Sunday, 06 June 2021 09:14

TEST: Triangle AIO. Del 3 – Stereo strømmehøyttalerne AIO Twin Featured

Written by

Neste etappe i den store AIO-testen er det helt ferske stereo høyttalersettet AIO Twin. Hvordan står det seg i forhold til andre strømmehøyttalere, som for eksempel en to-pakning Sonos? Det har vi et svar på.

Dette er et høyttalersett som det i farten er fort gjort å karakterisere som aktive høyttalere. Problemet er egentlig bare at de egentlig ikke er aktive etter mitt vokabular, selv om det hersker litt begrepsforvirring i denne sektoren. For den klassiske definisjonen er at aktive høyttalere skal ha aktive delefiltre, det vil si delefiltre som sitter foran effektforsterkerne. Det er ikke en gang nødvendig at effektforsterkerne sitter inne i høyttalerne på aktive høyttalere – det gjør de ikke i mine aktive høyttalersett fra Linn.

Men det er veldig vanlig at høyttalere med innebygde forsterkere blir kalt aktive uansett, og vi lar det bli med det. For selv om AIO Twin da ikke egentlig er aktive, har de utrolig mye innabords av annet utstyr i tillegg til effektforsterkerne. For her sitter det både en komplett streamer i form av AIO-moter, DACer og egentlig også en forforsterker med både inngangsvelger og volumkontroll.

Vi har egentlig presentert streamerdelen under den generelle innledningen i del 1 av testen, så vi går rett på inngangene. Av trådløse forbindelser har vi WiFi som også tar imot Airplay, selv om det merkelig nok ikke er omtalt i spesifikasjonene. Og i tillegg har AIO Twin Bluetooth 5.0, og dekker SBC, AAC og tre varianter av aptX, inklusive aptX HD.

Av fysiske lydinnganger er det et sett med RCA-innganger med en omskifter mellom MM-phono og vanlig linjeinngang. I tillegg er det en 2.5mm analog inngang, en toslink digitalinngang og en USB-A inngang. Og hvis du har behov for å koble til en subwoofer er det en dedikert utgang for det.

Den høyre høyttaleren er masterhøyttaler, og det er i denne høyttaleren begge de to 50-watts forsterkerne sitter. Fra denne er det en vanlig høyttalerterminal for tilkobling av et forsterket signal inn i den andre høyttaleren. En fordel med denne løsningen er at du bare trenger å koble den ene høyttaleren til strømnettet, mens ulempen er at du må strekke en høyttalerkabel mellom høyttalerne.

Design og finish

Men nå har vi stormet inn i stuen uten å verken ta av luen eller å presentere høyttalerne sitt utseende. AIO Twin har en enkel grunnform etter skoeske-konseptet. Men en ting jeg har lært det siste halvåret er at Triangle er veldig flinke til å ta i bruk ganske subtile designelementer med en stor virkningsgrad.

AIO Twin bygger videre på designet til sine forgjengere Elara LN01A. Men på de helt ferske arvtakerne AIO Twin har de supplert med en sylindrisk matt aluminiumstang i forkant og bakkant med gummiputer som tjener som en slags sokkel. Dette gir et elegant særpreg til høyttalerne, som også får dra hjelp av en bronzeaktig miniwaveguide rundt diskantelementene.

Fargeutvalget er også utsøkt, og testhøyttalerne har en flott silkematt sort farge. Det følger med et fronttrekk med skøytebanefasong. Og ikke et vondt ord om skøytebaner fra en som vokste opp med at Fred Anton Maier fikk trøbbel på vekslingsiden på 500-meteren hvis han hadde første indre, men med en så velkomponert front med god fargeavstemming foretrekker jeg den mer ekshibisjonistiske linjen. Og som regel låter det bedre også.

De tilgjengelige fargene er: Graphite Black, Frost White, Linen Grey, Abyss Blue og Brown Maple.

 

Triangle har også inngått et samarbeid med platespillergiganten Pro-Ject, som leverer en fargetilpasset platespiller med samme farger som AIO Twin, og som har benevnelsen Triangle by Pro-Ject. Prisen på denne vil være 3.995,- når den blir tilgjengelig om en stund,.

Bestykning

I AIO Twin sitter det en 25mm diskant og en 130mm mellomtone / bass. Disse skal gi en frekvensrespons som er oppgitt til å strekke seg fra 56Hz til 22 kHz. Med andre ord er ikke dette noen dypbassmonstre, men oppfører seg etter lyttetesten ganske typisk for stativhøyttalere med 5-tommere eller litt over. Dette er ofte tilstrekkelig for å gi en god bassrespons, men du må gi avkall på den aller dypeste bassen. Til gjengjeld får du ofte en veldig presis bass, og det gjelder ikke minst med disse høyttalerne. Mer om det senere.

Betjening

Triangle AIO Twin betjenes av den tidligere omtalte appen, men det følger også med en fysisk fjernkontroll. Dette er en lett, kompakt og smal fjernkontroll som er omtrent identisk med fjernkontrollen til AIO 3, men de kan litt overraskende ikke brukes om hverandre. Med fjernkontrollen kan du styre volum og kilde, samt bass og diskant. Og det er også egne knapper for mute og power off. Litt uvanlig er volumkontrollen stegvis – det vil si at du må gi et lett trykk for hvert hakk du skal justere volumet, ikke glidende som på volumkontroller flest.

Det er en veldig nyttig og hendig fjernkontroll, der mitt eneste ønske er at den hadde enda bedre signalstyrke. Men styrken er bedre enn på AIO 3.

Testoppsett

Første runde i lyttetesten ble foretatt som rene strømmehøyttalere, uten andre kilder tilkoblet. Høyttalerne ble oppstilt en halv meter fra bakvegg (eller frontvegg, alt etter som…) og med ca. to meter avstand. Avstand til lytteposisjon var litt i overkant av to meter, og i første omgang uten toe-in. Etter en ganske drøy testperiode endret jeg vinklingen til full toe-in, altså med fronten orientert direkte mot meg, og kom til at det låt bedre.

I andre runde i lyttetesten koblet jeg AIO Twin opp som høyre/venstre fronthøyttalere i et AV-oppsett, men der signalet også gikk via en stereo forforsterker med AV-bypass. Dette fungerte svært bra, men man må være litt oppmerksom på at nivåmatchingen kommer i ubalanse dersom volumkontrollen på AIO Twin benyttes, f.eks via fjernkontrollen. Men også i denne runden ble det lyttet mest i stereo, og da vekselvis via egen streamer og via Marantz ND8006 i oppsettet.

AD-testen

På alle testobjekter som kan mistenkes å foreta en A/D-konvertering forsøker jeg å få til en måling for å bekrefte- eller avkrefte at dette skjer. Og i og med at AIO Twin åpenbart har DACer om bord, kan man i utgangspunktet ikke være sikker på at ikke også analoge inngangssignaler digitaliseres for å få til en enkel signallogistikk. Det vil enkel for konstruktøren, ikke nødvendigvis enkel i en minimalistisk tilnærming.

AIO Twin besto denne testmålingen for begge inngangene. Ingen A/D-konvertering av signalene fra den analoge linjeinngangen, en inngang som også kan benyttes som platespillerinngang med RIAA hvis du skyver på en vender. Og heller ingen A/D-konvertering på 3.5mm aux-inngangen. Det eneste jeg ikke hadde mulighet til å måle var RCA-inngangen i phono-modus, men vi får gå ut fra at heller ikke den blir A/D-konvertert.

Lytteinntrykk

Vi starter med noen notater etter standard testløype. Dette er et utvalg av de mest interessante observasjonene fra testlista

Frank Zappa. Rubber Shirt – Sheik Yerbouti
Uhyre distinkt bass med mye trøkk, selv det er grenser for hvor dypt den går. Et litt kjent fenomen med 5-tommere, og illustrerer både fordelene- og begrensningene med en 5-tommer til mellomtone/bass.

Frank Zappa. Debra Kadabra – Bongo Fury
Gjengis ganske bra, til tross for at det er en innspilling med begrensede audiofile kvaliteter

Frank Zappa. The Purple Lagoon – Zappa In New York
Bra dynamikk. Det avsløres en liten grovkornethet i diskanten. Men bassoloen mesterlig gjengitt.

David og Susanna Wallumrød. Chelsea Hotel – Chelsea Hotel (Live)
Noe som minner om litt betoning fra Susanna sin vokal på noen toner. Bassen er flott.

Helene Grimaud. Silvestrov: Bagatelles I – XIII: Bagatelle I – Memory
Flott pianoklang fra denne innspillingen på Deutsche Grammophon

Kleive, Reiersrud, Dissing. Kimer I Klokker – Den signede dag
Her savnes litt det store lydbildet som blir skapt på dyrere oppsett.

Reiersrud, Kleive. Spor 12 – Himmelskip
Spor 12 spilles bedre enn Kimer i Klokker innspilt i den samme Odense Domkirke noen år senere.

Jan Garbarek. Mission: To Be Where I Am – It`s OK To Listen TO The Grey Voice
Litt betoniong rundt noen av Garbarek sine høye toner?

Jimi Hendrix. Red House – Hendrix In The West
Utrolig åpen og luftig gjengivelse av Jimi Hendrix sin gitar ca. 8 minutter ut i Red House. Dette er oppsiktsvekkende bra, og gammelt liveopptak av Jimi Hendrix på sitt beste!

Joni Mitchell. Overture / Cotton Avenue – Don Juan`s Reckless Daughter
Ikke den dypeste bassen, men du verden hvor distinkt den er. Ellers bra klang på en krevende innspilling.

Kari Bremnes. Kanskje – Det Vi Har
Flott gjengivelse med dyp og presis bass og god mikrodynamikk. Overbevisende fra AIO Twin.

Kari Bremnes. Like Før Dagen Går Ned – Og Så Kom Resten Av Livet
Også på denne utgivelsen er bassen syngende, musikalsk og presis. Fin klang i Kari sin vokal

Kari Bremnes. Barn Av Blå Krukke – Blå Krukke
Åpent og detaljert gjengitt fra denne tidlige utgivelsen fra Kari Bremnes

Kari Bremnes. A Lover In Berlin – Norwegian Moods
Behagelig balanse, uten at det går på bekostning av luft i toppen. Dette sporet kan ofte være litt pågående i toppen på andre oppsett.

Kari Bremnes. Du Har Sett Dem – Månestein
Greier å formidle det ubehaget som ligger i sangen og teksten, blant annet via en råhet i klangen.

Keith Jarrett. For Miles – Bye Bye Blackbird
Fin gjengivelse av detaljer, selv om andre oppsett greier dette enda bedre. De koster typisk også mer, mye mer.

Ketil Bjørnstad. Moren – Sunrise
Flott klangbalanse, som ikke mangler noe nevneverdig i bunnen

Kolbjørn Falkeid. Alt – Solskinnsdypet
Nerven i gjengivelsen på denne flotte utgivelsen er veldig godt ivaretatt.

Ketil Bjørnstad. Land – Odyssey
Denne kreative gjenkomponeringen av Myllargutens Bruremarsj gjengis godt.

Ketil Bjørnstad. Sylvelines Hus – Berget Det Blå
Dette er en utpreget slank innspilling, og også her mangler litt kropp i pianotonene.

Leonard Cohen. Happens To The Heart – Thanks For The Dance
Leonard Cohen sin grove, raspende vokal gjengis flott.

Leonard Cohen. The Story Of Isac – Songs From A Room
Også denne tidlige Cohen-sangen blir godt avspilt.

Lynni Treekrem. Sjalu Type – Storm
Lynni fremfører dette veldig annerledes enn både John Lennon sin original, og Bryan Ferry sin flotte cover. Og det er ikke dårligere. Litt ekstrem bass og mikrodynamikk godt ivaretatt

Lynni Treekrem. Veslemøy – Haugtussa
Dette blir gjengitt enda bedre på enkelte andre oppsett. Disse kan typisk være mer transparente enn AIO Twin. Men bra i denne prisklassen.

Mari Boine. Chasing Myself Into Reality – See The Woman
Den litt mørke klangen i låten takles godt av AIO Twin

Sammenfattende lytteinntrykk

Lyden fra Triangle AIO 3 er ganske karakteristisk for moderate stativhøyttalere med 5-tommere. Med gode konstruksjoner er det ofte snakk om presis bassgjengivelse, men som selvfølgelig har den klare begrensningen at de ikke går ubegrenset dypt. Men det er en balansegang der det er veldig lett å leve med begrensningene når man får så god kvalitet på nedre mellombass.

I mellomtonen er det et lite område der frekvensene stikker seg litt frem, men det var bare på at par av sporene i testløypa at jeg kommenterte dette. Ikke noe nevneverdig problem. Det overordnede inntrykket i mellomtonen er god fyldighet og kropp i vokaler, ikke minst hos artister som eller ofte kan ha utfordringer i gjengivelse av vokalen.

Diskanten er også god, og kan kanskje karakteriseres som en anelse forsiktig. Men samtidig er det godt med luft i diskanten, selv om det kanskje ikke er treffsikkert å benytte begrepet analytisk.

Det kan være fristende å foreta sammenligningen med Triangle Borea BR03 til fire og et halvt tusen tusen som jeg testet tidligere i vår. Isolert sett er nok dette bedre høyttalere når de er matchet med en bra forsterker og lydkilde i passende kvalitet. Og kanskje er lillebroren Borea BR02 en riktigere sammenligning til en tusenlapp mindre – en modell som også har en 130mm til mellomtone/bass, og som vi ikke har testet. Men samtidig er det viktig å huske at AIO Twin faktisk er et komplett stereoanlegg, der du også kan plugge en platespiller uten innebygget RIAA rett inn i høyttalerne. Det er ikke hverdagskost.

Konklusjon AIO Twin

Triangle AIO Twin er et usedvanlig vellykket og velkonstruert «motorisert» høyttalersett. De er en videreutvikling av LN01A, og bryter selvfølgelig ingen naturlover med sin kompakte fremtoning.

Rent bortsett fra hvis vi ser på prislappen, der syv og en halv tusenlapp er vanvittig lite penger for et komplett stereoanlegg som spiller så bra, og som på toppen av det hele kan utvides til et multiromsoppsett. Og når Lydglede i skrivende stund på toppen har et sommertilbud i første halvdel av juni som gjøre at du kan kjøpe et sett for snaue seks tusen blir det ikke særlig mye å lure på!

Og så kom jeg på at jeg i introen lovet at vi skulle sammenligne med hvordan AIO Twin kommer fra det sammenlignet med en to-pakning Sonos. Det må i tilfelle være 2x Sonos Move som kan være i nærheten prismessig, og ser vi bort fra bærbarheten til Sonos Move er dette omtrent seier på walk-over for Triangle AIO Twin.

Spesifikasjoner:

  • Type Wireless & Multiroom speaker
  • System IOS, Android, Windows, Mac
  • Drivers Tweeter 25 mm / Bass 13 cm
  • Network Wi-Fi IEEE 802.11 b/g/n Standard 2.4GHz RJ45 10/100M LAN
  • Set-top box up to Up to 24 bits / 192 kHz
  • Bluetooth Bluetooth 5.0, aptX, aptX HD, aptX LL, SBC, AAC
  • Audio input Wi-Fi, RCA / Phono, Mini-Jack 3.5mm, S/PDIF Optical, Bluetooth
  • Audio output Subwoofer output
  • S/pdif Input Optical
  • Usb USB2.0, USB-A FlashDisk. Max power 5V/1A
  • Bandwidth 56 Hz - 22 kHz
  • Audio formats APE, FLAC, WAV, ALAC, AAC, AAC-LC, HE- AAC, HE-AAC v2, MP3, CBR/VBR
  • Dimensions 165 x 304 x 235 mm pr unit
  • Weight 10,4 kg pr pair

Veil. pris for AIO Twin er kr. 7.495,-

Les mer om AIO Twin hos Lydglede

Les mer om AIO Twin hos Triangle

Les også TEST: Triangle AIO. Del 1 – Økosystemet AIO

Les også TEST: Triangle AIO. Del 2 – Streameren AIO Connect

Les også TEST: Triangle AIO. Del 4 – Bordhøyttaleren AIO 3 

Read 917 times
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.