Eg kan likegodt innrømme det med ein gong: Eg hadde ikkje høyrt om Jacob Young før eg fekk denne plata. Når det viser seg at dette er Young si første internasjonale utgiving, så eg får trøste meg med det, sjølv om han sidan 1995 m.a. har utgitt tre soloalbum. På denne plata er han leiar for ein spanande kvintett og han har sjølv skrive musikken. Det som slår meg, er at dette ikkje er eit heilt gjennomsnittleg album på nokon måte…

 

Det blei alt for lite ski på meg denne påska. Det blir vel ikkje rett å skulde det på Jamie Cullum, men han var iallfall med meg på påskeferien i år, og han tok ein god del av tida mi …eller plata hans, Pointless Nostalgic, gjorde iallfall det… Den har vore med meg i CD-spelaren i bilen nokre tusen kilometer rundt om kring i Sør-Noreg no, og eg kan ikkje seie anna enn at me har blitt gode vener.

 

Dei av dykk som har lese omtalen av den førre plata til Jamie Cullum, veit at eg hadde store forventningar til "Twenty somehting." Cullum har vist at han kan vere både kul og moderne, sjølv innan tradisjonelle jazzlåtar, så det var spanande å sjå kva retning han hadde valt på album nummer to. Og var mine forventningar i det heile mogeleg å leve opp til?

 

Hugsar du Us3 – jazz-hip-hop-bandet som laga ein del ganske så kul musikk for over ti år sidan? Dei blanda hip-hop, samplingar av gamal jazz og mykje anna med eigen instrumentaljazz og rap. Det var noko heilt nytt då, og er høyrer framleis mykje på Us3. Christina Dahl er ein dansk saksofonist som med denne plata, Heartbeats, prøver på noko liknande. Fungerer det, mon tro...?

 

Soul, soul og atter soul. Roleg, avslappa soul med 1970-talspreg. Er du redd for å få overdose av dette, bør du halde deg langt unna den siste plata til Joss Stone, "Soul sessions." Er du ikkje det, er det derimot store sjansar for at du vil finne deg ein ny yndling i ho.

 

Wonderbrazz… hmm… Eg kom plutseleg til å tenkje på noko heilt anna enn musikk nett no. Rare greier. Men Wonderbrazz er iallfall ei dansk gruppe som kom med ei ny plate, "Bopa II Opera," i februar. Med trompet, trombone, saksofon, tuba og perkusjon samt litt innleigd rap og gitar i bandet, tek jo dette til å høyrast spanande ut.

 

Jan Garbarek treng vel ikkje i seg sjølv nokon lang introduksjon. Ein av Noreg sine mest kjende og sermerkte saksofonistar har nettopp kome med ny plate. Garbarek har ei over 30 år lang og svært aktiv karriere bak seg, og han har utvikla seg mykje under vegs. Kva nytt bringer så denne innspelinga?

 

Trur du at tolv tradisjonelle swinglåtar, skrivne og arrangerte av to gamlingar og spelt inn i 2000 er lite spanande? Trur du at eit album utan store overraskingar, utan originale akkordskifte og framande instrumenteringar er keisamt? Trur du storbandmusikk er ”heismusikk?” Då tek du feil! Og viss du trur dette, har du truleg ikkje høyrt plata ”Basie and beyond” med The Quincy Jones / Sammy Nestico Orchestra.

 

Ta fire apekattar, fire babes, ta frå dei alle instrument og plasser dei på ei scene eller i eit studio. Kva får du då? Då får du acappella-bandet ”Apes and babes.” Lurer du på kva eit acapella-band er, eller lurer du på om dette kan vere noko kult? Eg trur eg kan røpe at kult er det iallfall. Vil du vite meir, er det berre å lese resten av omtalen.

 

onsdag, 31 desember 2003 23:00

VPI /JPW memorial 9

Skrevet av

Denne riggen har mange likskapar med Nottingham Spacedeck. Men aspirasjonsnivået er noko ulikt. Dette er VPI sin billegmodell. VPI har dyrare og grovare platespelarmodellar, og JPW finnest også i ein lengre, dyrare og meir presis arm, så eigentleg er dette den rimelegaste modellen frå denne produsenten. Så kva skal ein seie til ein småspelar til nesten 20 000?

 

Side 151 av 158