Det er fristene å vende blikket tilbake til en CD jeg anmeldte sist høst når jeg lytter til dette albumet Lyd av en Fremmed. Josah sin siste CD Dipole hadde i likhet med Ugler i mosen sterke røtter fra 70-og 80-tallets prog-rock. Men til tross for at både Josah og Ugler i mosen har sin basis på Vestlandet, er det såpass mye som skiller de at det er like greit å la det sporet ligge.
På tide med en presentasjon av bandet Ugler i mosen. Dette er en gjeng musikere som har spilt sammen en god stund, som avveksling fra andre band de er med i. Bandet har vært et slags musikalsk fristed, der de har kunnet spille mindre main-stream musikk.
Rune og Morten Foss har røtter fra Åsane og Nordhordland, og driver foss Musikk på Frekhaug. Rune er vokalist, og ikke hvilken som helst vokalist. Morten Foss er gitarist, og har skrevet en stor del av låtene på albumet. Den andre gitaristen – Terje Tjervåg – spiller også flere andre instrumenter, som banjo, keyboard og trombone, I tillegg til at også han synger.
Rytmeseksjonen i Ugler i mosen utgjøres av Marius Mathisen og Dag Ask. Marius trakterer trommene, og kommer opprinnelig fra Lillehammer. Bassisten Dag Ask har ellers bakgrunn fra blant andre «Det Skandaløse Orkester», et kraftig Zappa-inspirert Bergensband som også utga debutalbum i løpet av det siste året.
Musikken på Lyden av en fremmed har en del karakteristiske trekk. Først og fremst er det ikke til å komme utenom at Rune Foss sin veldig særpregede vokal setter et kraftig preg på mer eller mindre alle låtene. Det må innrømmes at jeg trengte litt tid for å absorbere til stemmen, men etter flere gangers gjennomlytting av albumet har nettopp denne stemmen vokst til å bli en styrke, og et sterkt karaktertrekk i musikken. Det synges på klingende Bergensk, noe som får bandet selv til å ty til begrepet dialekt-prog. Og de trekker også en sammenligning med Jan Eggum, noe som på en og samme tid virker meningsfullt og er misvisende. Linken til Eggum gir mening i form av at man kan få litt Eggumske assosiasjoner av stemningen i musikken og vokalen.
Men musikkformen er selvfølgelig i et helt annet univers enn Eggum. Vi snakker om Prog-rock med for meg 70-talls-asssiasjoner. Skribentkollega Arve antydet forsiktig link til trønderbandet Ruphus, og jeg nikket gjenkjennende, men også det med tilføyelsen «forsiktig». For det er også svært store forskjeller som gir behov for å lete videre etter musikalske referanser.
Går vi litt mer analytisk til verks, er det veldig tydelig at musikken baserer seg mye mer på tette, sammenvevde arrangement med god disiplin og høye instrumentelle ferdigheter. Her er det få- eller ingen virtuose soloer som stikker av med showet, slike en del prog-band fra 70-tallet kunne være dominert av. Men dette med disiplinerte arrangement med fokus på kollektive prestasjoner var også en retning kjent fra 70-tallet.
Jeg nevnte tidligere at det er gode instrumentale prestasjoner her. I tillegg er det en utpreget homogen karakter gjennom hele albumet. Dette er en absolutt styrke i at et gir en tydelig egenart, men det kan kanskje også være et spørsmål om ikke albumet som helhet hadde blitt styrket enda mer med enkelte enda tydeligere variasjoner i tempo og temperament?
Av høydepunkter på albumet vil jeg trekke frem åpningssporene Alle Famler og Den Fremmede. Førstnevnte låt har for øvrig blitt utgitt som single i fjor. Men også Femtende gang og Ugler i Mosen midtveis i albumet er flotte låter, som bare blir overgått av den roligere avslutningslåten Duen Min.
Produksjonen.
Før vi snakker om lyden har jeg behov for også å berømme Ugler i mosen for at de har kostet på et cover i tiltalende dobbel digipack kvalitet, litt tilsvarende utgivelsene fra KKV.
Det er platestudioet Mors Kjeller Records som utgir innspillingen. Navnet kunne i utgangspunktet danne grunnlag for noe usikkerhet til kvaliteten, men det skule vise seg å være totalt ubegrunnet. For til tross for at Ugler i mosen bruker gitarer med noe dirty sound på enkelte av sporene, er lydkvaliteten veldig bra. Det er et nesten oppsiktsvekkende bra stereoperspektiv på mange av låtene, noe også skribentkollega Arve erfarte med stor entusiasme da platen ble spilt i et redaksjons-treff i Audiophile.no for en ukes tid siden. Terningkast fem ble antydet, helt til vi måtte erkjenne at vi ikke triller terninger i Audiophile.no.
Men også i øvelsen dynamikk er det absolutt godkjent. Nå er det for så vidt ikke de veldig store dynamiske variasjonene i denne musikken, men det virker likevel som om mikrodynamikken er godt ivaretatt, i form av lav dynamisk komprimering.
De fleste av oss husker veldig godt begrepet Trønderrock, som hadde sin store periode på 70-tallet. Åge Aleksandersen, Sambandet, Terje Tysland og ikke minst Prudence var sterke elementer. Jeg er fristet til å si at Ugler i mosen sitt album Lyd av en fremmed på tilsvarende måte danner et markant merkepunkt i det som kan kalles Bergens-prog. Og så vet vi alle at trøndere og bergensere er veldig ulike folkeslag, også musikalsk.
Ugler i mosen har med sitt debutalbum laget et veldig solid musikalsk bidrag. Og det skiller seg såpass ut fra mengden at prog-rock interesserte Bergensere har all grunn til å stifte bekjentskap med dette bandet. Kanskje allerede på releasekonserten på Inside Rock Café i Bergen fredag 13. februar?
