Eg gleda meg verkeleg til å høyre på denne CD-en. Både Dave Weckl (trommer) og Brandon Fields (saksofonar) er høvesvis store namn. Og dei kan spele! Eg veit ikkje heilt kva eg venta meg av musikk på denne plata, men eg fekk iallfall delvis riffbasert og litt rocka jazz med ein 90-talsklang, funky bass og mykje (bra) improvisasjon.
Er det nokon som ikkje kjenner Chick Corea? Her har ein sjansen til å bli kjent med ein verkeleg stor jazzpianist sine utgivingar frå 1972 til 1984.
Det byrjar med Chameleon. Chameleon er kul. Er plata det..? ...kul, altså?
Sergej Rakhmaninov sin pianokonsert nr. 3 i d-moll er eit imponerande verk, og det er av mange rekna som det vanskelegaste i verda. Slikt er vanskeleg å vurdere, men det har iallfall fleire notar pr. sekund enn nokon annan konsert. Den blei skriven sommaren 1909 før ein lengre Amerikaturné Rakhmaninov hadde, visstnok for å få råd til å kjøpe seg bil. Me kan alle vere glade for at han hadde slike interesser.
Kva får ein når to "gamle" jazzmusikarar bestemmer seg for å spele inn ein CD med klassiske verk? Gary Burton og Makoto Ozone har spelt saman i 18 år, Burton på piano og Ozone på vibrafon. Dei har stort sett halde seg til jazz, men no har dei altså gitt ut ei plate med jazzimprovisasjonar over klassiske duettar.
Den femtande mai 1998 var ein trist dag. Stemma over alle stemmer, The Voice himself, Frank Sinatra var død. Karrièra hans tok kanskje ikkje dei heilt store krumspringa på slutten (det gjorde den vel aldri...), men det er få som har swinga like mykje saman med gode storband som han.
Ein dobbel-CD med Keith Jarrett sine beste låtar, plukka ut av sjefen sjølv, kva kunne vel bli betre enn det, tenkte eg. Men eg må seie eg blei noko overraska då eg sette på plata. Eg hadde venta meg jazz i ulike former, men det første eg høyrer er renessanseliknande cembalomusikk. Først på spor 4 (etter nesten 19 minuttar) er mannen tilbake bak eit piano.
Brørne Michael og Randy Brecker er absolutt verdsledande i jazzen på kvar sine instrument, saksofon og trompet. Frå 1976 til 1982 leia dei i lag bandet The Brecker brothers, eit spektakulært jazz-funk-band ulikt alt anna. Michael og Randy stod stort sett for alle komposisjonane sjølve, og musikken dei skapte er uforutsigbar, melodisk og harmonisk kompleks, rytmisk, funky og utruleg spanande.
Stevie Wonder er ein stor musikar som har laga utruleg mykje bra musikk, særleg soul. Men eg føler ikkje at han på noko vis har har fått den anerkjennelsen han har fortent. Eg meiner han er ein av dei mest undervurderte musikarane frå 1900-talet. Nnenna Freelon er òg begeistra for Stevie Wonder, og denne plata er hennar hyllest til mannen med dei store solbrillene.
Tysdag 1. desember 1981 feira John Francis Pastorius III (meir kjend som Jaco Pastorius) sin 30-årsdag ved å kalle inn musikalske kollegaer til ein imponerande konsert på Mr Pip’s restaurant i Ft. Lauderdale. Lista over musikarar i dette utvida storbandet, må seiast å vere imponerande. Det same gjeld resultatet.
Mer
Då var det Keith Jarrett sin tur igjen. Eg har omtala han fleire gonger tidlegare, og han fekk til og med eit album i artikkelen "Ein jazzist sine ti beste plater." Det er altså ting som tyder på at eg likar Jarrett. Her får me eit liveopptak frå 2002 med den faste trioen hans. Kan det bli noko anna enn bra?
Det blei alt for lite ski på meg denne påska. Det blir vel ikkje rett å skulde det på Jamie Cullum, men han var iallfall med meg på påskeferien i år, og han tok ein god del av tida mi …eller plata hans, Pointless Nostalgic, gjorde iallfall det… Den har vore med meg i CD-spelaren i bilen nokre tusen kilometer rundt om kring i Sør-Noreg no, og eg kan ikkje seie anna enn at me har blitt gode vener.
Hugsar du Us3 – jazz-hip-hop-bandet som laga ein del ganske så kul musikk for over ti år sidan? Dei blanda hip-hop, samplingar av gamal jazz og mykje anna med eigen instrumentaljazz og rap. Det var noko heilt nytt då, og er høyrer framleis mykje på Us3. Christina Dahl er ein dansk saksofonist som med denne plata, Heartbeats, prøver på noko liknande. Fungerer det, mon tro...?
Dei av dykk som har lese omtalen av den førre plata til Jamie Cullum, veit at eg hadde store forventningar til "Twenty somehting." Cullum har vist at han kan vere både kul og moderne, sjølv innan tradisjonelle jazzlåtar, så det var spanande å sjå kva retning han hadde valt på album nummer to. Og var mine forventningar i det heile mogeleg å leve opp til?