mandag, 08 desember 2014 14:33

Mønster

Skrevet av

I dag skal det handle om mønster og spesielt hvordan vår lengsel etter og behov for organisering og form gjør at vi naturlig tiltrekkes av mønster både i det vi ser så vel som i det vi hører.

Helt fra vi er født danner hjernen vår nevron-forbindelser mellom det vi sanser og tidligere minner og erfaringer. Når vi lærer noe nytt kobles alle nye inntrykk opp til det eksisterende systemet og får det til å vokse. Etter hvert dannes enorme og komplekse mønstre som gjør oss i stand til å danne oss et helhetlig bilde ut av det som omgir oss, vår virkelighetsoppfatning.

Det er ulike grunner til at noe fester seg hos oss mennesker men en av dem er at det gjentas. Når noe gjentas trigger det gjenkjennelse hos oss og gjør oss i stand til å koble det nye inntrykket opp mot tidligere innsamlet erfaring. Et mønster er i bunn og grunn noe som repeteres med en viss grad av regelmessighet og fordi vi alle ubevisst er kontinuerlig opptatt av å danne mønstre i hjernen vår for å sanse verden er vi også grunnleggende mønster- og form søkende av natur.

Vår virkelighetsoppfatning er et komplekst og samtidig overraskende skjørt mønster som har en enorm påvirkning på oss og som ligger i bakgrunnen som en eksisterende mal vi innpasser nye opplevelser og erfaringer inn i. 

Og hvis noen eller noe truer dette mønsteret kan det vekke sterke reaksjoner.

Hesten som frukt

I 2012 skapte en svensk facebookgruppe med navnet "Hästar finns inte" et uventet stort rabalder med sitt manifesto som høylytt hevdet at hesten er en frukt som ikke eksisterer. Savador Dalí og dadaistene ville sannsynligvis ha omfavnet gruppen og hyllet dem for deres noe uventede suksess med å vise hvor lite som skal til for å true den generelle virkelighetsoppfattelsen hos svært mange. Etter at kommentarfeltene hadde rent over med alt fra latterliggjøring, vilt raseri og voldstrusler, til tårer fra hesteelskere som sendte inn bilder av seg selv på hesteryggen med piler og sirkler for å understreke poenget sitt var det på tide at noen tok grep for å få diskusjonen ned på bakken igjen og påpeke hva det hele egentlig dreide seg om.  Den svenske regjeringen i form av landbruksminister Eskil Erlandsson kom på banen for å forsikre folk om at det ikke var noen grunn til uro: hester finnes. Erlandsson kunne til og med legge til at det fantes flere ulike hesteraser. Vi får anta at når selv regjeringsministrer ikke er i stand til å innta et meta-perspektiv er det urealistisk å forvente at kommentarfelt-hysterikerne skal kunne gjøre det samme.

Historien er et gyllent eksempel på hvilken viktig rolle konsensus spiller for vår virkelighetsoppfatning og hvor mye aggresjon som lett kan genereres når noen bryter med vårt mønster av vedtatte sannheter, om enn i surrealistisk form.

Musikk med og uten mønster

I våre liv omgis vi overalt av visuelle mønstre.

 

Men også vår auditive verden er fylt opp av fenomenet: Komponisten Edgar Varése definerte musikk som «organisert lyd» og innen musikk er «form» betegnelsen på de ulike måtene denne organiseringen kan gjøres på.

Også her har de fleste av oss visse forventninger til hvilke mønstre vi forbinder med begrepet musikk og hvis disse ikke blir oppfylt har vi lett for å føle oss vippet av pinnen.

Dette forekommer gjerne oftere i møte med nyere musikk."Jeg forstår den ikke" er gjerne kommentaren som går igjen når folk skal beskrive sitt forhold til musikkopplevelser de selv oppfatter å tilhøre den litt håpløst betegnede kategorien "samtidsmusikk". Det som denne reaksjonen gjerne beskriver er nettopp en manglende opplevelse av å se "mønsteret" eller logikken. Hva er musikkens "senter"? Hvordan forholder delene seg til hverandre? Hvordan henger det hele i hop og hvordan er det mulig for meg som lytter å skape orden i denne opplevelsen som fortoner seg som et uoversiktlig kaos?

Tapet av et senter

En av grunnene til at noe musikk kan fortone seg som kaotisk er gjerne at den bryter med mønstre vi mer eller mindre underbevisst forventer skal være til stede i musikk, som feks en jevn rytme, en sangbar melodi, instrumentalklanger og samklanger som forholder seg til et bestemt klangideal eller harmonier som forholder seg til et tonalt sentrum. Når komponistene begynner å endre på disse parametrene kan resultatet kollidere med hva vi forventer musikk å være.

Det tonale sentrum, dét at et verk graviterer rundt én tone er og var et av de store sentrale parametrene i vestlig musikkhistorie og grunnlaget for den tonale musikken. En av dem som skulle rokke ved dette var komponisten Arnold Schönberg gjennom sitt arbeid med dodekafonien eller 12-tonemusikken.

I flere 100 år hadde musikken beveget seg i stadig større sirkler rundt det tonale senteret som dannet ankerpunktet i hvert enkelt stykke. Selv om komponistene gradvis tøyde den spenningen som oppstår når et musikkstykke harmonisk beveger seg vekk fra sin hovedtoneart så besto likevel følelsen av et tonalt senter som en ufravikelig gravitasjonslov, en lov som ga en følelse av organisasjon, av et tonalt hierarki; et mentalt fotfeste i det musikalske forløpet. Med 12-tonemusikken, et system som likestilte alle de 12 tonene i skalaen hadde Schönberg med et rykk fjernet tonalitetsankeret og stilt det store spørsmålet: hva skjer når du fjerner senteret?

 

Her er et tidlig eksempel på et 12-tonestykke. Waltzer fra Schönbergs fem pianostykker op 11

.be

Dette var ingen liten ting å gjøre. Rent symbolsk er begrepet om et senter dypt fundert i de aller fleste. Man blir tross alt påvirket av å leve på en rund planet hvor absolutt alle deler av tilværelsen påvirkes av en kraft som ligger i klodens sentrum og som stadig trekker oss inn dit enten vi vil eller ikke.

 

I åpningsfrasene til sitt apokalyptiske dikt The Second Comming skriver dikteren Yeats "Things fall apart, the center cannot hold; mere anarchy is loosed upon the world". Følelsen av å ha et "senter", noe man graviterer mot, eller å kunne organisere ting i forhold til et mønster er noe av det vi holder opp som en beskyttelse når kaos truer, enten det er i form av galskap, krig og uventet tragedie eller mer harmløse ting som kunstneriske og musikalske opplevelser.

Vi søker alltid etter mønster, etter forståelse, etter noe som kan sette det uoversiktlige i perspektiv og få bitene til å falle på plass, om det så er til et bilde vi ikke personlig liker.

Enkelte komponister gir musikken sin et visuelt så vel som et auditivt mønster. Her notebildet til Circle of Infinity fra Makrokosmos I av George Crumb..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mønster - gjentakelse og regelmessighet

Schönberg og de andre komponistene som utforsket 12 tonemusikken gjorde altså noe ganske monumentalt når de fjernet det tonale senteret i musikken. Samtidig var spesielt Schönberg svært interessert i å kommunisere med sitt publikum. I verket Fundamentals of Musical Composistion maner han komponister til å ta med i beregningen når de komponerer lytterens fysiologiske og menneskelige begrensninger; hvilke konsekvenser vårt behov for mønster og form får for enhver som vil kommunisere noe.

Det var tvingende nødvendig, mente Schönberg, at komponister var seg bevisst hvordan vi mennesker organiserer lyd i hjernene våre, spesielt hvis de ønsket at lytteren skulle bli sittende i konsertsalen hele konserten til ende. Og hva var hemmeligheten, nøkkelen til vår forståelse, dét som til og med skulle kunne erstatte tapet av den sentrale tonaliteten? jo GJENTAKELSE, det samme som er definerende for mønster av ethvert slag. Selve definisjonen på "mønster" er nettopp noe som kjennetegnes av gjentakelse og regelmessighet, noe som gir oss en viss mulighet til å forutsi hva som kommer. Og for oss mennesker så dreier hele vår evne til å tilegne oss kunnskap rundt fenomenet gjentakelse.

 

Korttidshukommelsen - døren inn til kunnskapen

For at informasjon skal feste seg må den først gå via korttidshukommelsen vår som lever opp til navnet sitt: den er bare i stand til å holde på korte segmenter av informasjon ad gangen. Gjennomsnittet ligger på 7 elementer men naturen har gitt oss et smutthull: det er ingen begrensning på hvor komplekse disse 7 elementene kan være.  Vi har altså muligheten til å øke mengden informasjon vi kan holde på ved å gruppere enkelt- elementer til større enheter, slik vi alle gjør når vi skal memorere et telefonnummer eller bankkort nummeret vårt: vi husker ikke 8 enkeltsiffer, men 3 grupper á 2 og 3 siffer.

Altså ikke slik: 2  4  5  7  7  9  8  9

Men slik: 245  77  989

I et stykke bygges de musikalske forløpene opp på samme måte: små motiver utgjør fraser som utgjør større sekvenser. Det som gjør oss i stand til å huske ting godt er gjerne at vi i etterkant av opplevelsen er i stand til å lage oss et mentalt sammendrag av det foregående; å trekke eventene sammen. Dette er svært ofte noe hjernen vår gjør automatisk bare den får materialet repetert et par ganger. Det er feks svært få personer som tenker på "Lisa gikk til skolen" som bestående av 22 enkelt toner. Vi tenker på den som en melodi og en melodi er nettopp en sekvens av enkelttoner som har fått en helhetlig identitet for oss.

 

Musikkens buntebånd

Enkelte sekvenser har vi lettere å oppfatte som melodier enn andre. Grunnen er at de inneholder ting som gjør dem lettere å bunte opp i hukommelsen vår. Innen musikk spiller gjerne tonalitet en slik rolle som "buntebånd". Et annet "bånd" er regelmessige taktarter. Derfor vil også musikk som ikke har disse hjelpemidlene kreve mer trening å memorere.

For eksempel vil de fleste ha lettere for å memorere begynnelsen på dette stykket:

Enn dette:

Det første eksempelet er Mozarts sonate i A-dur 331 som går i 6/8-dels takt. Det andre er Bela Bartoks verk Musikk for strykere, slagverk og celesta som har såkalte uregelmessige taktarter og skifter mellom 7/8, 8/8 og 12/8-deler i tillegg til å vandre hvileløst gjennom halvtone-dominerte løp, noe som kan tåkelegge tonaliteten en smule. Begge stykkene har en fast toneart men i Bartok´s tilfelle kan det kreve et større forarbeid å være i stant til å oppfatte den. Dette forarbeidet kan være noe så enkelt som å utsette seg for denne typen musikk flere ganger, altså ganske enkelt å spille stykke flere ganger etter hverandre.

Dette var også et av Schönbergs forslag for hvordan man skulle bedre konsertsituasjonen og gjøre nyere musikk mer tilgjengelig for publikum: hver konsert skulle bestå av bare et begrenset antall stykker men disse skulle til gjengjeld spilles flere ganger i løpet av en og samme konsert. Gjentakelsen skulle bidra til at publikum fikk en bedre anledning til å finne mønstre i musikken.

Det er kanskje litt av et paradoks at en komponist som var såpass interessert i kommunikasjon med lytteren ikke akkurat var kjent for å skape forståelig musikk i sin samtid. En liten avsluttende historie kan illustrere hvor stor risiko man løper ved å bryte for brått med publikums forventninger.

Den 31. mars 1913 ble det arrangert en konsert i den ærverdige Wiener Konzertsaal som i senere tid skulle få tilnavnet "skandalekonserten". Programmet inneholdt verk skrevet av komponister som tilhørte den såkalte andre wienerskolen: Anton Webern, Alban Berg, Alexander Zemlinsky og Schönberg selv (som også fungerte som dirigent på hele konserten) i tillegg til å avslutte med Gustav Mahlers Kindertotenlieder.

Slåsskampene brøt ikke virkelig ut før mot slutten av konserten men da hadde det lenge vært omtrent umulig å få med seg musikken pga buing, forstyrrelser fra ulike fraksjoner av publikum som sto og brølte til hverandre og lignende. I den påfølgende rettsaken knyttet til en episode hvor konsertarrangør Erhardt Buschbeck hadde utdelt et særdeles treffende knyttneveslag, vitnet tilstedeværende operettekomponist Oscar Straus at lyden av dette neveslaget var den mest harmoniske lyden som hadde forekommet på hele konserten.

For en smakebit: her er en moderne innspilling av Alban Bergs verks som utløste de største protestene:

Kanskje ikke helt hva vi kunne ha forventet oss, reaksjonene tatt i betraktning? En del av moroa med å kjenne til musikkhistorie er å kunne følge den gradvise endringen av hva som til enhver tid ble akseptert som musikk og ikke minst: hva som ble ansett som uakseptabelt. Her kunne man gått inn i en interessant diskusjon om skille mellom musikk og støy og hvor definisjonsmakten i denne diskusjonen ligger men det får komme i en senere artikkel.

 

Denne karikaturen sto på trykk i Der Zeit et par dager etter den minneverdige konserten.

 

Derimot så er det også viktig å ta andre ting i betraktning, som at dette var tiden for ulmende følelser og store emosjonelle utblåsninger, i konsertsalen så vel som andre steder, noe et skudd i Sarajevo det påfølgende år skulle vise.

Bare to måneder senere presenterte Igor Stravinsky sitt verk Vårofferet i Paris, en hendelse som den dag i dag omtales i de fleste musikkhistoriebøker. Du kan finne en rimelig historisk korrekt filmatisk gjengivelse av premieren på Vårofferet på starten av filmen Coco og Igor, en ypperlig romjulsunderholdning.

Og med dét ønskes det God Jul og et auditivt inspirert nytt år til alle!

 

 

 

 

Lest 3312 ganger Sist redigert mandag, 08 februar 2016 20:53