha hørtes ut.)

Her finner vi med andre ord starten på en avgjørende endring i tankesett rundt fenomenet "musikk" og hva slags lydmaterialesom kunne få lov å defineres som musikk. Dette skulle få store konsekvenser. Selv om futurismen som retning døde ut etter første verdenskrig ble ideene hengende igjen og skal senere bli avgjørende for grunnideer innen rock og popmusikk,  elektroakustisk musikk, filmmusikk, den klassiske avantgardens eksperimenter og dagens elektronika-artister og støymusikere.

Og dét det hele koker ned til er altså: hva slags lyd er å anse som akseptabelt materiale for musikk?

Her( og påfølgende artikkel) skal det nå følge noen eksempler fra denne tilsynelatende grenseløse lydverdenen som med ett var blitt (og fortsatt er) tilgjengelig fordi definisjonen av hva som kunne ansees som musikk med ett var blitt så mye større.

En spennende nyvinning på 1900tallet var instrumenter som baserte seg på elektrisk fremstilt lyd. To av disse er fortsatt omgitt av et slør av mystikk og fascinasjon: førstemann ut er Thereminen.

Thereminen: There´s music in the air

I følge Pythagoras var kosmos fylt opp av sfærisk musikk som ble generert av planetene og himmellegemene, i utgangspunktet uhørbart for det menneskelige øret men allikevel rundt oss på alle kanter. Han mente også at det var mulig for mennesket å trene seg opp til å høre denne "musikken". Hva må ikke Pythagoras ha tenkt om han hadde fått oppleve en trent musiker spille på en Theremin og tilsynelatende plukke musikken ut av løse luften:

VIDEO: Clara Rockmore

Thereminen, opprinnelig utviklet i et sovjetisk-sponset forskningsprosjekt med nærhetssensorer, ble skapt av den russiske forskeren Lev Sergeevich Termen, som senere, da han flyttet til USA og tok patent på oppdagelsen, endret navnet sitt til Leon Theremin. Oppdagelsen som ble patentert i 1928, da som et musikkinstrument, består av en elektronisk svingekrets hvor tonene skapes ved at musikeren beveger hendene og fingrene rundt to antenner.

Det mest frapperende med instrumentet er uten tvil at det ikke krever berøring for å spilles, - dermed ser det i praksis ut som om musikeren spiller på usynlige strenger. Dette medfører også at plateutgivelser med Theremin-musikk kan koste på seg titler som "Music from the ether", "Music in and on the air", og "Touch, don t touch".

En av styrkene til instrumentet er at det kan brukes på så mange ulike måter. Dermed kan Rockmore i klippet over benytte Thereminen i en typisk romantisk stil med masse vibrato mens resultatet er et litt annet når Jimmy Page fra Led Zeppelin trakterer instrumentet i denne elektriske live-konserten (sjekk rundt 1.48):

VIDEO: Led Zeppelin  

 Selv om instrumentet i begynnelsen ble mye brukt til erstatning for tradisjonelle instrumenter (du finner både Mozart-konserter og romantiske slagere hvor Thereminen stepper inn for både fiolin, cello og sangstemme)tok det ikke lang tid før komponister innen både den klassiske verdene og rock/pop så mulighetene som lå i instrumentets unike lydspekter. Moderne komponister som Edgar Varese, John Cage og  Bohuslav Martinů så vel som artister som Led Zeppelin, Tom Waits og Jean Michel Jarre har funnet sine måter å benytte instrumentet på.

Robert Moog, skaperen av Moog-synthesizeren var en ivrig Theremin-bygger i sine high-school dager. Moog Music produserer i dag Etherwave Theremin og har solgt flere Thereminer til profesjonelle musikere enn noe annet selskap. De har også tatt instrumentet flere hakk videre og har blant annet utviklet en polyfonisk Theremin som kan spille flere stemmer samtidig. Playtime for tech-geeks:

Verdensrommet entrer konsertsalen

Og ikke minst: filmindustrien skulle bruke instrumentet til en gang for alle å etablere dét lydbildet de aller fleste nå forbinder med "outer space". Filmer som "The day the earth stood still" og "It came from outer space" sørget for at de aller fleste av oss automatisk forbinder Thereminen med romvesener enten vi vil eller ikke.

 

VIDEO:  the day the earth stood still  

 

Tittelsangen til Dr Who vekker de samme minnene selv om instrumentet som benyttes her faktisk ikke er en Theremin men er skapt av en håndstyrt oscilator og  tape-loop som er klippet sammen. Lyden er dog ganske lik i uttrykk.

Så hvis du noen gang skulle forelske deg i et romvesen skulle det si seg selv at dette er musikken å sette på anlegget:

Interessert i å lære mer om Thereminen? Nettsiden til Thereminworld.com er en av mange som sprer informasjon og tips og Moog music selger Thereminer i de fleste prisklasser, helt ned til bygg-din -egen-theremin for alle som ønsker å gi julesangene i neste års familieselskap en litt mer moderne sound.

 

 

Den musiserende maskinen

Til slutt en liten fotnote i anledning kvinnedagen som nylig var: Marinetti og hans volds-glade venner var ikke de første til å drømme om maskinen som et utgangspunkt for musikk:

Ada Byron King, grevinne av Lovelace formulerte alt på 1840-tallet teorier om musikk skapt av maskiner,  inspirert av sitt arbeid og vennskap med den engelske professor i matematikk Charles Babbage. Prosjektet som Babbage og Lovelace arbeidet med? En mekanisk kontrapsjon de kalte "The Analythical Machine" som skulle kunne utføre komplekse utregninger, drevet av et komplisert hullkortsystem - en maskin som i sin essens hadde alle kjennetegnene til en moderne datamaskin.

 

I 1842 hadde Ada fått i oppgave å oversette en artikkel om maskinen skrevet av den italienske matematikeren Luigi Menabrea. Babbage, som følte at Ada hadde en bedre forståelse av maskinen og alle de mulighetene som lå i den, ba henne inkludere sine egne notater i artikkelen. Resultatet ble at artikkelen ble tre ganger så lang og nå inkluderte ikke bare detaljerte beskrivelser av maskinens potensiale til å skape musikk og manipulere symboler i forhold til fastsatte regler men også inneholdt det som senere er blitt regnet som de første publiserte dataprogrammene i historien.

Maskinen ble aldri fullført i hverken Babbage´eller Adas livstid men publikasjonen “Sketch of the Analytical Engine, with Notes from the Translator” skulle senere inspirere en annen mann som skulle bli avgjørende for utvikling av den moderne datamaskinen:  Alan Turing, i disse Oscar-tider kjent for de fleste nordmenn.

 

 

I neste artikkel: Thereminens åndelige  tvilling: Ondes Martenot som tar høytalerteknologien ned helt nye og ukjente stier..

 

 

 

 

 


Lest 4917 ganger Sist redigert onsdag, 11 mars 2015 08:51