Saturday, 24 July 2021 22:05

TEST: Bowers & Wilkins PI7 – Den nye kongen på haugen Featured

Written by

 

Den 20 april arrangerte B&W en digital presselansering av sine to første helt trådløse øreplugger PI7 og PI5. De følger to halvkablede PI3 og PI4. Nå har vi hatt toppmodellen PI7 på en grundig test.

Vi så det da Apple lanserte sine Airpods Max like før jul med en prislapp som lå på nordsiden av den politisk korrekte grensen for trådløse hodetelefoner, for ikke å snakke om da B&O presenterte sine flaggskip H95 som omtrent lå på det doble av hva gode trådløse premium over-ear hodetelefoner vanligvis koster. Mange lydentusiaster satte morgenkaffen på tvers, selv om de gjerne har betalt mange ganger prisen for kablede HighEnd hodetelefoner.

Og her er det et litt morsomt fenomen på gang. For jo sterkere en de facto prisgrense på en produktkategori er manifestert via gjentakelse fra mange produkter, jo heftigere lettes det på øyenbryn når noen sprenger den. Og det er nettopp hva B&W har gjort med sine nye PI7. De ligger klart høyere i pris enn de aller fleste TWS-modellene på markedet, selv om det finnes unntak. Og da er hovedformålet med denne testen eksponert: Har Bowers & WIlkins gått litt banans med kalkulatoren, eller har de oppnådd noe du ikke får hvis du bruker en tusenlapp eller to mindre når du kjøper helt trådløse øreplugger. Eller, er alle de nevnte tilfellene eksempler på at også de trådløse blåtannproduktene er i ferd med å forlate main-stream terrenget, og innta de audiofile entusiastenes domene?

Litt B&W-historie

Før vi fordyper oss helt i B&W PI7 er greit å ta et lite blikk på hvor de kommer fra. Da Sound United kjøpte Bowers & Wilkins i fjor var det 54 år siden John Bowers startet det engelske selskapet på sørkysten som har vært i tetsjiktet innen høyttalerproduksjon i alt fra budsjettmodeller til voluminøse HighEnd-konstriksjoner. Og for drøye ti år siden entret B&W arenaen med sine første hodetelefoner P5, en iPod-tilpasset modell.

I 2013 lanserte B&W modellen P7, og omtrent samtidig med at Apple annonserte at de ville kutte ut analoge 3.5mm-utganger fra sine iPhone-modeller kom P7 i en Wirelessutgave. For fire år siden kom B&W sin første trådløse blåtannmodell i PX-serien, og har etter hvert blitt erstattet av to nye modeller.

2019 later til å være det året da Bowers & Wilkins for alvor gjorde alvor av at trådløs lyd er en viktig del av fremtiden, og satset på et stort gjennombrudd i den trådløse sektoren. I tillegg til den friske satsingen på B&W sin helt nye Formation-serie som kom med bud på HighEnd trådløse multirom lydkomponenter som kunne skremme vannet av hvemsomhelst av konkurrentene, lanserte de både de to nye trådløse hode telefonene PX5 og PX7. Men også de trådløse In-ear modellene PI3 og PI4, som er av konseptet med en bøyle bak nakken.

PI5 og PI7

I vår lanserte B&W altså sine to aller første helt trådløse In-ear modeller, som unektelig er det segmentet som har fått en dominans ved siden av trådløse over-ear modeller. Den minste modellen PI5 ligger i et prissegment der den konkurrerer med en del andre toppmodeller, mens toppmodellen PI7 har en prislapps om gjør at den helst bør hevde seg over alle disse konkurrentene. Da blir selvfølgelig det interessante temaet i denne testen om PI7 oppfyller forventningene.

Design og finish

Designet på selve ørepluggene er ganske karakterfullt. Det domineres av den fremstående delen som er en kort sylinder i det som er nærliggende å anta er aluminium, og med den touchbaserte styreflaten på toppen. Innenfor denne sylinderen er det en utvidelse som dannes av en ganske markant hylle, som også gjør nytte som en slags vinge når du skrur ørepluggene på plass. Et ganske funksjonalistisk design med andre ord, og denne hyllen er det elementet som klarest skiller PI7 designmessig fra det som for meg er den mest nærliggende konkurrenten og sammenligningsgrunnlaget utenfor B&W sine rekker – Sennheiser Momentum TW 2.

Etui

Etuiet har derimot ikke mye til felles med TW 2, men har derimot klare fellestrekk med etuiet til en annen av de skarpeste konkurrentene. For etuiet til Sony sine helt ferske WH-1000XM4 har noen klare fellestrekk med designet til PI7, såpass stor likhet at man kunne vært fristet til å tenke at de er litt inspirert av PI7-etuiet. Hadde det ikke vært for at forgjengeren WH-1000XM3 hadde et etui med enda større likhet med PI7 sitt etui.

Materialbruken i etuiet er umiskjennelig plast, og selv om designet er bra, får man ikke en utagerende eksklusiv følelse utløst av nærkontakt med etuiet. Men fargevalget på testeksemplaret som er Charcoal oppveier litt for manglende eksklusivitet i materialbruk.  På dette punktet stikker etuiet til Sennheiser sine toppmodeller av med seieren, med et svært eksklusivt etui. Begge disse modellene har for none det ankepunktet at etuiet ruver mer i lommen enn mange av konkurrentene sine etui.

Men når det gjelder funksjonaliteten til etuiet er det utklassing i Bowers & Wilkins sin favør. Og da er det ikke først og fremst kompatibiliteten med QI-lader jeg sikter til, selv om dette også er en seier i favør PI7. Trådløs QI-lader hører så avgjort hjemme i denne klassen, og gjør ladingen uforskammet lettvint.

Etui som blåtannsender – Audio Retransmisjon

Nei det som virkelig skiller etuiet til PI7 fra alle andre TWS-modeller er at den har en blåtannsender innabords. B&W kaller dette for Audio Retransmission, så kanskje vi kan adoptere den norske oversettelsen Audio Retransmisjon? Hvis du kobler etuiet til en nesten hvilken som helst annen lydkomponent kan du sende signalet videre til både PI7 og til over-head-modeller i B&W sin PX-serie. Og den kan til og med sende blåtannsignalet til to enheter samtidig. Det følger med både en USB-C til USB-C kabel, og en 3.5mm til USB-C kabel. Og alt som sendes ut kablet til ladeetuiet blir sendt videre via blåtann. Jeg har ikke lyktes å finne ut om det sitter en miniatyr ADC i 3.5 til USB-kabelen, men det er neppe andre muligheter, siden jeg ikke regner med at en USB-C-terminal kan ta imot et analogt signal. Lyden som formidles videre til PI7 fra ladeetuiet via Audio Retransmisjon sendes i kodeken aptX Low Latency.

Audio Retransmisjon en egenskap som kan tenkes å være en fullstendig gamechanger for mange, mens andre vil legge mindre vekt på denne egenskapen. Og du må opp i flaggskipmodellen PI7 for å få Audio Retransmisjon – PI5 har det ikke. Et aktuelt bruksområde kan være å plugge 3.5mm kabelen til hodetelefonutgang på TC eller AV-receiver. Selv om mange AV-receivere har blåtannmottaker, er det mer unntaksvis at de har sender. Det begynte å dukke opp for et år eller to siden. Min AV-receiver har det, men det er ganske tungvint i bruk på den modellen.

Bluetooth

All trådløs kommunikasjon skjer via Bluetooth 5.0.

I tillegg til kodekene SBC og AAC finner vi fire varianter av AptX – aptX Adaptive, AptX HD, aptX Low Latency og aptX Classic. Har du en iPhone, er det AAC som gjelder, de har aldri støttet aptX. Men med en noenlunde fersk Android-mobil har du også tilgang til aptX. Og med aptX HD kan du også få en slags HighRes, hvis du strømmer fra en strømmetjeneste som støtter det. Det vil si oppløsningen er begrenset til 24 bit og 48kHz. Og la deg ikke lure – dette er ikke Lossless HighRes, men likevel bedre enn mer lavoppløst blåtann. Blåtann er aldri Lossless, i hvert fall ikke foreløpig.

Bluetooth 5.0 skal normalt sikre god rekkevidde og høy stabilitet. Jeg opplevde likevel at rekkevidden ikke var veldig imponerende. Dette gjelder både med vanlig bruk, og spesielt via Audio Retransmission fra etuiet. Hvis jeg gikk til motsatt ende av Sommerhuset kunne jeg oppleve ustabilitet, og noen ganger også brudd. Nå er ikke en rekkevidde på i underkant av 15 meter så lenge vi har noenlunde fri sikt noe spesielt svakt for blåtann, men med Bluetooth 5 har jeg opplevd det klart bedre.

Batteri og lading

Batteritiden er oppgitt til 4 timer, som er en halvtime mindre enn det lillebror PI5 leverer. Det er også i underkant av snittet for TWS, men blir noe oppveiet av at du får totalt 20 timer ved hjelp av re-lading i etuiet. 15 minutter hurtiglading gir to timer brukstid. Og skal du lade helt opp fra flatt batteri i både øreplugger og etui tar det tre timer.

Den høyst moderate brukstiden på batteriet blir noe oppveiet av at PI7 har støtte for QI-lader.

To-veis konstruksjon

En av de elementene som skiller PI7 fra da eller fleste andre helt trådløse øreplugger inklusiv PI5 er at de er en toveiskonstruksjon. I tillegg til et 9,2mm dynamisk drivere har de det Bowers & Wilkins kaller Balanced Armature Drivers som tar seg av diskanten. Og dette er faktisk en aktiv toveiskonstruksjon, der hvert element har sin egen forsterker – altså to forsterkere i hver øreplugg. Og det er DSPer som tar seg av deling, selv om det ikke er gitt veldig detaljerte opplysninger om dette temaet fra produsenten.

Det er et uhyre interessant element at B&W her har gått for en aktiv toveiskonstruksjon. Det er godt mulig at noen andre har gått under radaren, men jeg har bare observert at Samsung har introdusert toveiskonstruksjoner på sine nyeste modeller med helt trådløse øreplugger ved siden av B&W. Og hvilken betydning dette har for lyden er det egentlig vanskelig å vite sikkert, selv om det kan være fristende å gjette at det er en viktig bærebjelke for de observasjonene jeg kommer til å presentere senere….

Tetting

PI7 har en IP54-sertifisering. Det betyr at den er beskyttet mot støv, og at den også er sprutsikker. Med andre ord lurt å ta de av før du tar en dukkert, men på en annen side bør det ligge godt til rette for å bruke de som treningsmakkere, også siden de sitter godt på under bruk.

Komfort

Komforten er en ganske individuell øvelse, og har blant annet med hvor godt de passer til dine ører. For meg ble komforten en litt midt på treet opplevelse. Den var over middels før jeg byttet ut de medfølgende øreadapterne fra Medium til Large, men samtidig ga det en optimal forsegling. Og da må ultimat komfort vike – sound first!

De tidligere omtalte indirekte finnene bidrar til å holde pluggene veldig stabilt på plass, men bidrar samtidig til å moderere brukskomforten. Men som sagt, dette er individuelt. Mine personlige preferanser angående komfort går i retning åpne konstruksjoner tilsvarende Airpods og Huawei FreeBuds 3 og 4, men det blir et veldig annerledes konsept.

Meny

Bowers & Wilkins har laget en egen meny til sine blåtannenheter. Den har noen klare begrensninger, men også noen tydelige pluss. Vi starter med begrensningene.

Det er ingen EQ i menyen til B&W. Dette kan i mange tilfeller være kritisk, som i eksempelet Senneheiser Momentum TW 2 som i mine ører bokstavelig talt er avhengig av litt markant EQ-tweaking for å yte optimalt. Men for meg har ikke B&W PI7 noen utfordringer i klangbalansen, så savnet er av mer akademisk interesse. Selvfølgelig kunne det vært interessant å eksperimentere litt med å gi mellomtonen en liten dytt for å høre hva som skjer hvis man utjevner den forsiktige v-karakteristikken, for så å kanskje nullstille det hele.

Da er det litt større savn at du ikke kan tilpasse betjeningen på touchflatene. Og her er det to funksjoner jeg savner. For det første er det ingen volumkontroll, så her er det en fordel å ha en bra epleklokke eller tilsvarende androidbasert smartklokke som kan gi deg en enkel volumkontroll uten å måtte finne frem mobilen.

Den andre mangelen er at du må inn i menyen for å slå av- og på Ambient Pass-through. Her finner du både en av/på-knapp, og en trådløs justering av nivå. Men ingen fjernstyring av dette på touchflatene i motsetning til ANC som du kan slå av og på med å holde på venstre plugg. Og så er det klitt forvirrende at både ANC og Ambient Pass-through kan være påslått samtidig. En mulighet for å konfigurere touchkontrollene hadde løst alt dette.

Jeg opplevde også at menyen ikke alltid var overivrig med å få kontakt med meg.

Men det er også et par positive overraskelser i menyen. En av dem er at du finner et Connection Center, der du kan velge hvilken av de mobile enhetene eller andre blåtannkilder du vil være tilkoblet. Dette er en nyhet som jeg også har opplevd på FreeBuds 4, som ligger litt etter i testløypa og blir publisert i august.

Søvnassistanse

Og så har vi en annen morsom sak er at du har tilgang til 6 ulike Sundscapes. Dette er naturlyder som går i loop, og kan faktisk være nyttig som en innsovningsgreie. Jeg bruker vanligvis å sovne til musikk, men forsøkte å sette på litt bekkesus en kveld og sovnet greit til det. Ikke for alle, men et interessant tilbud. Disse naturlydene avspilles i en slags loop med en envelope.

Med dette grepet tar PI7 opp konkurransen med Bose og Amazfit, med deres modeller Sleepbuds 2 og Zenbuds. Dette er spesialutviklede søvnøreplugger, som ikke spiller musikk, bare lyder som lastes ned til ørepluggene, og som har som formål å maskere for omgivelsesstøy, og å virke beroligende. Verken Bose Sleepbuds 2 eller Amazfit Zenbuds har ANC. Men til gjengjeld har de en batteritid som varer hele natten, og en geometri som er skapt for å kunne fungere selv om du ligger på siden. Disse modellene fra Amazfit og Bose koster 150-250 USD, på PI7 får du denne funksjonen med på kjøpet.

ANC

ANC i PI7 fungerer godt, selv om det ikke er helt i tetsjiktet. Det er en avansert adaptiv ANC, i motsetning til en litt enklere ANC som sitter i PI5. En Auto mode kan aktiveres i menyen, og den vil tilpasse støykanselleringen til støybildet rundt deg.

I likhet med enkelte andre modeller påvirker ANCen i PI7 frekvensresponsen. Med ANC påslått blir bass og nedre mellomtone litt markant betont, og siden jeg foretrekker litt mørk klang i øreplugger passer det meg godt. Dette gjør at du for så vidt kan benytte ANC som en slags EQ-innstilling dersom det ellers passer.

Telefon

Også på telefonsektoren er PI7 mer avansert enn lillebror PI5. Den har 3 mikrofoner pr pod - 6 totalt. Og fire av disse er for å ta imot stemmer, mens de to siste er til støykansellering.

For å bedømme kvaliteten på telefonstemmen ringte jeg like gjerne til skribentkollega Stig Arne – få er vel mer kvalifisert til å bedømme telefonlyd enn han, den mest audiofile vossingen jeg kjenner. Og talekvaliteten fra min iPhone 11 fikk karakteristikken høyst godkjent, nesten like bra som fra mobilens mikrofon direkte. Bakgrunnsstøy fra TV ble litt svekket med ANC, men ikke mye.

 

TESTLØYPE

 

B&W har en såpass ekstraordinær ytelse at disse ørepluggene fortjener å få gjengitt hele den obligatoriske testløypa, som for anledningen er utvidet med noen nye spor.

Og igjen må jeg fremheve at dette er bare deler av det som har blitt avspilt under testen av B&W PI7.

Avspilt med AAC på iPhone 11:

De første 21 sporene ble avspilt med AAC-kodek på iPhone 11

  1. Kari Bremnes. Syk Pike – Løsrivelse
    Det kommer til å bli mye snakk om bass i denne rapporten, men selv om Syk Pike primært handler om alt annet enn bass er det uunngåelig å bli satt ut av den autoritære gjengivelsen av Bjørn Kjellemyr sin bass allerede i introen. Ellers fin og velbalansert gjengivelse av dette sporet.
  2. Keith Jarret. For Miles – Bye Bye Blackbird
    Sporet åpner med en luftigere og mer detaljert gjengivelse av Jack DeJohnette sine fabuleringer enn jeg har opplevd på en god stund. Gary Peacock sin kontrabass holder seg behersket i bakgrunnen mens Jarrett sitt piano har en fin balanse i klangen.
  3. Kolbjørn Falkeid. Alt – Solskinnsdypet
    På denne perlen av en utgivelse av Kolbjørn Falkeid som dessverre gikk bort tidligere i sommer, syns jeg Arve Henriksen sin fabulerende trompet i bakgrunnen kommer ekstra tydelig frem. Det illustrerer PI7 sin evne til å skille begivenhetene fra hverandre.
  4. Leonard Cohen. Happens To The Heart – Thanks For The Dance
    Jeg kvepper nesten til når Leonard Cohen brått entrer lydbildet på denne utgivelsen som er produsert etter hans død. Autoritært og hudløst.
  5. Øyvind Kristiansen, Jonas Kilmork Vemøy. Forsaken – Hymns of Compassion
    Flott lydbilde. Ingen plagsomme sibilanter fra Bete S. Lech sin vokal, som jeg har opplevd med andre oppsett. Også veldig bra bassgjengivelse
  6. Siri Svale Band. Don`t Explain – Blackbird
    Kontrabassen til Bjørn Alterhaug står frem veldig distinkt, og med fon klangbalanse. Det samme gjelder for Carl Haakon Waadeland
  7. Frank Zappa. Rubber Shirt – Sheik Yerbouti
    Stadig imponerende bass, og en fantastisk transientvillighet.
  8. Greatful Dead. Death Don`t Have No Mercy – Live / Dead
    Dette sporet har bokstavelig talt litt variabel track record når det gjelder lydkvalitet. PI7 greier å gjengi dette litt krevende sporet utmerket, og vreng på PigPen sitt orgel fremstår som en naturlig ingrediens. Det samme gjelder tidvis på Jerry Garcia sin karakteristiske gitar.
  9. Odin Staveland. Parade – Sillajass
    Fin klangbalanse på et spor som ofte ellers blir preget av en litt spiss klang. Dette uten at det går på bekostning av åpenhet og perspektiv.
  10. Erik Friedlander. Bohemia After Dark – Oscalypso
    En gjengivelse proppfull av detaljer og perspektiv.
  11. Nigel Kennedy. Vivaldi: The New Four Seasons: Summer: 8 Fear – Vivldi: The New Four Seasons
    Essensen med PI7 er at de greier å holde styr på begivenhetene også i Kennedy sine crescendoer. Og samtidig gjengis en fin og nesten romantisk klang i de mer autentiske passasjene i dette barokkstykket av mesteren fra Venezia
  12. Louis Armstrong. St. James Infirmary – Satchmo Plays King Oliver
    Utrolig bra perspektiv, som få andre øreplugger er i nærheten av.
  13. Arild Andersen. Patch of Light – Hyperborean
    Fin og balansert varme i strykerpassasjen, samtidig som instrumentene adskilles bra.
  14. Arild Andersen. Hyperborean – Hyperborean
    Veldig bra gjengivelse av både Arild Andersen sin bass, og av nå avdøde Paola Vinaccia sine trommer
  15. Frank Zappa. Debra Kadabra – Bongo Fury
    Dette er litt som med Death Hav No Mercy – et spor som ikke låter veldig bra på alle oppsett. Her briljerer PI7, og det må antas å være den flotte oppløsningen som har æren for det
  16. Frank Zappa. The Purple Lagoon – Zappa In New York
    Allerede fra første note demonstreres den store klarheten og evnen til å skille instrumentene fra hverandre, sammen med en utpreget transientvillighet.
  17. David og Susanna Wallumrød. Chelsea Hotel – Chelsea Hotel (Live)
    Ingen problemer mer Susanna sin vokal, som noen andre oppsett har.
  18. Gyda Valtysdottir. Unfold – Epicycle II
    Her er det viktig at strykerne kan skilles fra hverandre for at disse musikalske vandringene skal fremstå som en litt grå masse. Det mestrer PI7 godt.
  19. Helene Grimaud. Silvestrov: Bagatelles I – XIII: Bagatelle I – Memory
    Fin romformidling av dette flotte opptaket med Helene Grimaud.
  20. Kleive, Reiersrud, Dissing. Kimer I Klokker – Den signede dag
    I tillegg til alle de andre kvalitetene er det en flott tredimensjonal gjengivelse. Basstonene på Iver Kleive sitt orgelspill imponerer.
  21. Reiersrud, Kleive. Spor 12 – Himmelskip
    Veldig luftig og godt balansert gjengivelse, der detaljene kommer godt frem.

aptX på Samsung Galaxy S10

Resterende spor ble avspilt med aptX på Samsung Galaxy S10

  1. Jan Garbarek. Mission: To Be Where I Am – It`s OK To Listen To The Grey Voice
    Bassen til Eberhard Weber dominerer i et eller veloppløst lydbilde
  2. Jethro Tull. My God (Live) – Nothing Is Easy
    Her får den akustiske gitaren til Ian Anderson i introen mer kropp enn vanlig. Men litt overraskende er ikke den samme Anderson sin vokal alltid helt på høyden. Og bassen kan nesten fremstå som litt for mye i det full guffe inntrer ved nøyaktig 2:00. Også videre utover illustreres at dette sporet ikke er en audiofil parademarsj.
  3. Jimi Hendrix. Red House – Hendrix In The West
    Det er en fryd å høre Noel Redding sin bass med et så bunnsolid fundament, samtidig som bassen gjengis krystallklart og musikalsk. Det gir også en ekstra dimensjon til Jimi Hendrix sitt strålende gitarspill.
  4. John Abercrombie. Red And Orange – Timeless
    Jan Hammer sin synthbass kommer enda mer i høysetet enn den pleier å gjøre gjengitt av PI7.
  5. John McLaughlin. Every Tear From Every Eye – Electric Guitarist
    Det som utmerker seg med den eminente Alphonso Johnson sin bass er ikke først og fremst hvor dypt den går, men hvor distinkt og samtidig melodisk den blir gjengitt. God luft rundt McLaughlin sin elgitar
  6. Joni Mitchell. Overture / Cotton Avenue – Don Juan`s Reckless Daughter
    Det er ikke til å unngå at jeg gjennom introen ser frem til det øyeblikket der Jaco sin fretless entrer arenaen ved 1:45 i denne testløypa. PI7 har så langt utmerket seg ekstra mye i bassgjengivelsen. Og Jaco skuffer ikke, men igjen er det like mye presisjon og detaljering som dybde det handler om. Joni Mitchell sin vokal (og gitar?) utmerker seg med en behagelig klangbalanse, og det er mer unntaket enn regelen når dette sporet i testløypa blir avspilt. Men det går ikke på bekostning av luft i gjengivelsen.
  7. Kari Bremnes. Kanskje – Det Vi Har
    Flott og mektig bass blir litt på grensen til overdose her, men heldigvis balanseres det fint av en utsøkt gjengivelse av Kari sin vokal
  8. Kari Bremnes. Like Før Dagen Går Ned – Og Så Kom Resten Av Livet
    Litt på det jevne
  9. Kari Bremnes. Barn Av Blå Krukke – Blå Krukke
    Flott gjengivelse, som samtidig blir litt preget av fremheving av frekvensområdets ytterpunkter i topp og bunn med PI7.
  10. Kari Bremnes. A Lover In Berlin – Norwegian Moods
    Dette er det en fryd å høre på, ikke minst med den luftige toppen kombinert med en vokal med kropp og en kjellerdyp bass.
  11. Kari Bremnes. Du Har Sett Dem – Månestein
    B&W PI7 er utmerket i stand til å formidle den noe ukomfortable atmosfæren i dette sporet, men uten at ubehaget gjelder lydkvalitet og klangbalanse.
  12. Ketil Bjørnstad. Moren – Sunrise
    Utsøkt og detaljert. Flott dybde i klangen, og gjengivelsen av Kari Bremnes sin vokal gir nesten direkte aksess til stemmebåndet.
  13. Ketil Bjørnstad. Land – Odyssey
    Fin balanse i Ketil Bjørnstad sitt piano i denne kreative gjenkomponeringen av Myllargutens Bruremarsj
  14. Ketil Bjørnstad. Sylvelines Hus – Berget Det Blå
    PI7 briljerer på dette sporet som så ofte ellers domineres av en litt skarp klang.
  15. Leonard Cohen. The Story Of Isac – Songs From A Room
    Dette klassiske sporet kan ofte virke fjernt og uinteressant lydmessig. Ikke her.
  16. Lynni Treekrem. Sjalu Type – Storm
    B&W greier å levere akkurat så mye bass som skal til for å gi denne flotte og kreative tolkingen av Lennon sin klassiker det lille ekstra den trenger.
  17. Lynni Treekrem. Veslemøy – Haugtussa
    Dette sporet handler i stor grad om å gjengi detaljene i Lynni sin vokal. Og PI7 leverer.
  18. Mari Boine. Chasing Myself Into Reality – See The Woman
    Dette sporet er det mange oppsett som kan slite med å ikke måte veggen på presisjonen i bassgjengivelsen. Eller ved å gi en liten overdose. PI7 mester begge deler, selv om jeg i forkant var litt spent på det med overdose.
  19. Marianne Baudouin Lie. Many Thousands Gone – Atlantis, Utopia And Ulvedrømmer
    Som forventet er det fin kropp i Marianne sin cello.
  20. Mats Eilertsen. Endless – Reveries and Revelations
    Wow - say no more…
  21. Mats Eilertsen. Signal – Reveries and Revelations
    En kreativ musikk utenfor allfarvei som PI7 serverer bortimot intravenøst.
  22. Norsk utflukt. Enda en Blues i november – Heder & Verdighet
    Veldig god nærhet i gjengivelsen av Lars Saabye Christensen sin diktopplesing over Norsk Utflukt sin musikk
  23. Ralph Peterson. Raise up off Me! - Raise up of Me
    Fin fabulering, uten at dette sporet er der PI7 briljerer mest.
  24. Beyoncè. DONT HURT YOURSELF – LEMONADE
    Dette skal låte litt brutalt, stedvis med en dose vreng i vokalen. Og det gjør det også
  25. Dupp – Tvuru
    Fin kontrast mellom perkusive pludringer og en bass med autoritet
  26. Talk Talk. The Rainbow – Spirit of Eden
    PI7 mestrer å få frem dybden i dette flotte sent 80-tallssporet
  27. Radka Toneff. The Moon Is a Harsh Mistress – Fairyytailes
    Ikke mye «hars» i gjengivelsen av dette utsøkte sporet. Og flygelet gjengis fantastisk.
  28. Erlend Apnaseth Trio. Vake – Lokk
    Eventyrlig spennende og flott gjengitt
  29. Angermanlandsmorgon – Past Present Future
    En lyrisk og syngende bass har en viktig rolle i dette sporet. Flott gjengitt i god balanse med trommer og elgitar
  30. Maria Joao – Mario laginha. Horn Please – Cor.
    Det er luftigheten og den urbane morgenstemningen som fascinerer i denne låten. Mesterlig gjengitt av B&W
  31. Maria Joao. We`ll Be Just Begining – Undercovers.
    I utgangspunktet ikke et utpreget audiofilt spor. Men jeg bare måtte ta det med på grunn av den spennede teksten, og de bildene det skaper. Og PI7 henger med
  32. Lill Lindfors. Ankomst – Till Hades
    Et fascinerende tilskudd til Ketil Bjørnstad sine tallrike utgivelser i samarbeid med fremtredende vokalister der lyrikk er tonesatt. Fin gjengivelse av PI7, selv om det ikke er blant de beste.
  33. Piano – Live in Oslo.
    Et veldig flott og luftig liveopptak. Fin klangbalanse fra PI7, og med god evne til å separere instrumentene.

 

Oppsummering lyd

Det kommer tydelig frem av rapporten fra testløypa at Bowers & Wilkins sine nye toppmodeller av trådløse øreplugger leverer noe helt spesielt. Og vi starter med frekvensresponsen, som kan karakteriseres som å ha en forsiktig v-form, selv om løftet i bassen er mer åpenbar enn tilsvarende i diskanten. Og egentlig er dette ganske klart nærmere en typisk foretrukket Harman-responskurve enn det en helt flat frekvensrespons er.

Og så er det samtidig egentlig ikke dybden i bassen som er det mest interessante her, men den høye kvaliteten bassen blir gjengitt med. Ekte dypbass blir kombinert med en presis og melodiøs bassgjengivelse som er ganske unikt for helt trådløse øreplugger.

Oppover i registeret får vi servert en flott mellomtone med mye kropp og varme, og som egentlig i teorien burde stå litt i motsetning til den svake v-formede frekvensresponsen jeg nettopp har beskrevet, men sånn er det. Få andre hodetelefoner eller fulle oppsett serverer en like god varme i stemmen til Kari Bremnes eller Joni Mitchell.

Diskanten er kanskje det egentlige høydepunktet til Bowers & WIlkins PI7. Det serveres uhyre luftige- og samtidig presise og detaljrike diskantgjengivelser, som skiller seg kraftig ut fra det som ellers kan være en oppblåst diskant. Her er det kvalitet, ikke bare kvantitet.

På toppen av dette serveres det også et veldig bra perspektiv og dybde. Dette er noe av det mest krevende øvelsen for både øreplugger/IEM og overhead hodetelefoner, men PI7 leverer dette utypisk bra.

Lydkonkurrenter?

Mine tre favoritter i øvelsen lydgjengivelse blant helt trådløse øreplugger har vært LG Tone Free HBS FN7, Huawei FreeBuds Pro og Sennheiser Momentum TW 2, der sistnevnte har vært i tet. Nå har Bowers & Wilkins tatt innersvingen på hele gjengen, og selv om TW 2 gjør det uhyre bra ved hjelp av EQ, utkonkurrerer PI7 Sennheiser med veldig god margin uten å ty til EQ. Det er fristende å utrope PI7 til de desidert mest vellydende trådløse ørepluggene i markedet, men det vil være litt i overkant lettsindig så lenge jeg foreløpig ikke har hørt toppkonkurrentene fra Sony, Devialet og Kef. Men jeg vil bli svært overrasket om de låter like bra eller bedre.

Hvis noen skal konkurrere på lyd av de modellene jeg har hørt, må vi over til kablede modeller. Sennheiser sin IE 300 har både en klangbalanse som minner mye om PI7, i hvert fall når jeg fikk erstattet de medfølgende øreadapterne med en tredjepartsløsning som ga god lukking. Også bassen er på omtrent samme nivå, og det er også luft og detaljrikdom i diskanten. Og også IE 300 leverer utypisk bra perspektivegenskaper i et segment som sliter med In Your Head-opplevelser. Men dette er altså en kablet In Ear Monitor som drar nytte av en kablet analog forbindelse, og avspilt med kvalitets-DAC og hodetelefonforsterker fra Topping, nærmere bestemt D50S og A50. PI7 oppnår omtrent samme kvalitet på gjengivelsen ved hjelp av Bluetooth AAC og aptX og innebygde DACer og forsterkere. Det er litt av en bragd!

Konklusjon

Hvis du har lest hele testen har du lagt merke til at B&W ikke er veldig bra i samtlige øvelser, selv om de koster klart mer enn andre trådløse øreplugger jeg har testet. Og det er spesielt i øvelsene stabil blåtanndekning og batteritid det er et åpenbart forbedringspotensial. Men også meny og styring har noen klare begrensninger.

Men det er tre områder som gjør PI7 spesielt interessante. Et ladeetui som kan videreformidle analoge og digitale signaler via blåtann er ganske unikt, og heter Audio Retransmission i B&W sin bok. Og også en ekte toveiskonstruksjon er også spesielt interessant, selv om dette momentet står og faller på hvilken betydning det har for lydkvaliteten.

Og det bringer oss til det tredje- og overlegent viktigste området som gjør PI7 spesielt interessant, for å si det forsiktig. De låter uforskammet godt, og klart mye bedre enn noen annen helt trådløs øreplugg jeg har testet. Til syvende og sist er dette en avgjørende faktor for oss med audiofile tilbøyeligheter, og da blir det nesten uvesentlig at de koster en tusenlapp eller vel så det mer enn Sennheiser TW 2. Bowers & Wilkins er for meg en ny ensom konge på haugen for trådløse øreplugger.

Veil pris for B&W PI7 er kr. 4.298,-

Bowers & Wilkins importeres og forhandles av Hifiklubben

Les mer om PI7 hos Bowers & Wilkins

Read 962 times
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.