torsdag, 07 april 2016 20:18

Jeg lytter, altså er jeg.

 

- Lytting som eksistensiell erfaring

Kan opptaksteknologien bli redningsbøyen som gjør oss i stand til å oppfatte det store bildet i en verden av fragmenter?

I Morgenbladet (av 13. april 2012) skrev vitenskapsjournalist Lone Frank om forskningsfunn som indikerte at multitasking, vår tids honnørord i arbeidslivet, ikke bare minsker effektiviteten vår (i tillegg til at den booster produksjonen av stresshormoner i kroppen) men også svekker innlæringsevnen. Distraksjoner i en hver form bidrar til at den kunnskapen som kommer inn går utenom langtidshukommelsen vår og dermed også blir fortere glemt. Men i dag hvor Google har tatt over rollen som vår langtidshukommelse (så lenge vi har internettilgang); hva er egentlig problemet?

Stikkordet er kontinuitet.

Multitasking og andre mentale flipperspill bryter opp vår opplevelse av kontinuitet og gjør oss mer sårbare for distraksjoner. Dette får konsekvenser for vår evne til langsiktig fokusering, altså å holde fokuset rettet mot én ting eller ett fenomen over et lengre tidsrom. I en hverdag som flommer over av flimrende sanseinntrykk via alle kanaler er evnen til å fokusere på én ting ad gangen ikke lenger en selvfølgelig evne.

Med manglende evne til å fokusere følger manglende evne til å oppfatte større former; former som strekker seg ut i tid og som derfor krever et langt strekk av fokus og oppmerksomhet for å oppfattes. Og det er her relevansen til lytting dukker opp.

Denne artikkelen dreie seg om hvordan denne oppmerksomhetsspredningen påvirker måten vi lytter til musikk på.

 

Form

Hva er form? Form er dét som holder og ordner deler sammen; dét som skaper helhet. Et ordnende prinsipp.
Innen musikk er kunnskap om form og evne til å skape og å oppfatte former uvurderlig viten både for musikere, for komponister og for lyttere. 

De tre gruppene danner til sammen en gjensidig påvirkende trekant i musikkopplevelsen:

  • - komponisten produserer et veikart av effektive men samtidig begrensende symboler (også kalt noter eller partitur)
  • - utøveren/musikeren må fortolke disse og legge til sin egen faglige kunnskap og kulturelle bakgrunn (også kalt fortolkning)
  • - lytteren bidrar ved å bringe til bords sine egen personlige erfaringer og forventninger og mange av de forventningene er (uten at vi nødvendigvis er klar over det) knyttet til oppfattelsen av "form".

 

Jeg forstå den ikke!

Som lyttere søker vi ubevisst etter form i musikken vi møter.

Innvendingen om ikke å "forstå" musikken handler som oftest i bunn og grunn om behovet for å finne en logikk i den informasjonen eller de lydene man står overfor og denne logikken ligger gjemt nettopp i musikkens "form".

Komponisten Arnold Schönberg snakket om det han kalte "organisk form". Dette begrepet brukes for å beskrive et ordnende prinsipp hvor alle delene i et musikkstykke forholder seg til hverandre som delene i en levende organisme: hver del har sin funksjon som forholder seg til, og påvirker, de andre delenes funksjon. Dette medfører også at hvis vi endrer én del vil det uvergelig få konsekvenser for alle de andre delene. Ingenting er upåvirkelig og adskilt.

Logikken i disse forholdene er basert på basale energilover: aksjon følges av reaksjon, oppbygging følges av utløsning, spenning av avspenning og det er rundt disse forholdene at den musikalske formen bygges opp; som et forløp av hendelser, som sekvenser og mønstre.

Likevel er dét å være i stand til å oppfatte disse mønstrene ikke nødvendigvis noe som kommer av seg selv, det må trenes og en av forutsetningene er nettopp evnen til å kunne fokusere lenge nok til å kunne oppfatte lengre forløp av hendelser. Det hele er litt som forskjellen på å betrakte et pointillistisk maleri på nært hold: helheten er kun tilgjengelig hvis vi tar ett par skritt bakover og utvider synsfeltet vårt.

For de som kan fransk, her er et eksempel på hvordan fargene i et bilde av Seurat skapes gjennom en optisk illusjon som krever, nettopp, avstand for å kunne oppfattes

 

 

Når det gjelder auditive opplevelser må avstand erstattes med hukommelse: fordi musikk er noe som foregår langs en tidsakse kreves det at vi er i stand til å huske begynnelsen av en frase når vi har nådd slutten av den for å være i stand til å oppfatte frasen som en helhet.

Og er det noe som virkelig hjelper på hukommelsen så er det gjentakelse.

Der hvor vi ved maleriet kan ta et skritt tilbake kan vi, når vi lytter til noe, lytte til det én gang til, i alle fall så lenge det vi lytter til er en innspilling. Spesielt når det gjelder et komplekst tonemateriale kan vi noen ganger være helt avhengige av opptaksteknologi for å få det nødvendige overblikket:

 

Den musiske hval

På 1970-tallet ble "save the whales"-bevegelsen et verdensomspennende fenomen bla takket være utgivelsen av CD´en "Song of the Humpback Whale" hvor bioakustiker Robert Payne tok undervannsopptak av "hvalsang", denne merkelige blandingen av klikking og høyfrekvente, plystrende og ulende lyder som hvalene utstøtte og som takket være vannets ledningsevne når det kommer til lydbølger, kunne nå over ufattelige avstander.

 

 

 

Payne kom over de første opptakene av hval via en marineingeniør som hadde tatt opptak av de merkelige sukkende og ulende lydene mens han lyttet etter Russisk ubåtaktivitet nær Bermudatriangelet. Da Payne spilte av de lange opptakene av tilsynelatende tilfeldige lyder oppdaget han at det dreide seg om organiserte forløp av ulike lyder av forskjellig varighet som ble repetert helt nøyaktig, de korteste på litt over 6 og de lengste på over 30 minutter. Disse sekvensene eller "sangene" ble så gjentatt, noen ganger så lenge som 24 timer i strekk.

 

(er du interessert i å lese mer om de fascinerende forsøkene til Payne kan du ta en titt her:)

Grunnen til at man først hadde oppfattet lydene hvalene produserte som tilfeldige var at enkelte av sekvensene hadde en såpass lang varighet at det var umulig for forskerne å huske dem når de endelig ble gjentatt. Men ved å høre på opptak som kunne spilles igjen og igjen ( og å se dem fremstilt som en visuell graf) var det derimot plutselig mulig å gjenkjenne mønstrene og sekvensene i lydrepertoaret som ble gjentatt, "formen" som gjorde at lydene gikk fra å være tilfeldige lyder til å bli "sanger".

Poenget med dette eksempelet: En evne til overblikk er nødvendig for å kunne oppfatte mønster og jo større mønsteret er jo mer overblikk kreves.

Dette har betydning i langt flere sammenhenger enn bare ved musikkopplevelser:

 

 

I politikkens ytre fløyer falbys gjerne de enkle løsningene som kan forklares med noen velvalgte slagord. De små fragmentene som er lette å slynge ut og enkle å oppfatte og som samtidig skaper et verdenssyn hvor vi ikke føler hverken tilhørighet eller ansvar for omgivelser og medmennesker. For å kunne ta et mentalt skritt tilbake og se en større sammenheng trengs evnen til å kunne holde et lengre fokus, evnen til å oppfatte en større form.

Uten denne evnen blir de små fragmentene den eneste tilgjengelige virkeligheten, og vi ser ting kun ut ifra vår egen synsvinkel, ute av stand til å se ”det store bildet”, ute av stand til å oppfatte oss selv som del av en større form.

 

The soundtrack of our time

Hver trend vil til syvende og sist fremkalle sin motsats for å skape balanse. Derfor er det kanskje ikke overraskende at i en tid hvor det flimrende og hektiske er allestedsnærværende oppstår det en økende interesse for musikk som sier det motsatte.

"Before, my pieces were like objects; now, they're like evolving things." - Feldman

Innen den klassiske musikken har i de siste årene musikken til komponister som Morton Feldman vekket en stadig bredere interesse. Feldman som levde fra 1926 til 1987 er kjent, bl.a for sin unike kontemplative musikk. Vi snakker om musikk som oppleves best gjennom et par lyddempende øretelefoner eller fra en strategisk plassert stol i et lyddempet lytterom - musikk som krever fullt lytterfokus.

 

 

Feldman skal ha uttalt at jo lenger et stykke er jo mindre materiale trenger du som komponist og flere av stykkene hans som kan vare opptil flere timer er ytterst sparsommelige når det gjelder tonemateriale så vel som dynamisk variasjon. Til gjengjeld byr de på en, i vår tid, unik mulighet for langsiktig fokusering og krever et lytterfokus av en helt spesiell kvalitet.

Det dreier seg ikke om fokusering med den hensikt å få kunnskap og stimulering men heller en egen form for dyp iakttakelse.

Feldman selv påpekte hvordan hele hans generasjon var fanget i trenden med å komponere stykker som lå innenfor et 20-25 minutters forløp pr sats og at når lengden på et helt verk oversteg én til én og en halv time dukket helt nye utfordringer opp, utfordringer som endret hele form-begrepet.

 

Musikk uten tid

En av de mange definisjonene av musikk er at det er "organisert lyd" og i en organisering spiller gjerne tidsaspektet en viktig rolle. En melodi er enkelttoner satt i en bestemt rekkefølge. De får dermed en utstrekning i tid i motsetning til et bilde som kan oppfattes i et glimt.

Men når denne utstrekningen blir lang nok og materialet som fyller den sparsomt nok slutter vi å oppfatte musikken som lineær, i stedet begynner musikken å påvirke vår oppfattelse av tid:

 

For å oppleve at noe utvikler seg trengs det som regel variasjon, at noe nytt presenteres. Når noe gjentas identisk i lang tid opplever vi det som statisk. Det musikalske materialet hos Feldman er små elementer som både gjentas og varieres men fordi materialet er så sparsomt føler vi i liten grad at det beveger seg. Samtidig skjer det hele tiden subtile endringer i dette materialet. Denne paradoxale kombinasjonen av variasjon og stillstand bidrar på et vis til å svekke vår oppfattelse av tid som noe lineært. I stedet presenteres vi for dét som, i musikalsk form, tilsvarer evigheten: en opplevelse av et vedvarende "nå" uten begynnelse eller slutt. Som et havblikk for ørene.

 

 

Interessant nok kan slike lytteropplevelser noen ganger skape sinnstilstander som er sammenlignbare med dem som ofte søkes og oppstår i flere former for meditasjon. Grunnen er kanskje at svært mange opplever denne formen for bevissthetstilstand som svært nærende. Hele tiden balanserende: rolig men ikke passiv, kontemplativ men ikke likegyldig, aktiv men ikke rastløs. 

Dagens oppfordring med etterdønningene av påskeferie fortsatt i kroppen: Skru av mobilen, innta øretelefonene og lyttestolen og ta et mentalt og sanselig lydbad i Feldmans verk for piano solo "For Bunita Markus" (innspillingen av pianisten Sabine Liebner anbefales, den ligger ute på Spotify) og kjenn hvordan hjernen reagerer på å utsettes for forløp av en slik dimensjon.

 

 

 

Her er en annen versjon tilgjengelig via youtube:

 

 

 

 

 

 

 

 

Lest 6248 ganger Sist redigert fredag, 08 april 2016 14:06