Hvis du spør meg om hva jeg syns er tidenes beste Zappa-album vil du ikke få et klart svar, bare en rekke kandidater. Og blant de nominerte finner vi i uprioritert rekkefølge Studio Tan, Sheik Yerbouti, Zappa In New York, Apostrofe, Broadway The Hard Way og Bongo Fury. Ja, og også One SIze Fits All, som kom i sin 50-års jubileumsutgivelse i går. Leserne har sikkert andre syn på hva som er tidenes beste Zappa-album, og er selvfølgelig hjertelig velkommen til å kunngjøre det i kommentarfeltet.
My Size Fits Me
Mitt vinyleksemplar av One Size Fitz All ble kjøpt sommeren 1977 i Palma på Mallorca, sammen med Bongo Fury og en utgivelse jeg var i ferd med å bla forbi i bunken på den butikken jeg besøkte i Palma sentrum da en bjelle ringte og varslet om at dette var en utgivelse jeg kanskje burde sjekke, sånn jeg husker det. Tittelen på denne spanske pressingen var Cuadros De Una Exposicion, og det var vel det som fikk meg til å dvele litt til tross for totalt fravær av spanskkunnskaper. Musikeren var den japanske synthartisten Tomita. De som i motsetning til meg kan litt kan litt spansk har allerede skjønt at dette er en spesiell tolking av Mussorgsky sin Pictures at an Exhibition, eller Bilder på en Utstilling som senere har blitt orkestrert av Ravel, og ikke minst nytolket av Emerson Lake And Palmer på starten av 70-tallet. Det var sånn jeg stiftet mitt første bekjentskap med dette verket. Har du ikke hørt Tomita sin fantastiske tolking bør du gjøre noe med det. Men nå sporet jeg av igjen, og det var allerede før jeg fikk fortalt at Ravel slett ikke var den første som orkestrerte dette pianoverket av Mussorgsky tidlig på 1900-tallet, men Sir Henry J. Wood – fire år før Ravel lagde den mest kjente orkestreringen i 1922.
Inca Roads
Men nå der det selvfølgelig denne fantastiske Zappa-utgivelsen One Size FIts All det handler om. Før vi snakker om 50-års jubileumsutgivelsen fortjener originalutgivelsen en presentasjon. Og vi hopper rett i det unike åpningssporet Inca Roads, som jeg lenge har mistenkt at egentlig har vært skrevet av George Duke, og ikke av Frank Zappa. Og selv om det har vist seg at det vzr ebn ubegrunnet mistanke, er det ingen tvil om at George Duke har hatt en dominerende innflytelse på dette sporet, sammen med den fantastiske Marimba-spillende Ruth Underwood, som egentlig har fått litt for liten oppmerksomhet i Zappa-sammenheng. Og mens vi er på den galeien – Chester Thompson var også en fantastisk trommelsager, som senere dukket opp på Black Market hos Weather Report før han gikk videre til Genesis og etter hvert soloprosjektene til flere av Genesismedlemmene.
Og for å ha sagt det – selv om jeg har problemer med å single ut tidenes beste Zappa-album, ville det for meg vært langt smalere mengde kandidater til tidenes beste Zappalåt. Ved siden av Inca Roads hadde det kanskje stått mellom prog-eposet Gregory Peccary på Studio Tan og The Purple Lagoon på Zappa in New York. For Inca Roads er en av de mest geniale prog-låtene som noen gang er laget. Og ved nærmere ettertanke har den en så unik presisjon i musikalsk struktur at det neppe kunne vært andre enn Frank Zappa som komponerte og arrangerte noe sånt. Men likevel er George Duke sitt DNA smurt i tykke lag ut over hele låten.
Zappa og George Duke
Samarbeidet mellom Frank Zappa og George Duke er et eksempel på musikalsk samarbeid der summen er bedre enn enkelthetene. Du finner litt av det samme med Zappa og Beefheart, men dessverre var dette samarbeidet også veldig turbulent, så det bli ikke noe stort omfang. Men albumet Bongo Fury er en unik dokumentasjon på det musikalske resultatet, selv om trommisen som var med har uttalt noe i retning av at det var et mirakel at de ikke tok livet av hverandre underveis.
Mellom Zappa og George Duke var det annerledes, sikkert fordi det aldri var tvil om at Zappa var sjefen, en rolle også Don Van Vliet også likte å innta overfor sine medmusikanter. Og hovedperioden fra 70-75 var en gullalder for Zappa sine utgivelser. Og Zappa presset George Duke litt til å begynne å spille synth, i tillegg til piano/elpiano som han egentlig selv ønsket å holde seg til. Og både hans vokal og tangentprestasjoner er gjenkjennelig på en rekke Zappa-utgivelser fra 70-75, og han hadde faktisk også et slags comeback hos Zappa på et par utgivelser mot slutten av 70-tallet, og også på Them or Us i 1984.
Jeg har fulgt George Duke sine soloutgivelser også, og de aller beste i mine ører var de halvtidlige fra rundt 1975, med The Aura Will Prevail og I Love The Blues, She Heard My Cry. Også hans samarbeid med Billy Cobham i Billy Cobham - George Duke Band med Alphonso Johnson og en ung John Scofield i det utrolig flotte albumet Live On Tour in Europe, som jeg sikret meg et vinyleksemplar av i Horten forrige helg etter at jeg hadde lånt det av noen i studietiden og spilt inn på kassett for nesten 50 år siden i 1977. Og de som fremdeles har gått glipp av å lytte til dette suverene albumet bør skynde seg å lete det opp på en strømmetjeneste. Etter hver utover på 70- og 80 tallet utviklet musikken hans seg til å bli stadig mer disko/funk-orientert og mindre jazzinspirert, og etter å ha anskaffet en nesten komplett LP-samling fra perioden 1975 til 1980 med A Brasilian Love Affair etter hvert som de ble utgitt, slapp jeg litt taket.
George Duke gikk dessverre bort allerede som 67-åring for 12 år siden.
Resten av One Size
Selv om jeg ikke er like begeistret for alle sporene på det opprinnelige albumet, er det mange perler her ved siden av Inca Roads. Og ved siden av Sofa No.1 og No.2 er låten Andy en favoritt. Da jeg hadde et gjenhør i bilen på en lengre biltur fredag morgen, slo det meg at hadde Zappa skrevet den i dag, ville den ikke hatt tittelen Andy, men Donald. For tenk om Frank Zappa hadde fått lov til å leve mye lenger sånn at han kunne laget satiriske låter som kommentar i dagens USA – det hadde vært noe.
Jubileumsutgaven
One Size Fits All 50th Anniversary Super Deluxe består av 4 CD-er og tilsvarende Volume 1-4 på strømmetjenester. Resten av Volume 1 som er remastret utgave av originalinnspillingen, etter de ni innledende sporene + hele Volume 2, består av diverse alternative miksinger og tåkes av originalmaterialet. Dette varierer fra veldig flott og spennende, til ikke fullt så interessant.
Rough Mix
På jubileumsutgaven er det en rekke spor med «Rough Mixes». Dette er tidlige utgaver av miksen, og gir et veldig interessant innblikk i utviklingen av de respektive låtene.
CD 1 – Album Session Bonus Tracks
- Inca Roads – Rough Mix
- Can’t Afford No Shoes – Rough Mix
CD 2 – Album Session Bonus Tracks (fortsatt)
- Florentine Pogen – Rough Mix
- San Ber’dino – Rough Mix I
- San Ber’dino – Rough Mix II
- San Ber’dino – Rough Mix III
- Something/Anything – Rough Mix
- Andy – Rough Mix
- Sofa No. 2 – Rough Mix
Det som på strømmetjenester er definert som Volum 3 og 4, er en konsert fra Rotterdam, bortsett fra de to siste sporene som er fra Gøteborg. Der er lyden bare sånn passe, eller egentlig tidvis klart under pari for Zappa. Lukket er vel den beskrivelsen vi audiofile ofte bruker. På de to sporene fra Gøteborg opplever jeg derimot at lyden åpner seg mer. Og dessuten er Gøteborgversjonen av Po-Jama People en perle man bare må få med seg.
Og musikken fra Rotterdam er storartet. Det er naturlig nok musikk langt ut over grensene til One Size Fits All, og jeg mener å kjenne igjen åpningssporet Tush, Tush, Tush fra Helsinkikonserten på en av You Can`t do that-albumene, men samtidig blir jeg oppmerksom på en problemstilling jeg ikke har tenkt over tidligere – for låten er vel musikalsk egentlig den samme som dukker opp på Joe`s Garage noen år senere, på det magiske sporet Token of my extreme. Og her er det åpenbart noe som ikke stemmer med kronologien, og så er det egentlig bare jeg som har sovet i timen, for her er det egentlig Tush, Tush Tush som er den opprinnelige, selv om den meg bekjent aldri har vært på noe studioalbum.Token of my extreme er dermed en slags musikalsk gjenbruk.
Sporet Stinkfoot - opprinnelig en av perlene fra Apostrophe, er på samme måte under pari lydmessig, men eventyrlig bra musikalsk. Inca Roads dukker opp også her, og er musikalsk fantastisk. Og jeg benytter anledningen til å sukke litt ekstra over at lyden er såpass "terningkast tre", for dette kunne vært en vanvittig bra versjon. Og jeg tror ikke jeg har hørt dette før blant alle de utgavene som har dukket opp på Youtube Video.
Cozmic Debris, opprinnelig fra Apostrofe er alltid et morsomt gjenhør, med sitt sarkastiske skråblikk til alternativindustrien, og det gjelder her også. Det understreker at Mothers of Invention hadde en veldig god kveld i Rotterdam den 25. september 1974. Og for oss Audiofile er det alltid musikken som teller, er det ikke?
På Volum 4 åpner Dupree`s Paradise Intro, og her er det George Duke som dominerer. Og introen gir sterke assosiasjoner til introen på Space Lady på den tidligere omtalte utgivelsen med Billy Cobham – George Duke Band fra 1976.
Litt lenger ute er det Room Service, som er et slags gjenhør fra Helsinki Albumet, i hvert fall i tittelen. For dialogen er annerledes, og sikkert improvisert fra konsert til konsert. Morsomt uansett.
Albumet slutter med en veldig spesiell versjon av Po-Jama People, innspilt i Gøteborg i 1974. og setter hele utgivelsen i et musikalsk ekstra godt lys. Denne har også bedre lyd enn alt som er innspilt i Rotterdam.
Utgivelsen
Super Deluxe Edition:
- 5 disker totalt:
- 4 CD-er med originalalbumet + 49 tidligere upubliserte spor
- 1 Blu-ray Audio med Dolby Atmos og 1 surround-miks av albumet
- Totalt 58 spor – originalalbumet hadde 9
- Komplett konsertopptak fra Rotterdam, 28. september 1974
- Bonusspor fra Göteborg, 25. september 1974 ? Vinylutgaver
- 2LP “Black Glitter” Edition:
- Ny analog remaster + bonusspor fra boksen
- 1LP “Blue Galaxy” Edition:
- Sølvfolieomslag + litografi med kontaktark fra Zappa-fotoseanse
Lyden
Lyden på de remastrede originalsporene er veldig bra, og det gjelder også i hovedtrekk på de alternative miksene og alternative «takes» på side 1 og 2. Der det begynner å butte litt er på Rotterdamkonserten. Men jeg er egentlig litt streng nå, siden Zappa stort sett er kjent for lyd godt over pari på de feste av sine utgivelser, også liveutgivelser. Utfordringen med lyden på Rotterdamkonserten er at den er litt lukket, men det er tålelig rent og greit ellers.
Oppsettet
Oppsettet for denne platesmakingen er som forrige uke en Eversolo Play strømmeforsterker som sender signalet videre til et par Atohm Sirocco 1.24. Begge disse er for tiden på test.
I tillegg har jeg lyttet til denne i bilen på en lengre tur, på et bilstereooppsett litt over middels i husholdningsklassen.
Terningen
Det må bli en sekser på terningen til denne utgivelsen, til tross for at det ikke alle sporene på de fire CDene som holder like høy kvalitet. Men jeg får si som Cornelus sa på låten Felicia Pratar på Felicias Svenske Suite: "Men det e tjusligt, inte sant, når du helt plutslig får nytt bild av gammal dambekant"
Ok, ikke akkurat "dambekant" denne gangen, men likevel - Zappa er Zappa.
