Vi som var unge på 70-tallet, og ikke så plagsomt gamle på 80-tallet har gode minner av den fascinerende serien «Tales of the unexpected» med filmatisert noveller av den minst like fascinerende forfatteren Roald Dahl.
Og det var på ingen som helst måte gjennomsnittlige kortfilmer. Filmene hadde et kjennetegn av spenning, litt uhygge og et overraskende sluttpoeng med et snev av glimt i øyet. Ikke minst det siste var en viktig bærende ingrediens i filmene. Og så var de preget av gjennomgående svært høy kvalitet, gjennomsyret av forfatterens kvalitet.
Da denne serien til Roald Dahl dukket opp i 1977 skjedde det ikke i et historisk vakum. Blant annet I 1959 kom den første bolken med «The Twilight Zone», en serie med mye av de samme ingrediensene, men kanskje ikke med helt samme grad av raffinement.
Blodtur
Serien Blodtur er utviklet av Kjetil Indregård og Atle Knudsen. Disse har jobbet sammen tidligere, og står bak bl.a. Jul i Svingen. Hver for seg har Kjetil Indregård skapt Maniac, mens Atle Knudsen blant annet står bak flere episoder av Zombielars. Selskapet Monster står bak denne Netflix-serien som hadde premiere for en liten uke siden, mens Geir Henning Hopland har vært regissør.
Og som innledningen antyder følger serien Blodtur i Roald Dahls sine fotspor. Serien består av seks frittstående episoder på i underkant av en halvtime. Alle episoden er knyttet sammen med en vignett som består av en mystisk nattlig busstur der deltakerne fra alle episodene er passasjerer.
De seks historiene mangler på ingen måte merkverdige ingredienser, selv om grøss kanskje ikke er akkurat de ordene jeg ville ha brukt. Vi blir servert fortellinger med til dels ulik karakter, fortellinger der det aldri er mangel på elementer med onde hensikter. Overraskende avslutninger er heller ingen mangelvare. Så langt holder serien følge med Roald Dahl sine gamle meritter.
Der det butter er på kvalitet. For Blodtur når dessverre ikke Roald Dahl sine overraskende historier opp til knærne. Skuespillerprestasjoner er middels på sitt aller beste, og det er noe lettvint over de fleste historiene. Med et unntak eller to sitter man tilbake med en laber smak.
Det som likevel gjør at serien er verd å omtale, er mange av oss likevel blir motivert for å fortsette til neste episode. For sjangeren er fengende, og det må også innrømmes at dette er ganske underholdende. Og akkurat det med overraskelsesmomentet er ikke alltid like forutsigbart. Serien vises i 4k på Netflix, og både lyd og blide er bra. Så la oss gi serien en firer, tross alt!
