Det amerikanske bandet Blood Sweat and Tears dukket opp på slutten av 60-tallet, og var et av de to store bandene som kombinerte rock med en blåserrekke. Det grepet har forledet mange - inklusiv meg selv – til å kalle musikken for Jazz-rock. Men etter at Chicago med James Pankow i spissen i nyere tid har avvist fullstendig at musikken deres har hatt noe med jazz å gjøre, har jeg innsett at det stort sett gjelder for BS&T også. Vi holder oss til «rock with a horn-section».

Grateful Dead var et fantastisk band, som det samtidig er litt vanskelig å sette i bås. Og i min bok er det vanligvis et kvalitetstegn for et band eller en musiker. I dette tilfellet snakker vi om et band som var noe inspirert av jazz, men samtidig blir det veldig feil å ta i bruk ordet jazz på inn- eller utpust hvis musikken til Grateful Dead skal beskrives.

 

For et år eller to siden spurte jeg min svært gode venn Stig Arne Skilbrei om han har lyttet noe til Gino Vanelli. Jeg tror det var på turen til- eller fra den årlige tradisjonsrike HiFi-messa i Horten. Og svaret hans vippet meg litt av pinnen: «Gino Vanelli – e ikkje det ein italiensk smørsangar?» (Stig Arne er etnisk Vossing…), svarte han med litt halvdårlig skjult forakt i stemmen. Og i beflippelsen greide jeg bare å svare noe sånn som «Jo, for så vidt, men han er veldig god!», mens jeg flakket litt med blikket. Ble ikke noe særlig schvung over det.

 

Colosseum II var et band med ganske begrenset levetid. De oppsto i 1975, i kjølvannet av (selvfølgelig) Colosseum, og deretter Tempest.

 

Vanligvis bruker jeg en god del spalteplass på å beskrive musikeren før jeg skriver om selve plata. I dette tilfellet tro jeg at det vil være feil å skrive veldig mye om Elton John. Både fordi han er veldig godt kjent blant folk, og fordi det er veldig mange som vet utrolig mye mer om denne profilerte sangeren og låtskriveren.

Guro Kleven Hagen fascinerte meg første gang da hun utga sitt debutalbum med Max Bruch sin fiolinkonsert No. 1, og Prokofjev sin fiolinkonsert No. 2. Med en gjenkjennelig nerve i tonen ble musikken fremført utrolig sterkt.

 

2L har på ny utgitt en Blu-ray med lydspor i Dolby Atmos. Og så er det en enda mer grensesprengende nyhet på denne utgivelsen Mass for Modern Man.

Erlend Apneseth fremførte et bestillingsverk på Førdefestivalen i 2016. Det har blitt til CDen Nattsongar, og jeg har lyttet til den.

 

Iceland Symphony Orchestra har en ny utgivelse på plateselskapet Sono Luminus. Det er dette plateselskapet sin første utgivelse med lydspor i Dolby Atmos.

 

Mari Boine har vært uløselig knyttet til musikk med samiske røtter og samisk tekst. På sin nye utgivelse bryter hun helt med dette. I hvert fall på et av punktene.

Side 8 av 23