Gustav Mahler sin 6. symfoni i A-moll er eit stort stykkje. Det er kalla det mørkaste han har skrive. Musikken hadde slik innverknad på han sjølv at han dirigerte dårleg og feil på urframføringa. Seinare skreiv han om finalesatsen i frykt for demonane som var sette fri i musikken. Denne innspelinga inneheld både den originale og den omskrivne finalen, så ein kan sjølv prøve å forstå kva Mahler følte då han opplevde musikken.
Jean Sibelius og Eduard Tubin er to av dei større europeiske komponistane frå 1900-talet, den første kanskje noko meir kjend enn den andre. Finske Sibelius og estiske Tubin har helit klart likskapar som komponistar, kanskje særleg i det at folkemusikken ligg så djupt i dei begge. På denne plata fører dirigent Paavo Järvi Cincinnati Symphony Orchestra gjennom to symfoniar som, trass i forskjellige epokar og dermed ulikt musikalsk uttrykk, liknar litt på kvarandre.
I 1936 fullførte Carl Orff sitt symfoniske verk Carmina Burana. Dette er kanskje eit av dei mektigaste klassiske stykkja me kjenner, og det er både godt kjent og populært (m.a. nytta av The Doors). I Carmina Burana kombinerer Orff enkle melodiar og primitive rytmar, og han har henta teksten frå arkaisk poesi.
Sergej Rakhmaninov sin pianokonsert nr. 3 i d-moll er eit imponerande verk, og det er av mange rekna som det vanskelegaste i verda. Slikt er vanskeleg å vurdere, men det har iallfall fleire notar pr. sekund enn nokon annan konsert. Den blei skriven sommaren 1909 før ein lengre Amerikaturné Rakhmaninov hadde, visstnok for å få råd til å kjøpe seg bil. Me kan alle vere glade for at han hadde slike interesser.
Fire gitarar, 17 spor med latinsk instrumentalmusikk. Skeptisk no? Ikkje ver det, les gjennom omtalen og vurder då om ikkje dette kanskje er meir spanande enn skummelt.
Ta ein bunke standardlåtar pluss litt anna, legg på delvis nye underlag og litt temposkifte her og der, kva får ein då? Jo då får ein Tierney Sutton si siste plate.
Piano, bass og trommer. Kvifor gjere det vanskelegare enn det?
Har du høyrt om Benny Waters? Denne legenda av ein jazzmusikar har hatt ei imponerande karriere over tre kvart århundre. Han har vore stor frå 1920-talet fram til midten av 1990-talet. Her har me han i eit konsertopptak frå "Stampen" i Stockholm i 1976.
På denne plata får me presentert to klassiske stykkje. Det første er 1919-utgåva av Igor Stravinsky sin Eldfugl i seks satsar, og det andre er utdrag frå Prins Igor av Alexander Borodin. Begge stykkja er spelte av Atlanda Symphony Orchestra. På den eine satsen av Prins Igor, Polovtsian Dances, er orkesteret sitt kor med og syng.
Tre menn, tre ståbassar, live. Enkelt og greitt og knallbra. Er det vits i å seie noko meir enn at folk heller bør kjøpe plata enn å sitje på nettet og lese om den...?
Mer
Det byrjar med Chameleon. Chameleon er kul. Er plata det..? ...kul, altså?
Med desse tre namna på plateomslaget, har ikkje Telarc følt det nødvendig å gi plata noko namn. Brown, Alexander og Malone er alle kjende namn i jazzen. Og på dette opptaket frå våren 2002, berre månader før Ray Brown døydde, har dei òg teke føre seg 11 meir eller mindre kjende jazzstandardlåtar.
Terje Rypdal her vore eit av dei store namna i norsk jazz dei siste 30 åra. Han har aldri vore blant mine personlege favorittar, men eg har heller ikkje høyrt særleg mykje på musikken hans. Med Rypdal sitt bidrag til :rarum-serien frå ECM får eg iallfall høve til å skaffe meg eit betre overblikk over karrieren og eit meir objektivt syn på musikken hans.
Har du høyrt om Kevin Mahogany? Han er kanskje ikkje mellom dei mest kjende namna i jazzen, men etter å ha høyrt denne plata, har iallfall eg blitt interessert i å høyre meir av denne mannen.