Chicago then – «Introduction»

Det er ganske mange av oss som etter hvert aspirerer til kategorien gretne gamle gubber, som har hatt et mer eller mindre engasjert forhold til Chicago. Etter et par innledende år som coverband med navnet The Big Thing, startet de sin platekarriere i 1969 under navnet Chicago Transit Authority, og utga et dobbeltalbum med samme navn. Allerede her aner vi konturene av en gjeng rockemusikere som ikke var helt som andre rockegutter. For hvem starter vel karrieren med et dobbeltalbum? Et album der den sterke åpningslåten Introduction har disse linjene som introduksjon til sin platedebut:

Ingen tvil om at dette måtte bli bra, og noe helt spesielt. Benevnelsen av musikksjangeren Chicago opererte i disse første årene ble av mange benevnt som jazz-rock, selv om jeg personlig syns at rock with a horn-section kanskje var like treffende. Og da gjerne med utdypningen prog-rock. Dette var ellers i de dage da Blood Sweat & Tears også nettopp hadde ankommet arenaen, med en besetning mye beslektet med Chicago sin. BS&T hadde likevel en tydelig annerledes profil, der jazz-tendensene var kombinert med en rock som var noe mer soul/blues-inspirert bygget rundt vokalisten David Clayton Thomas. Både Chicago og BS&T gikk gjerne under kategorien Jazz-Rock, men avstanden var stor til den diamentralt motsatte leiren som vokste frem i kjølvannet av Miles Davis, med Chick Corea / Return to Forever, John McLauglin / Mahavishnu Orchestra og Weather Report som de kanskje aller fremste eksponentene.

Chicago Transit Authority hadde rappet navnet sitt av rutebilstasjonen i Chicago, og fra album 2 var dette forkortet til bare «Chicago». Chicago (II) og Chicago III ble enda større kommersiell suksess enn debutalbumet, selv om det nok er Chicago Transit Authority som fremstår som bandet sitt absolutte toppalbum. Alle de fem første albumene hadde et særpreg, og musikken fikk en klar karakter av utforskende søking, kombinert med spilleglede, dristighet og den rike variasjonen i uttrykk man bare får når det er mange ulike musikalske personligheter som står for musikkuttrykket og som gjennom samarbeid går opp i en høyere enhet. Gitaristen Terry Kath, pianisten Robert Lamm og Trombonisten James Pankow var sentrale låtskrivere, og bidro samtidig til å gi Chicago den bredden i uttrykk som fikk utfolde seg utover på 70-tallet.

Selv om det hele tiden var en liten evolusjon i utviklingen fra album til album, var det første albumet som stakk seg litt markant ut fra de andre Chicago VI. Her får vi egentlig et lite forvarsel om en retningsendring som skal komme senere. En bevegelse mot litt mer soft-rock, der jazztendensene fader ut. Chicago VII var et forvirrende og tvetydig steg tilbake til mer søkende og til og med symfonisk jazz-rock, men også med mange låter som følger opp tendensen fra Chicago VI. Og i mine ører er dette albumet helt på høyde med gullrekka av de fem første albumene, selv om det samtidig skiller seg kraftig ut fra disse.

Albumene Chicago VIII, X og XI (IX var et greatest hits) fortsatte den utviklingen som startet med Chicago XI – en bevegelse vekk fra jazz og prog-rock, og litt mot mer main-stream pop-rock og soft-rock. Her gjorde også enkelte numre komponert av sangeren Peter Cetera en dominerende inntreden, som bidro til å gi Chicago en ganske annen identitet. Spesielt gjelder det for hiten «If you leave me now», som var ganske kontroversiell innad i Chicago.

Januar 1978 omkom Terry Kath i et vådeskudd, og det ble et veldig alvorlig vendepunkt for Chicago. Det ble etter hvert litt tydelige musikalske skifter, selv om dette nok hadde med flere forhold enn Terry Kath sin borgang å gjøre. Chicago søkte nye retninger som skulle appellere til et yngre publikum. I mine ører var ikke dette like interessant musikk som på de 11 foregående albumene, og publikumsoppslutningen var variabel.

Etter Chicago Twenty 1 som ble utgitt i 91 ble det praktisk talt ikke utgitt et eneste tradisjonelt studioalbum med nyskapt musikk før Chicago XXX i 2006, og påfølgende Chicago XXXII – Stone of Sisyphus, som strengt tatt ble komponert femten år tidligere men trukket etter kontrovers med plateselskapet. Øvrige utgivelser etter «Twenty 1» har stort sett bestått av live-utgivelser, Greatest hits og et par julesang-album.

Det går vel tydelig frem at min entusiasme for Chicago stoppet etter Chicago XI, selv om det ikke nødvendigvis er uløselig knyttet til Terry Kath sin bortgang. Kvalitet på band og musikere har egentlig vært løke høy som under gullalderen på 70-tallet, noe livefremførelser av det gamle stoffet bekrefter. Men det har vært svært lite av den nyskapte musikken etter 70-tallet som har greid å vekke entusiasme hos meg.  Kan så et nytt studioalbum i 2014 ha noe fornuftig å by på, eller er Chicago sin storhetstid som et nyskapende band uløselig knyttet til 70-tallet?

«NOW» Chicago XXXVI

La oss starte med en gjennomgang av besetningen i 2014. Det mest bemerkelsesverdige er at hele kjernen i blåserrekken er på plass. Det vil si James Pankow på Trombone, Lee Loughnane på trompet og Walter Parazider på saxofoner og fløyte. I tillegg er mannen som betraktes som bandleder – Robert Lamm fremdeles med, og i en sentral musikalsk posisjon, ikke minst som låtskriver.

Peter Ceterea gikk ut i 1985, og ble erstattet av Jason Scheff. Nesten litt påfallende overtok han både posisjonen som bassist, men også stemmeleiet til Peter Cetera, og har vært hovedvokalist på Cetera sine ballader. Tris Imboden erstattet Danny Seraphine som trommeslager i 1990, mens Keith Howland kom inn i 1995, som gitarist og vokalist. Lou Pardini kom inn i 2009 på keyboard og vokal, mens perkusjonisten Walfredo Reyes Jr. ble med i 2012.

Hvilke forventninger kan vi ha til musikken på det ferske studioalbumet «NOW» Chicago XXXI? Er dette en fortsettelse av de senere studioalbumene der den musikalske retningen har litt for stor avstand til mine preferanser?

Introen på åpningssporet og tittelsporet «NOW» gjør meg skeptisk. Lette assosiasjoner til vignettmusikken for den norske animasjonsserien «Elias» varsler ikke om nyskapende takter, men om en lettere inspirasjon fra «Eart Wind & Fire», og kanskje et snev av Toto – begge band som Chicago har hatt samarbeid med tidligere. Når det er sagt, er dette svært velpolert, velspilt og ikke så rent lite fengende.

Neste spor More will be revealed har en enda tydeligere likhetstrekk med Toto, men samtidig finner vi tydelige elementer av «gamle» Chicago. Særlig gjelder det i intermessoet som oppstår avslutningsvis. Dette er helt i ånden fra gullrekka, og har tydelige karaktertrekk fra Robert Lamm, som er komponist sammen med Phil Galdston.

Mye av musikken på 70-tallet hadde politisk tilsnitt, og det gjelder også for et par av låtene på Chicago XXXVI. På låten America syns jeg ikke dette fungerer i det hele tatt – musikkens glad-karakter gjør at du må lytte svært grundig til teksten for å oppfatte at dette egentlig er krast skyts mot de amerikanske politikerne. Da er Naked in the Garden of Allah langt mer vellykket. Jeg oppfatter dette som en form for kritikk av amerikansk politikk i deler av Asia, og musikalsk er det også en litt interessant hybrid av rock og østlig musikk.

Crazy Happy er en av mine desiderte favoritter på dette albumet. Det er en svært liflig glad-låt signer tJason Scheff og Robert Lamm, og er av den kategorien som dukker opp i bakhodet når du minst aner det. Også Free at last som synges av Robert Lamm er et høydepunkt, og også denne låten har kreative elementer som gir en link til tidlig 70-tall, selv om språket er dagens.

Love Lives On er den eneste rene balladen på dette albumet, og er vakker og lavmælt, sunget av en brilliant Jason Scheff. Jeg vil anta at den har et potensiale til å kunne bli en single-hit på linje med sviskene fra Peter Cetera, selv om denne er mye riktigere balansert i sukkerinnholdet i mine ører.

Something`s Coming, I know er signert Gerry Beckley (America) og Robert Lamm, og låten spiller på mye av de samme strengene som Policeman fra Chicago XI. Sammen med Watching All the Colors signert Lamm og Pardini er vel kanskje den låten jeg finner minst interresse i på dette albumet.

Låten Nice Girl er interessant av to grunner. I tillegg til å være en interessant og fengende låt er det morsomt å registrere at den er signert av bare «nykommere», selv om det er klare linker til sen 70-talls Chicago. Og så er jeg enig i at det er i overkant brutalt å kalle musikere som har vært med i Chicago i inntil 30 år ofr «nykommere».

Avslutningslåten Another trippy day er min absolutte favoritt på dette albumet. Den har en veldig klar identitet med sin noe underfundige, urbane stemning, og er på samme fengende på en litt lavmelt måte. Det er klar identitet av Robert Lamm her, og innslag av synth-sound som gir assosiasjoner til introen til den særpregede, underfundige og eller svært forskjellige Italian From New York på Chicago VII er med på å sette stemningen i låten.

Det går en vanvittig lang linje fra Introduction til Another trippy day – bandets åpningsspor på det første albumet. Det har vært en veldig lang reise, i variert terreng. Og selv om det hele tiden har vært en gjeng usedvanlig dyktige og velspillende musikere, har ikke terrenget fanget min interesse like sterkt hele tiden. Det er derfor ekstra gledelig for meg at «NOW» Chicago XXXVI er et album der Chicago er tilbake på sporet. Dette er i mine ører det desidert beste studioalbumet etter Chicago XI, som ble utgitt for 37 år siden! Jeg vurderer det til å kvalitetsmessig være likeverdig med albumene utgitt etter Chicago V, selv om stilen er annerledes. «NOW» har en musikkstil som normalt er i kanten av mitt interesseområde, men som med så mye annet er det kvaliteten som er avgjørende. Med tilstrekkelig høy kvalitet blir alle musikkformer interessante. Det er også et veldig sterkt trekk at «NOW» Chicago XXXVI vokser for hver gjennomlytting, og ikke rent få av låtene surrer dukker opp i bakhodet fra tid til annen.

Denne utgivelsen har hatt en veldig uvanlig produksjonsposedyre. Innspillingen har i spor grad foregått på hotellrom med mobilt utstyr, mens bandet har vært på turne. Det har vært innspilt spor med inntil 3 musikere samtidig, og så er dette senere mikset og podusert i studio. Med andre ord så langt unna live-opptak man kan komme.

Jeg har lyttet til albumet både på CD og på Flac i 24bits/96kHz. Lyden er svært velpolert og med god oppløsning. Jeg opplever likevel ikke spesielt høy dynamikk, og det litt vanskelig å etablere den helt store entusiasmen til selve lydgjenivelsen.

Har du lest hele denne artikkelen er det overflødig å gjenta at «NOW» Chicago XXXVI er en utgivelse som på ny har vekket min entusiasme for Chicago. Dette albumet er et must for gamle og kanskje frafalne Chicago-fans. Og så man ta med seg at også Chicago sin musikalske retning har endret seg med årene. Verden går fremover – den har visst ikke noe annet sted å gå…

"More Will Be Revealed" [from "NOW" Chicago XXXVI] from Chicago The Band on Vimeo.

"NOW" [video Premiere] on Billboard from Chicago The Band on Vimeo.