Kjenner du til Spyro Gyra? Viss du svarar nei no, er du truleg ikkje åleine. For sjølv om bandet har helde på i over 30 år, er mellom dei meir kjende jazzbanda i USA, stort sett har turnert sidan 1979 og har gitt ut 20-30 album, skal eg ærleg innrømme at eg visste lite om dei før eg fekk denne plata i handa.
Katie Melua er eit relativt ferskt, men ikkje lengre ukjend namn i musikken. Albumet ”Call off the search” er blitt litt over eit år gamalt, men diverre har eg ikkje fått øyrene opp for det før nyleg. Og ja, eg meinar det når eg skriv ”diverre.” For sjølv om denne plata ikkje er revolusjonerande på nokon måte, har den noko ved seg. Les vidare så skal du få sjå...
"Changing Places" var en strålende platedebut av Tord Gustavsen Trio. Oppfølgeren "The Ground" er enda bedre.
Ta ein stykk internasjonal jazzstjerne, ei karriere full av kjende og ukjende låtar, ein arrangør, eit jazzorkester med utspring frå jazzlina på Konservatoriet i Trondheim og plasser dei på ein jazzfestival på Romsdalskysten ein sommarkveld. Sørg for at konserten blir teken opp, vent så i nesten fem år og gi den så ut på plate. Dette er oppskrifta bak dette albumet, og ingen blir vel overraska viss eg seier at eg gleda meg til å få denne plata i CD-spelaren.
Etter å ha høyrt på og skrive om Joss Stone si første plate, kunne eg knapt vente til nummer to skulle kome. Den første plata, ”Soul sessions,” var basert på coverversjonar av gamle soullåtar, og Stone sin eigen musikk skulle sparast til neste utgiving. No har eg hatt ”Mind body and soul” i hus nokre veker, og eg har knapt høyrt på anna musikk denne tida. Me veit allereie at Joss Stone er eit stort songtalent. Men korleis blir det når ho òg skal skrive musikken...?
Når gretne gamle gubber som meg gir oppmerksomhet til en plateutgivelse som befinner seg I nærheten av det som i mangel av noe bedre uttrykk kalles Pop/Rock, dreier det seg i svært mange tilfeller om opphavsmenn som startet sin karriere på 60- eller 70-tallet. Så også i dette tilfellet - så vidt jeg husker hadde vel Steely Dan sin storhetstid rundt midten av 70-tallet, og et periode framover.
Gustav Mahler sin 6. symfoni i A-moll er eit stort stykkje. Det er kalla det mørkaste han har skrive. Musikken hadde slik innverknad på han sjølv at han dirigerte dårleg og feil på urframføringa. Seinare skreiv han om finalesatsen i frykt for demonane som var sette fri i musikken. Denne innspelinga inneheld både den originale og den omskrivne finalen, så ein kan sjølv prøve å forstå kva Mahler følte då han opplevde musikken.
Eg er ikkje heilt sikker på om me treng ei plate som hyllest til Amerika (USA), landet der draumar blir verkelege, men det er no det Monty Alexander har laga her. Vel, han har teke ei rekkje kjende låtar han meiner har vore viktige for han, og spelt dei inn i nye og kanskje litt uvanlege utgåver.
Fire gitarar, 17 spor med latinsk instrumentalmusikk. Skeptisk no? Ikkje ver det, les gjennom omtalen og vurder då om ikkje dette kanskje er meir spanande enn skummelt.
Ta ein bunke standardlåtar pluss litt anna, legg på delvis nye underlag og litt temposkifte her og der, kva får ein då? Jo då får ein Tierney Sutton si siste plate.