av Stian Gårdsvoll, 30.mars 2005

Undertegnede har de siste 5 år hatt høyttalere fra B&Ws Nautilus-serie. Min første seriøse høyttaler var B&W Nautilus 805. Etter tre år ble denne skiftet ut med B&W Nautilus 803. Denne omtalen er skrevet med erfaringen fra disse to friskt i minne og ikke minst vil utviklingstrekk fra den gamle Nautilus-serien vektlegges. (For dem som ønsker seg en mer teknisk innføring i den nye 800-serien så kommer det i 802D-omtalen som forhåpentligvis er klar i løpet av april.)

En gigant på Soundcare-føtter
48 kilo per eske, 125x53x41 cm i omfang - man skjønner raskt at dette ikke er en alminnelig stativhøyttaler akkurat. Med "Diamond at work" trykket på kartongen er det liten tvil om hva B&W ser på som et sentralt salgsargument ved den nye serien. Det er to forskjellige 803-høyttalere i den nye serien. En "Signature" med to 7" basser og Signature-diskant og en med tre 7" basser og Diamond-diskant. Det er ikke helt rettferdig å sammenligne D-utgaven med den gamle 803, med andre ord. Da i hovedsak fordi denne har et basselement ekstra - og koster 30 000 kroner mer!

Hifiklubben i Trondheim sendte med et sett Soundcareføtter som ble omhyggelig montert og høytaleren ble balansert og plassert. Høyttalerterminalene var av WBTs TopLine-serie og passet bra til mine Kimber-kabler med WBT-spader.

Det første som slo meg når jeg tok plass i sweet-spot var at disse høyttalerne virkelig er enorme. De er høye og føles nokså "intrusive" (i mangel av godt norsk ord) i stuen. Men ser man bortfra høyden er det meget høy WAF på disse juvelene. Treverket er av vanlig Nautilus-kvalitet, pent, levende og uten noe som tyder på verken slurv eller en rimelig finérkvalitet. For på tross av hva mange ser til å tro, det er IKKE massiv eik i bruk her. Det er MDF som er dekket med ekte finér.

Nice gear - and it does boogie!
Oppkoblet til mitt referanseforsterkeri fra Bryston stod overraskelsene i kø. Bildet av kjernekundegruppen av B&W Nautilus-eiere, menn i 40-årene med kalkulator og fysikkbok på stuebordet som nilytter etter nyanser og detaljer, må revurderes. Det er ikke bare elementene B&W har endret på - de har gjort viktige justeringer av tonalitet og prioriteringene i lydbildet også. Umiddelbart oppfattet jeg 803D både som vesentlig mer foroverlent i lydbildet - men også mindre "masete" i diskanten enn tidligere. De som ikke har likt den gamle Nautilus-serien med en bakoverlente gjengivelsen som hovedargument må revurdere sine standpunkter nå. For dette er en helt ny høyttalerserie - på flere måter. La oss ta det i tur og orden.

De nye diamant-membranene på Diamond-serien

Fundamentet
B&W har aldri vært kjent for verken basstrykk eller for spretten makro- eller mikrodynamikk, kanskje med et hederlig unntak i 801-modellen. Mitt inntrykk av tidligere modeller var at de først og fremst gav stram og høflig bass. Men særlig morsom bassgjengivelse fikk jeg aldri ut av gamle Nautilus 803 - men det låt innmari pent.

Med 803 Diamond er dette vesentlig endret. Det er en meget god snert i bassen, kontrabasser og bassgitarer gis masse energi fra første anslag. F.eks. er "Get over it" fra Eagles' Hell freezes over en låt som kan være krevende å få god rytmikk i. Med 803D fikk denne et skikkelig røft driv over seg og jeg ble sittende å serve amerikansk sørstatsrock i DVD3900 hele veien. AC/DC (ja, australsk!), ZZ Top, Don Henley, Eagles og de mer norske TNT låt alle nokså fett på 803D. Det er ikke akkurat det man var vant med fra tidligere! Min samboerske lurte på hva som gikk av meg for tiden, det var ytterste lite akademiske toner som kom fra oppsettet til akademikeren Stian....

Midbass-kongen Michael Jackson fungerte meget god på 803D. "Streetwalker" fra "Bad - Special Edition" fikk et ufattelig trøkk over seg. Det slo skikkelig i mellomgulvet når basslinjen ble dratt i gang. Mannlige vokalister som f.eks. Bjørn Eidsvåg hadde også fin dybde og varme i seg. Når Leonard Cohen syner "Alexandra leaving" er det rikelig med rødvin- og stearinlysfaktor over 803 Diamond.

Kevlar - i skuddsikre vester og mellomtoner
B&Ws salgspersonell elsker å demonstrere myte om at Kevlar er valgt som materiale til B&Ws FST-mellomtone fordi det er lett og stivt. Det er ikke riktig. Det er valgt pga dets egenskaper - som ikke er stivhet. Det er derimot det at materiale er uhyre sterkt samtidig som det har god evne til å ta opp energi. [les mer hos B&W] Resultatet er en mellomtone med ekstremt lav forvrengning, og 803 Diamond er oppgitt til å ha under 0,5% forvrengning fra 90 Hz og oppover. Det er svært få produsenter som i det hele tatt oppgir forvrengningskarakteristikk - kanskje fordi den typisk ligger på 1% for dynamiske høyttalere? Mellomtonen er så fri for farging som jeg har hørt, tror jeg. Men klarer ikke påpeke noen store endringer fra Nautilus-serien når det gjelder mellomtonen.

Derimot virker det som om integrasjonen mellom mellomtone og diskant er bedre. De virker bortimot sømløst integrert uten noen rusk i overgangen. Når Katie Mehlua i introen på "Belfast" synger så det føles nesten sakralt er det helt forvrengningsfritt og meget rikt gjengitt. Her er arven fra Nautilus tydelig - uhyre oppløst og åpent. Lydbildet er gedigent og har rikelig av både dybde og bredde. Jeg synes lydbildet er større og mer stabilt på Diamond enn på den gamle Nautilus. Og når resten av bandet kommer inn etter introen på Belfast kan jeg garantere deg at du instinktivt lener deg tilbake i sofaen og lukker øynene...

Diskanten var for mange et viktig ankepunkt mot Nautilus-serien. Og er man glad i soft-domer av for eksempel typen Dali bruker i Helicon- og Euphonia-seriene blir man nok ikke fornøyd nå heller. Men er man glad i metalldomens åpenhet og rike gjengivelse vil man like Diamond-høyttalerne. Den litt skarpe signaturen som Nautilus-serien fort fikk er vesentlig forbedret nå, og det uten at det går utover oppløsningen. Selv ved svært høye nivåer blir det ikke særlig ubehagelig - men selvfølgelig aldri så mykt som f.eks. i Dalis Euphonia MS4. Men det er bedre oppløst i bytte. Jeg har ennå ikke hørt en (dynamisk) høyttaler som har klart begge deler, altså både ekstrem oppløsning og behagelig diskant på alle nivåer.

En ulempe med den store høyttaleren er at diskanten i praksis blir høyere enn ørehøyde. Siden diskanten er veldig retningsspesifikk kan dette gi et litt "rart" lydbilde om du sitter nært høyttalerne. Jeg løste dette ved å justere opp de bakerste spikesene noe slik at høyttaleren tilter forsiktig fremover. Dette bør dog IKKE overdrives mtp mulige mindre pene konsekvenser når den tipper helt over....

De nye basselementene med Rohacell-skum i membranene.
Teknologien er, selvfølgelig, hentet fra flyindustrien...

Krever gode rammevilkår
Det er ikke alt som er fremskritt når det kommer nye modeller. 803 Diamond krever sin forsterker for å yte maksimalt. Jeg forsøkte med Classe Delta CAP2100, en integrert forsterker på 2x100 watt til den nette pris av 49 990,-, men det holdt ikke. Bassen ble noe udefinert, selv om det ellers virkelig låt av meget høy klasse. Etter skifte til en Bryston-kombo på 2x350 watt til den enda mer nette pris av 70 000 kom de fenomenale egenskapene til 803D frem også i bassen. Du er med andre ord ikke i mål om du bare har funnet riktig høyttaler. Riktig forsterkeri må også til.

Når det gjelder plassering fant jeg at 803D i relativ liten grad mistet kvaliteter ved å stå forholdsvis nært bakvegg. En plassering med 90 cm fra bakvegg til front av diskantelementet og 80 cm fra sidevegg til front av diskantelementet fungerte meget bra. Lytterommet har en total grunnflate på ca. 35 kvm, så i mindre rom kan det være en fordel å flytte dem lengre ut for å redusere bassen. Det var lite å vinne på lydbildets helhet ved å flytte høyttalerne lengre ut på gulvet i mitt rom.

En interessant sammenligning i denne prisklassen er Dali Euphonia MS5. Jeg har selv kun hørt denne i Dalis lytterom og i HFKs butikker, men har hatt MS4 på et langopphold i mitt eget lytterom. Dette er høyttalere med en vidt forskjellig filosofi fra B&W. Der Dali er myk og varm er B&W kliss gjennomsiktig og oppløst - men ikke så mye mindre varm. Dali er nok en mer "rufsete" høyttaler med mer morofaktor og mer fokus på ren muskalitet på en viss bekostning av transparens og nøyaktighet. Høyttalere er et meget personlig valg. Personlig er jeg veldig grad i den analysemulighet B&W gir meg (jeg er da sosialøkonom...), men samtidig lar jeg meg begeistre av Dalis musikalitet. Med 803 Diamond føler jeg at dette gapet i musikalitet er vesentlig mindre enn før.

Oppsummering
B&W har med 803 Diamond tatt et stort steg nærmere den "perfekte" høyttaler - i den grad denne finnes. De har rettet opp den viktigste kritikken mot Nautilus-serien og gitt oss en raskere og mektigere bass med bedre attakk, en mykere diskant og enda bedre integrasjon mellom elementene. Tidligere kritiske røster mot Nautilus-serien må kanskje revurdere sine standpunkter - og nåværende eiere av Nautilus må kanskje sjekke hva bankkontoen gir rom for... Alle høyttalere er kompromisser, men  B&W 803 Diamond virker som en høyttaler der disse kompromissene i mindre grad kan høres. For dette er rett og slett innmari bra!