Saturday, 08 August 2020 21:28

ANMELDELSE: Call of the Wild. London på ville veier?

Written by

Ok, jeg innrømmer det på strak arm. The Call of the Wild er en barnefilm, i hvert fall nesten. Og likevel er det noen aspekt ved denne nyklassikeren som får meg til å finne frem tastaturet.

Jack London – Call of the wild

Vi starter med begynnelsen. Og for meg begynte det en eller annen gang i løpet av siste halvdel av 60-tallet, litt over midtveis mellom tilblivelsen av Jack London sin roman The Call of the Wild og urfremførelsen av filmen basert på den samme romanen. Da var det en glupsk gutt i knebukser som slukte både denne og andre Alaskaromaner av Jack London, den samme gutten som et år eller to senere eller tidligere med like stor appetitt slukte Hornblower-romaner av forfatteren av boken som var grunnlaget for filmen Battleship Greyhound .

Og strengt tatt var vel romanen The Call of the Wild også slags barnebok, selv om den også var lesbar for voksne. Antar jeg. For min far leste den også, og han mente at dette streng tatt ikke var noen barnebok…

Og for den som ikke har lest boken enda skal jeg veldig kort fortelle at dette er en Alaskaroman med hunden Buck i hovedrollen med location Yukon og Dawson River rundt århundreskiftet. Det forrige århundreskiftet. Og det betyr midt i the gold rush. Dette vet vi alt om, vi som også slukte senere utgaver av Morgan Kane fra rundt bind 40 og utover, noen år ut i 70-tallet.

Harrison Ford

Jeg har ikke alltid hatt sansen for alt Harrison Ford har utrettet på lerretet. Men han er sjelden direkte dårlig, og her er han glitrende. Han spiller på akkurat de strengene det skal spilles på i en fortelling av dette slaget. Selvfølgelig sentimentale strenger, men like fullt velspilt. Han har ikke så veldig mange andre karakterer å spille mot, hvis vi da et øyeblikk ser bort fra bikkja Buck.

Jo, jeg er en enkel sjel, og Harrison Ford går rett hjem hos meg i denne filmen i hans fremstilling av en litt fortapt sjel med et godt hjerte som til slutt også finner gull.

Buck og CGI

Og nå kommer vi til en av de virkelig interessante aspektene ved filmen. Og problematiske. For det skal ikke snurres mange omdreininger på filmspolen før det blir åpenbart at Buck ikke er noen helt vanlig hund. Eller hundespiller, eller hva det nå heter når hunder har hovedrollen som skuespiller. Han er litt for uvanlig til å være en ekte hund, og samtidig litt for ekte til å være fake…

Dette handler om at verden har kommet skremmende langt når det gjelder dataskapte figurer på film. I ekstreme tilfeller tar CGI over og erstatter selv mennesker sine roller i krevende scener på film. Og hvis du lurer står CGI for Computer Generated Imagery.

Og også jeg forstår at det ville vært en krevende oppgave å få en hund til å spille disse scenene der bikkja sloss mot skurker og grizzlybjørner, og er helten i andre scener blant sine trekk-kamerater i et hundespann. Men det er likevel betimelig å spørre om vi virkelig trenger dette. Hva skjedde med å ikke alltid ta så nærgående scener, men samtidig beholde vissheten om at det er tross alt er en ekte hund vi ser.

Dolby Vision med artefakter

I utgangspunktet er det veldig bra både lyd og bilde på denne filmen, som boltrer seg i flotte naturscener fra Alaska. Filmen har både Dolby Vision og Dolby Atmos - så langt er alt såre vel.

Jeg så filmen som leiefilm fra iTunes Movies på en Apple TV 4k. Og her ble det eksponert for første gang siden The Morning Show en artefakt som noen ganger oppstår med kombinasjonen Apple TV – Dolby Vision - Philips TV, nærmere bestemt en Philips 75PUS6754. Feilen oppstår i spesielt mørke scener der noen tilsynelatende har gått litt bananas med HDR-spakene for å få en god gjengivelse i mørket. Egentlig vet jeg ikke om dette skyldes en menneskelig svikt, eller om det bare skyldes at Apple og Philips ikke helt gikk på de samme kursene da de lærte om hvordan Dolby Vision skulle kodes og dekodes. Jeg er ikke engang helt sikker på om problemet ligger hos Apple eller Philips. Eller kanskje det ligger hos Dolby? Det har vært lovet at problemet skulle bli løst i form av en softwareoppdatering i løpet av våren 2020, men vi har det fortsatt.

Feilen blir eksponert første gang 18:46 ut i filmen, og dukker opp med jevne mellomrom. Men bare på ekstra mørke scener. I disse scenene er det noe som fullstendig bikker over, og skaper nærmes en slags negativ-effekt. Og fenomenet oppstår bare på hytte-TVen, en 75-tommer Philips. Hjemme på en LG OLED C8 spilles de samme scenene (på The Morning Show) lytefritt. Også der i kombinasjon med en Apple TV 4k. Og hvis noen som leser dette på HiFiSentralen har erfaringer med de samme artefaktene på en Apple TV 4k i kombinasjon med et Philips-display hadde det vært morsomt å få en tilbakemelding på det i kommentarfeltet.

I mellomtiden har vi kommet til det punktet der terningen skal trilles. Og til tross for en del kritiske kommentarer berger Harrison Ford og en rørende hundehistorie fireren på terningen.

 

 

Read 668 times Last modified on Sunday, 09 August 2020 14:27
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.