Friday, 31 July 2020 09:14

Platesmaking på tampen til august, i et poprock-dominert landskap

Written by

Vi befinner oss i siste dag i juli, og det innebærer fortsatt sommerferie for noen av oss. Og ekstra tid til platesmaking. Også denne gangen er det nok et pop-rock landskap som dominerer, selv om det er innslag både av jazz og av visesang i et countryrockinspirert terreng.

John Kinn – Våkenatt

Ny bestenotering fra Marokko

Det startet egentlig på hans forrige CD – Høst. Dette albumet utgitt i slutten av 2016, der mine to desiderte favorittlåter er One Night Stand og Johhny Gitar – sistnevnte en låt der det skinner gjennom at John blant mye annet også har lyttet til Jimi Hendrix sin Voodo Chile en gang eller to. Og det fenomenet som startet med dette hans fjerde album er den utstrakte bruken av steelgitar, mesterlig og vakkert fremført av Tore Blesterud. Dette er et grep som forsterker musikken til John sin forankring i et musikalsk landskap som svever litt fritt mellom vise- og countryrock.

John Kinn har allerede utgitt totalt fire CDer før Våkenatt. Den første var albumet Marokko, et album med en langt mindre eksotisk tittel enn man kan mistenke ved første blikk. Vi som en gang i tiden har krysset John sine spor med russesko vet at Marokko er et klengenavn for bydelen Nordlandet i Kristiansund, en bydel som også har fostret Elg, en annen musikalsk størrelse.

Nå har John Kinn sitt femte album Våkenatt ankommet, og det er vanskelig å unngå å tenke at dette er hans aller beste album. Til nå… Det tenkte jeg vel egentlig om albumet Høst også, og vitner om en 64 år gammel ungdom i musikalsk vekst.

Det første høydepunktet er Jenta ifra Reykjavik, en vakker og litt melankolsk sang med tilbakeblikk på et kort innslag i John eller noen andre sitt liv, tematisk litt beslektet med One Night Stand fra hans forrige CD.

Den korte og distinkte instrumentallåten Katinka henleder tankene et kort øyeblikk til Doobie Brothers sin Steamer Lane Brakedown, kanskje spesielt fordi den utgjør et like klart kontrasterende musikalsk intermesso på LPen Minute by Minute som sistnevnte i helheten.

Dagan er en ny vakker sang med et melankolsk tilbakeblikk, fremført i en lavmælt varsomhet som forsterker et sterkt inntrykk.

Skrift i Sand er kanskje den låten på Våkenatt som har klarest Kinn-signatur. Både den lett slentrende melodiføring og hans tilføyelser etter en kort kunstpause er klare kjennetegn hos en sangskaper som har mye på hjertet, både musikalsk og lyrisk.

Den nest låten jeg vil trekke frem er Damaskus, en krystallklart Neil Young inspirert låt, ikke minst forsterket av hans måte å traktere munnspillet på. Dette er en klar kandidat til albumets beste låt. Ellers det selvfølgelig politiske overtoner i denne låten med tidsaktuell tekst. Undertoner også forresten. Det blir et helt annet alvor i den vandringen som forsiktig beskrives i Damaskus, enn vandringen opp Langveien, Viadukta, nedover Gomabakken, over Nordsundbrua og nedover Dalegata som beskrives i tittellåten Marokko i hans debutalbum.

Besetningen i Våkenatt er i tillegg til John Kinn selv på vokal og diverse gitarer Tore Blesterud på steelgitar, Gunnar Sylthe på orgel og Kyrre Sætran på bass. På låten Damaskus bidrar Inge Bævre på Lap Steel og Kjell Hast på bass. Og så bidrar «lillebror» Inge Kinn med koring på Snø i April.

En flott lyd bidrar til at Våkenatt knepent tar trofeet for Ukens Plate foran Bendik Hofseth.

Les mer om Våkenatt hos Kinnsongs

 

 

Bendik Hofseth – Trunks

Fin, lavmælt og melodiøs jazz

Jeg skal kanskje være forsiktig med å si at dette albumet av Bendik Hofseth selvfølgelig er et rent jazzalbum, for det har langt fra vært en selvfølge med alt han har utgitt. Og han har fått sin ufortjente andel miskreditt blant de katolske for nettopp det. Men her er det i mine ører ganske ren jazz, selv om man hvis hører riktig godt etter kan merke en antydning av at stemningen på enkelte av låtene beveger seg med en antydning i retning av et litt pop/rock-landskap. Men fremdeles trygt innenfor jazzbåsen.

Og det er et knippe musikere fra jazzens elitedivisjon han har med seg. I tillegg til Bendik Hofseth selv på saxofon og vokal finer vi Eivind Aarseth på gitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Mats Eilertsen på Kontrabass, Helge Iberg på flygel og Mike Manieri på vibrafon. Med unntak av Manieri er alle musikere som har krysset mitt tastatur den siste tiden. Alle låtene på albumet er skrevet av Bendik Hofseth, og han har dedikert de syv låtene til hvert av bandmedlemmene, og til andre jazzmusikere som står han nær.

Åpningslåten Maple er en av mine favoritter på albumet, en fin melodiøs fabulering i et halvåpent musikalsk landskap. Og nettopp den melodiøse tilnærmingen til jazzen er vel kanskje et av Bendik Hofseth sine varemerker, og preger hele dette albumet, et album som er planlagt som et av fire utgivelser dette året, dersom Koronaen ikke har forkludret den utgivelsesplanen.

Cambium er en klar annen favoritt, en låt tilegnet pianisten Helge Iberg, som også får lov til å dominere dette sporet. Det er også lett å bli fascinert av Norway Spruce, der Mats Eilertsen har en morsom nærdialog med Helge Iberg i en lavmælt og litt minimalistisk atmosfære. Det er forresten en gjennomgående ganske gjennomgående lavmælt atmosfære på hele albumet. Og så blir det umulig å ikke fremheve avslutningslåten Bark, som har noen sterke uttalelser fra Bendik selv i et ellers tilbakelent jazzterreng.

Trunks er planlagt som en av fire LPers boks, med albumene Trunks, Branches, Leaves og Roots. Den skal utgis i veldig begrenset opplag, med plater i transparent vinyl.

Les mer om boksen Forest her.

 

Lars Lillo Stenberg – From the Beginning

Forutsigbare overraskelser

Under første forsiktige prøvesmaking på dette albumet som jeg snublet over på TIDAL ante jeg ikke hva som skulle møte meg. Det var i utgangspunktet veldig lite som fikk meg til å koble deLillos med mine 70-tallsfavoritter Emerson Lake & Plamer. Men få takter ut i introen til tittelsporet måtte jeg ta en ny gløtt på tittelen From The Beginning. Jovisst, dette er vitterlig Greg Lake sin flotte låt fra ELP-albumet Trilogy, en låt som i likhet fra noen andre låter av Greg Lake skiller seg ut fra det meste synth-dominerte som Emerson Lake and Palmer gjorde i løpet av første halvdel av 70-tallet, der Keith Emerson hadde hovedregien.

For dette albumet fra deLillos-frontfigur Lars Lillo Stenberg sin side er en slags bidrag til The Great American Songbook, selv om det er et par låter på albumet som ikke er amerikansk. Men de aller fleste låtene LLS har covret er «great» så det holder.

Dette er Lars Lillo Stenberg alene med sin gitar, med unntak av tittelsporet hvor han har fått med den for lengst avdøde Kirsten Langbo på lufttrompet.

Jeg har måtte gå en runde med meg selv på hva jeg mener om konseptet på dette albumet, et album som var til salgs på vinyl i nøyaktig et døgn i midten av juni før det var slutt. 24.7 ble den sluppet som digitalt album. Og i et svakt øyeblikk tenkte jeg at her har Lars Lillo Stenberg tatt et knippe av de største låtene fra sent 60-tall og tidlig 70-tall, lagt de i en stor gryte og laget deLillos-låter av dem.

Etter å ha fordøyd den påstanden en liten stund erkjente jeg selvfølgelig at det er en dypt urettferdig tilnærming. Når noen skal lage en coverversjon av en låt er det en forutsetning at de gjør den til sin egen, og det har herr Stenberg gjort til gangs. På en måte kan man kanskje tenke at det også er den eneste tenkelige varianten for han. Det er litt utenkelig at han skal gi slipp på sin unike musikalske identitet når han fremfører en sang.

Likevel oser det av Stephen Stills allerede i gitarintroen til 4 + 20, og det egentlig uten å nødvendigvis umiddelbart kjenne igjen denne CSN&Y-låten. Og Triad er også den typen låter som er helt umiskjennelig etter at du har hørt et par takter av introen. Dette er en låt som jeg alltid har vært overbevist om at har vært en original låt av Jefferson Airplane på albumet Crown of Creation som jeg skrev om for tre år siden i avdelingen Evig Eies Kun En LP. Nå har jeg lært at den egentlig er en CSN&Y-låt skrevet av David Crosby. Her fremfører Stenberg den på sitt eget vis, med melodiøse Lillo-ornamenter som kanskje bidrar litt til å kamuflere den unike og for noen kanskje litt sjokkerende teksten som ikke akkurat predikerer en etablert og godkjent samlivsform…

Never Going Back Again er en låt Lindsey Buckingham skrev for Fleetwood Mac, og sammen med Allman Brothers band sin Ramblin` Man er den kanskje en av låtene som befinner seg lengst fra originalversjonen. Mens Lennon/McCartney sin udødelige Blackbird befinner seg på den motsatte enden av akkurat den skalaen.

Neida, dette er ikke deLillos sin store amerikanske sangbok. Og det som et øyeblikk sto i fare bli en firer på terningen vippet etter hvert over til en vaklende femmer. Ikke minst takket være morsomme gjenhør med perler fra musikkens storhetstid.

 

Chicago – Uniondale, New York 1977

Historisk Chicagoalbum med skrekkelig lyd

Dette albumet er åpenbart basert på et piratopptak, og har av samme grunn en variabel og ganske tvilsom lydkvalitet. Når jeg likevel velger å ta det med i mitt utvalg av platesmaking er det fordi det er en veldig viktig dokumentasjon fra en brytningstid for bandet Chicago.

Her befinner vi oss midt i en periode der bandet slites i to retninger – minst. I tillegg til den leiren som ønsket at bandet skulle utforske litt mer i jazzlandskapet, en retning som ble tatt et stykke ut på Chicago VII, hadde vi en motsatt retning som ville bevege Chicago mer mot soft popballader. Dette var det primært Peter Cetera som sto for, og han fikk etter hvert drahjelp av produsent David Foster. Og så har vi den leiren midt imellom, som ville beholde Chicago som et kreativt Rockeband, rock med en blåserrekke. Gitaristen Terry Kath var essensiell i den sistnevnte leiren, gjerne sammen med Robert Lamm.

Og nettopp Terry Kath er en slags hovedperson på dette albumet. For albumet er omtalt som hans siste offentlige opptreden før han så tragisk omkom i et vådeskudd med sin egen pistol i Januar 1978.

Albumet ble innspilt i juni 1977, på en gigantisk innendørs arena på Long Island utenfor New York City. Konserten ble kringkastet på radio i NYC. Dette albumet som har blitt utgitt digitalt nå i sommer har også blitt utgitt under annet navn et ar ganger tidligere, både i 2015 og 2017. Og den sistnevnte versjonen har et cover som kan minne litt mer om et offisielt Chicagoalbum, men heller ikke det har fått plass på Chicago sin offisielle liste.

Musikken på Uniondale, New York 1977 er Chicago på sitt aller beste. Låtene spenner fra materiale fra Chicago sitt debutalbum til låter fra det i juni 77 enda ikke utgitte Chicago XI. Og felles for dem alle er at tolkingene har en veldig flott løsluppen livefølelse. Og jeg tillater meg å hevde at de omtrent uten unntak overgår de respektive studioversjonene, men det er åpenbart farget av at jeg er en person som notorisk foretrekker livealbum fremfor studioalbum.

Og så trekker det selvfølgelig ned at lyden er så klart under pari. Selv Live at Carnegie Hall, som også på folkemunne går som Chicago IV har svært mye bedre lyd, selv om sistnevnte er et album der bandet selv er veldig misfornøyd med lyden. Og på Uniondale, New York 1977 får det også det utslaget at blåserrekka ikke høres så veldig presis ut, en blåserrekke som er kjent for å ikke lefle med sin presisjon.

Jeg har ambisjoner om å lag en utvidet versjon av denne smaken på Uniondale, New York 1977 for vår avdeling Chicago på en søndag. Her kan du fordype deg i anmeldelser av Chicagoalbum, foreløpig de 8 første.

I mellomtiden må jeg bare få påpeke at det er fornøyelig å lytte til James Pankow sin gyngende vokal på You Are On My Mind. En annen godbit er låten kalt «Jam», men som egentlig er en utvidet og løssluppet versjon av den jazzy og nesten muntre låten Mongonucleosis fra Chicago VII. Ellers er det veldig flotte utgaver av både Question 67 & 68 og I`m a Man, begge to fra Chicago Transit Authority og låter der Peter Cetera briljerer som vokalist og viser at kan den andre versjonen også i tillegg til sine ballader som ved overdreven lytting lett kan føre til diabetes.

Men det er selvfølgelig Terry Kath som er den aller største stjernen her i tillegg til blåserrekka. Han var en unik gitarist som selv Jimi Hendrix i et lettsindig øyeblikk hevdet overgikk han selv. Og dette er altså hans siste fremførelser på en scene!.

Albumet skulle musikalsk sett fått en sekser på terningen, men på grunn av den veldig svake lyden blir det dessverre bare en firer. Lyden er isolert sett på grensen til å diskvalifisere for en plateutgivelse.

 

Jon Anderson – 1000 Hands

Kinda` Yesmusikk med blandet kvalitet.

Jon Anderson er for de fleste av oss uløselig knyttet til Yes. Ikke bare det, men minst like viktig er det for de samme av oss at Yes er uløselig knyttet til Jon Anderson. Det blir liksom noe litt meningsløst med en annen vokalist, og særlig når denne «en annen vokalist» åpenbart er hyret inn fordi han er knakende god til å etterligne Jon Anderson sin ganske unike stemme, som folk elsker å hate eller elske. Han fikk sparken fra Yes etter et lengre sykehusopphold på grunn av Astma – har de ikke en oppegående HR-avdeling i Yes? Men i ettertid har han blitt med i en avdeling av Yes kalt Yes, feauturing Jon Anderson, Trevor Rabin, Rik Wakeman.

Men saken er den at Jon Anderson har en omtrent like stor produksjon utenfor Yes, og mye av det er ganske rare greier. 1000 Hands er slett ikke blant det merkeligste han har gjort. Dette er et prosjekt Jon Anderson har jobbet med i 30 år, og nå har altså tiden vært moden for å ferdigstille det. Og så har det til og med fått undertittelen Chapter One…

Vi finner en uhorvelig mengde med musikalske størrelser som har bidratt på dette albumet. Ca. 30, og da er Orlando Symphony Orchestra bare telt med som 1. Det samme gjelder for Tower of Power , blant annet kjent som blåserrekka i det legendariske albumet Waiting for Colombus av Little Feat, som jeg diktatorisk har kåret til tidenes beste Live Rockealbum. Og fra Yes finner vi Steve Howe, Alan White og den nå avdøde Chris Squire på rollelisten. Men ikke alle 30 samtidig, heldigvis. Steve Howe er forresten også plateaktuell i dag (31.07) med albumet Love Is.

Tittellåten 1000 Hands er blant mine favorittlåter på albumet, og er vel egentlig det minst Yesaktige av alle. En lett jazzy låt som fenger.

På avslutningslåten Now Again er det fristende å anta at det er Steve Howe som spiller gitar, selv om det befinner seg mange andre dyktige gitarister på gjestelisten. Men jeg mener å kjenne igjen Howe sin litt spesielle måte å synkopere på, en del av hans signatur.

Activate er ellers en annen favorittlåt, og her finner vi Jethro Tull-legenden Ian Anderson på fløyte.

Det er en del bra musikk på 1000 Hands, men det er også en del stoff innimellom som for meg blir litt for mye transportetappe.

 

 

Read 909 times Last modified on Monday, 03 August 2020 05:26
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.