Opprinnelig klassisk utdannet, noe som skinner gjennom også i hans musikkproduksjoner som pr. definisjon befinner seg i helt andre båser enn klassisk.

Det startet med debutalbumet Åpning i 1973, der han allerede da definerte sin egen stil. En stil som bevegde seg på tvers av sjangrene i en tid da dette var ganske banebrytende. Han har fortsatt med å bygge musikalske broer, men disse broene har hatt ganske varierende for gjennom årtiene, selv om det også har vært stor musikalsk gjenbruk av temaer til tider.

Bergen det Blå

Dette ble mitt oppvåkningsalbum for musikken til Ketil Bjørnstad. En oppvåkning som fikk meg til å børste støvet av pianotangentene litt tidlig på 70-tallet, etter at lokket hadde vært lagt på noen år.

Det er kanskje vanskelig å si at Berget det Blå er Ketil Bjørnstad sitt beste albumet gjennom historien, men det er mitt desiderte favorittalbum blant de tidlige, helt til Leve Pategonia ga han et musikalsk gjennombrudd. Berget det Blå sitter på en helt annen måte enn Åpning, selv om det er klart musikalsk slektskap.

Det er et uhyre selebert musikalsk selskap vi finner her. På det meste en kvintett bestående av Jon Eberson på gitar, Knut Riisnæs på tenorsaksofon, Arild Andersen på bass og Pål Thowsen på trommer. I tillegg til Ketil Bjørnstad på akustisk og el-piano. Ganske oppsiktsvekkende at 21-åringen greier å mobilisere store deler av eliten av norske jazzmusikere.

Side A

Tittelsporet Berget det Blå åpner seansen, og har en uhyre særpreget sound skapt av kombinasjonen Ketil Bjørnstad på piano og Jon Eberson på gitar. Denne sounden var forresten et varemerke også på deler av debutalbumet Åpning. Og allerede her eksponeres det at klangen på pianoet til Ketil Bjørnstad er såpass hard og spiss at jeg ville hatt en snev av mistanke i retning Yamaha Electric Grand hadde dette vært noen år senere. Men mistanken ville uansett blitt forlatt raskt.

Låten er ellers en melodiøs og lett tilgjengelig jazzlåt, men med åpenbare sidespor i flere retninger. Deriblant er det elementer av pop/rock her, illustrert av at Ketil Bjørnstad sin fabulerende pianosolo etter hvert går over i litt hardtslående riff.

Blåmann er en av mine absolutte favoritter på dette albumet, og er vel også det mest lyriske. Utrolig vakker melodi som innledningsvis er solo piano. Til Arild Andersen overtar melodiføringen, og det blir om mulig enda vakrere. Fremdeles er dette nesten like mye klassisk som jazz. Men når Knut Riisnæs kommer inn blir det mer tradisjonell jazz av det hele. Blåmann er forresten innspilt i helt ny tapning i senere tid, på albumet Nytt Liv.

Den Låste Døren er den første av el-piano-låtene på dette albumet. Disse har en helt annen karakter enn de låtene med akustisk piano. I `74 likte jeg ikke disse låtene noe særlig, men de har vokst på meg de siste 40 årene.

Alt Som Våkner er også en av de aller beste låtene. Og den desidert mest virtuose hva gjelder Ketil Bjørnstad sitt pianospill. Den har en heftig karakter, og skifter også karakter ganske vesentlig når Knut Riisnæs entrer arenaen. Kanskje den mest utpregede jazzlåten, selv om også denne har klare elementer av pop/rock.

Lys Natt er en kort liten underfundig elpianosnutt som avslutter side A med særdeles lav puls. Selv om Elpianoet går litt i fistel litt inni der…

Side B

Sylvelines Hus åpner showet på side to, og den starter vel like heftig som Alt Som Våkner. En vakker oppbygging mot det som ble min favoritt i `74. For Drømmen om Havet var vel den låten som virkelig vekket en 18-åring som var enda mer opptatt av pop/rock enn av jazz. Og dette er en genuin og genial brobygger mellom de nevnte musikkformene. Passe hardtslående i åpningen, men etter hvert veldig fabulerende. Dette er vel kanskje også Knut Riisnæs sin store låt.

Tenke På Imorgen er albumets udiskutabelt svakeste låt, også en en elpianolåt. Heldigvis er den kort. For Lord Nothing er oppe på den høye standarden som resten av albumet holder. Den deler kanskje noe av det rockete med Drømmen om havet, men greier ikke helt å mengde seg med kandidatene til albumets beste låt.

Albumet avsluttes med en elpianolåt av langt høyere kaliber enn forrige. Og enda kortere.

Lyden

Lyden på Berget det blå er egentlig veldig sammensatt. Det er et veldig spisst og slankt lydbilde, som nevnt tidligere, men samtidig er det veldig godt oppløst, og med en god dynamikk. Tar vi med at Jan Erik Kongshaug er ansvarlig for lyden får man rent dårlig samvittighet for å i det hele tatt ha nevnt et slankt lydbilde. Men sånn er det.

Berget det Blå er uansett et av den norske musikkhistoriens bautaer, og bør befinne seg i enhver platesamling som setter pris på musikk i dette universet.