Men de siste ukene har jeg vel lagt opp til en prosedyre der er tar en kjapp smaksprøve av et par alternativer som ble vurdert før jeg landet på Ukens Plate. Denne gangen blir det litt fiktivt, siden jeg allerede for lengst hadde bestemt meg for at det var Orkester Nord og dirigenten Martin Wåhlberg sin tolking av tryllefløyten som skulle en grundig runde innom smaksløkene. Men vi tar det med likevel.
Sam Gendel – Live at Union Station.
Dette er absolutt en spennende utgivelse, der den repetitive åpningen pirrer min nysgjerrighet for hvor musikken skal etter hvert. Eller om den egentlig skal noen plass i det hele tatt. Jeg fant vel ut at den etter hvert skal en tur i det terrenget som er fristende å kalle utforskende jazz, eller kanskje det heller er en slags fusjon?
Uansett er det god lyd i en høyst ukonvensjonell liveutgivelse, med et veldig åpent lydbilde og ganske heftig mikrodynamikk, og med dyp bass. Absolutt verd et besøk for oss audiofile.
Christel Alsos – Loved Songs
Christel Alsos fra Fauske ble vel nesten definert som en alternativ nordnorsk HiFi-dronning, etter hvert som store deler av den audiofile hopen fant ut at nå var det på tide at Kari sto på valg. Etter debutalbumet og noen litt kjapt påfølgende utgivelser for en god stund siden ble det ganske stille en lengre stund.
Nå kom hennes første utgivelse på en ganske lang stund, og selv om dette bare er en EP med coverlåter, gjør hun det med en så stor kvalitet og innlevelse, og tilfører tilstrekkelig mengde originalitet til at både R.E.M og Taylor Swift har all grunn til å nikke anerkjennende. Vi får håpe at dette blir et fullt album etter hvert.
ORKESTER NORD / MARTIN WÅHLBERG –
DIE ZAUBERFLÖTE
Orkester Nord er et orkester som har base i Trondheim, og som nå ledes av dirigenten Martin Wåhlberg. De har en del varemerker, og et av dem er at de spiller på historiske instrumenter. Et annet særtrekk er at Martin Wåhlberg har en spesialisert interesse for franske komiske operaer fra perioden rundt den franske revolusjonen, både musikalsk og litterært – sistnevnte i egenskap av sitt professorat ved NTNU. Og han har ledet Orkester Nord til å lage noen innspillinger med den litt moderat kjente komponisten André Ernest Modeste Grétry.
Orkester Nord og Martin Wåhlberg mener at også Mozart sin opera Tryllefløyten tilhører den samme tradisjonen som disse franske komiske operaene, og det må jeg bare ta til etterretning. Forresten, ved nærmere ettertanke var det vel noen antydninger i den retningen på Miloš Forman sin formidable film Amadeus fra 1984.
Aparte’
Jeg har en god del plateselskap jeg følger spesielt med på når det gjelder nye utgivelser, og det franske plateselskapet Aparte` er et av dem. De er kjent for god lyd på musikalsk interessante utgivelser. Av en eller annen grunn har Orkester Nord valgt dette plateselskapet for alle sine 6 utgivelser siden 2019.
Die Zauberflute
Allerede i ouverturen var det helt klart for meg at dette var en helt spesiell utgivelse som måtte utforskes grundigere. Og for meg er det det første minuttet i ouverturen som er spesielt fascinerende, før de hurtige flaksende musikalske bevegelsene starter. For i første del av ouverturen er det en helt spesiell nakenhet og nerve som preger tolkingen av denne operaen som ble urfremført i 1791 i Freihaus-Theater auf der Wieden, i forstaden Wieden utenfor den østerrikske hovedstaden Wien. Den gangen var det en 17 år gammel jente som spilte Pamina, og dette har inspirert Wåhlberg til å hente inn en enda yngre solist, da den 16 år gamle sopranen Ruth Williams spiller Pamina i Orkester nord sin oppsetning.
Men for meg er det flere enn Ruth Williams som fascinerer med sine vokale innslag. For bassen Bastian Kohl som spiller den først antatt onde figuren Sarastro er også en usedvanlig flott solist som beriker denne utgivelsen.
Jeg har tidligere hatt en tendens til å regne Don Giovanni som Mozart sin aller største og flotteste opera når jeg skulle gjøre opp status mot slutten av dagen, men Martin Wåhlberg og Orkester Nord har fått meg til å vakle i den holdningen.
Lyden
Her har vi et interessant punkt, for når det gjelder lyden på denne utgivelsen er det både en dårlig og en god nyhet. Vi tar den gode nyheten først, og det er at det er en temmelig på en og gjennomsiktig lyd på denne utgivelsen. Perspektivet er enkelte ganger litt i særklasse, og en del lydeffekter er kanskje en anelse mer moderne enn på mange andre utgivelser. Eller i det minste en del annerledes fremført. Og disse lydeffektene blir også gjengitt fremragende.
Men jeg nevnte en litt dårlig nyhet også. Og det er at jeg syns klangen fremstår som litt slank på denne utgivelsen. Dette blir kanskje ekstra fremhevet av at det benyttes historiske instrumenter. Og egentlig begynner også klangen å vokse litt på meg, som en del av personligheten til utgivelsen.
Denne opplevelsen var likevel såpass overraskende for meg at jeg ble fristet til å forsøke utgivelsen på et annet høyttalerpar. Jeg benytter normalt B&W 706 S2 som mine primære høyttalere, men har mange andre høyttalerpar på reservebenken. Og et av dem er Rogers LS3/5A, som jeg lot få prøve seg en runde med Tryllefløyten. Det var ingen fundamental endring av klangkarakteristikken med LS3/56A, heller, men det ble en anelse mer kropp og varme til mellomtonen. Spesielt på noen av solistene, ikke minst på gjengivelsen av Angelo Pollak i rollen som Papageno.
Det settes pris på om noen av leserne ytrer noe om sin opplevelse av lyden på denne utgivelsen.
Oppsett for platesmakingen
Platesmakingen har blitt foretatt på dette oppsettet:
- Linn Akurate DS streamer, med Qobuz strømmetjeneste i 24bit 96kHz,
- Denon PMA-1500AE.
- Hoved-høyttalere: Bowers & Wilkins 706 S2
- Alternative høyttalere: Rogers LS3/5A
Terningen
Denne gangen må jeg ty til en sekser på terningen. Den svekkes litt av den noe slanke klangen i innspillingen, men ikke i nærheten av tilstrekkelig til at det vipper ned på en femmer. For dette er en stor musikalsk opplevelse, der jeg med min utstrakte sans for ordspill fristes til å ty til karakteristikken Magisk, siden vi har tryllefløyten på besøk.
Les mer om Die Zauberflute hos Aparte`
