En gang svor jeg en hellig ed til daværende Klipsch-importør Olav Flugsrud (Audiocompaniet) at i mitt hushold skal det alltid befinne seg minst ett par Klipsch-høyttalere. Dette er vel gode 30 år siden, og jaggu har jeg holdt ord. De senere par år har det rett nok begrenset seg til et par Klipsch PA-høyttalere, så jeg fant ut at det var på tide å oppjustere husstandens Klipsch-beholdning. Og gammel kjærlighet ruster som kjent ikke, så da Audioaktøren i Horten hadde tatt inn et par gamle, helstrøkne RF-3 i innbytte, var jeg ikke sen om å handle....
Det var med RF-3 at en lang, glamorøs historie ble igangsatt, og den lever fortsatt i beste velgående. Den direkte etterfølgeren i dagens portefølje heter RP-8000F II, og mellom den nå mer enn 25 år gamle RF-3 og dagens variant over det samme tema, har det rent mye vann i havet. Det har medført en penere diskant og mindre hornklang, men det har gått litt opp og ned underveis, skal det sies. Da jeg ble presentert for første utgave av RF-3 var jeg solgt; rundt 10 000,- for over 25 år siden var en del for slike høyttalere, dagens variant tipper så vidt over 21 000,-, og spør du meg er det jævlig mye moro for pengene, for å si det rett ut. Etter denne første, ekstatiske kjærligheten har jeg eid følgende Klipsch-modeller: B-2, B-3, F-1, RF-3, RF-5, RF-52, RF-63, RF-7 Mk2, Heresy, Cornwall, og den nevnte PA-høyttaleren + et par bak- og senterkanaler og sikkert et par varianter jeg har glemt.... I tillegg har jeg hatt en rekke andre modeller hjemme for omtale, så man kan vel si at jeg har pådratt med en grei andel Klipsch-erfaringer etter hvert.
Men tilbake til dagens hedersgjest, RF-3, dette var starten på RF-serien tilbake i 1999, og den ble bygget i kun 2 år før MK2-varianten så dagens lys. Det var den sistnevnte jeg eide en stund, og jeg var litt redd for å bli skuffet over MK1, helt til jeg satte meg inn i forskjellene mellom Mk1 og 2. Sannheten er nemlig at disse høyttalerne er praktisk talt identiske; Mk2 fikk Monster kabler på innsiden, samt en litt bedre innfesting av bassporten. Og nøyaktig der slutter forskjellene, så dette bekymrer meg lite og ikkeno'. Og for å ta tallene, så ser vi på en toveis høyttaler med 2 x 8-tommer i bunn, og en 1-toms kompresjonsdriver i et Tractrix horn på toppen. Hornet har hovedrollen ned til 1975 Hz, der et ganske slakt filter leverer oppgaven over til Ceralloy-elementene i bunn. Klipsch juger på seg 98 dB / 1W / 1m, det er selvsagt ikke sant, men de fleste juger omtrent like mye på følsomhet, så det oppleves forholdsmessig korrekt om man sammenligner med andre høyttalertyper. Videre leverer de varene ned til 37 Hz innenfor -3 dB, det er relativt greit, uten at det er de mest brutale Klipsch‘er i bassområdet. God motorkraft (les: store magneter) driver de lette og stive basselementene, så totalvekta på høyttalerne ender på respektable 20 kilo hver. Byggekvaliteten er vel sånn passe; RF 5, 7, 63 og 83 var kledd i ekte finér, mens de andre RF'ne måtte nøye seg med noen folierte plastikgreier, og tar seg unektelig noget billige ut, rent estetisk. MK1 utgaven av RF-3 (og en del andre RF'r for den del) hadde dårlig feste på bassporten, og den åpningen sitter perfekt til for løfting, så det går som det må. Mitt tips er å kline på noe silikon eller Tek7, da sitter det for alltid.
En av de virkelig fine tingene med Klipsch RF-3 er at de stiller minimale krav til kraft og brutalitet i forsterkeren, men en viss soliditet i strømforsyningen foretrekkes. Eventuelt god kvalitet på utgangstrafoene, dersom du vil drive dem med rør, noe jeg også anbefaler varmt, da synger de! Jeg har strålende resultater med en lang, lang rekke forsterkere fra 10 Watt / kanal og oppover, merk at om du vil holde hageparty så vil de ikke ha mer enn 150 Watt kontinuerlig, selv om de tåler korte peaks med opp over 500 W. Det sagt, spiller du med 150 Watt, så bør du faktisk være utendørs, for da er det HØYT!! En stor variasjon av forsterkertyper frembringer forskjellige egenskaper i disse høyttalerne; fra japanske MOS-FET-forsterkeres fete tungrock, via Rega og mange andre britiske rytmekonger som trekker frem hurtighet, rytmikk og lekenhet, over til gode rørforsterkere som får dem til å klinge ufattelig bra ut, spille jazz og gjengi stemmer med intensitet og nerve. Min anbefaling til en rimelig løsning? Gi dem en Rega Brio fra bruktmarkedet, og musikkgleden er garantert!
Det er alltid litt skummelt å ta med seg gamlekjæresten hjem, spesielt når opplevelsene fra viltre øyeblikk i sofaen kun baseres på gamle, patinerte minner. Husk at i mellomtiden har tiden gått fremover, ørene gått til helvete, og minnene har gått til hodet. Så kanskje var det man trodde man opplevde i år 2000 kun basert på manglende erfaring, og nåtidens utgave av en gammel grinebiter vil dissekere disse billige greiene en gang for alle? I husholdningen finnes i dag en ny, integrert forsterker med masse spennende løsninger, det er en Quad med røtter tilbake til 60-tallet, så her samles mye nostalgi på et lite område, kan jeg love. Quad 3 yter fornuftige 2 x 65 Watt i klasse AB, den har en god DAC og et innmari flott RIAA trinn, men nok om det, jeg skal skrive om den forsterkere senere en gang. Den nokså fete bassen, samt den hurtige mellomtonen skaper mye underholdning, og jeg kan love at RF-3 digger å formidle denslags. Så selv om jeg kanskje foretrekker Naim eller Rega og deres noe kjappere, slankere bunnoktaver i lag med RF-serien, så er også dette sjukt gøy! Om jeg husket gamlekjæresten omtrent korrekt? Nja... Ikke helt.
Mine opprinnelige RF-3'ere ble drevet på forbilledlig vis med et rått Audio Note-oppsett med forforsterkeren M2 og monoblokkene P4, parallell 300B med omtrentlig 15 Watt til disposisjon til hver høyttaler. Både forforsterker og monoblokker var godt brukte da jeg anskaffet dem, og AN har økt sin presisjon betydelig etter den tid. Det sagt, det oppsettet spilte det hvite ut av øya på de aller fleste, og selv den blaserte highend-eieren, medskribent i Fidelity, Petter Dale, som den gang eide Dynamic Presicion forsterkere og Magnepan høyttalere i den øverste klassen, ble ganske satt ut av hvordan disse tross alt beskjedne høyttalerne formidlet musikk med ekstrem livlighet og stor dynamisk kontrast. Så det er bare å akseptere at en moderat klasse AB-forsterker ikke leverer varene med like stor innlevelse som Audio Note, derav min smule skuffelse. Denne late, gamle skribent har selvsagt en Audio Note 300B stående på lur, men skal denne gangen la den stå litt til før jeg sliter den opp fra boden og inn i anlegget. Derimot har jeg jukset lite grann, og satt inn en rørdrevet DAC av god kvalitet, samt matet en dugelig platespiller via en Audio Innovation step-up trafo, for å illudere i alle fall noe av det jeg drev høyttalerne med den gang da.
Det er klart RF-3 ikke leverer en snorrett frekvenskurve, og i sin tur skaper dette egenskaper man kan like eller mislike. I mitt fall er svaret gitt, for det er en klar aksentuering i det såkalte presensområdet, der stemmer og akustiske instrumenter leverer mesteparten av det de har å gi, og i sin tur betyr det svært god taletydelighet. La meg her ta en aldri så liten digresjon, all den tid jeg lurer på om begrepet "presensområdet" er et tullebegrep som er funnet opp av Knut Vadseth, men det har nå en eller annen betydning, uansett. Det er det området øret er mest følsomt for trykkendringer, små variasjoner i timing og stemmefarger. Sagt på en annen måte, det er i dette frekvensområdet vi forstår hva folk sier og mener med det de sier, bare ved hjelp av de mikroskopiske signaler stemmen gir oss. Og akkurat der (et sted mellom ca. 300 Hz og 3000 Hz, kan man anta), hører jeg fortsatt som en hauk, og det er ganske verdifullt for musikknytelse kan jeg fortelle. Dermed låter både Deep Purple's "Whooosh" og John Campbell's "One Believer" akkurat så kommunikativt som det skal, og stemmen står tydelig fram i lydbildet, lett og hørbart. Litt nasalt, javel, men stilarten kler det. Litt unyansert nedover i frekvensene, men ikke veldig problematisk, alt i alt svært fornøyelig og swingende på det aller meste av rocka materiale.
Klassisk musikk er i grunn en historie for seg, spesielt gjelder dette store orkesterverk. Her kommer Klipsch til sin rett med sitt enorme headroom, de vokser seg høye som boligblokker på mikrosekunder, og sender sine sjokkbølger inn i rommet med ubendelig kraft og spilleglede. Samtidig kan man vel sette noen mindre spørsmålstegn omkring naturlig avslappethet (eller mangel på sådan) og korrektheten av klangstruktur fra akustiske instrumenter. Dette låter ikke akkurat som Response, for å si det på den måten! Men allikevel er det en smått fantastisk opplevelse å lytte til større klassiske verker avspilt gjennom Klipsch RF-3. En moderat stor høyttaler med enorme eksesser som spesialfelt er faktisk dritgøy! Men hvordan funker det på korverk? Det er ingen tvil om at Klipsch RF-3 aksentuerer det nevnte "presensområdet", og dette har en soleklar påvirkning på det leverte resultat, uansett musikksjanger. Negativt? I grunn ikke; det vi hører er en slags oppklarende effekt på stemmer og akustiske instrumenter, og selvsagt er dette smart når man lytter til et helt kor av stemmer. På Ole Paus' fantastiske album "Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn" og låta "Den første timen / O du min Immanuel", viser det seg at den nevnte aksentueringen egner seg for kor, også. Jeg vil ikke under noen omstendighet kalle gjengivelsen naturlig, som når du hører et kor i levende live, neida, dette er noe helt annet. Dette låter hardere, kaldere, mer kunstig, som en billig reproduksjon, nærmest. Men på samme tid gir det en innsikt, en taletydelighet og en form av klarhet som er verdifull i seg selv. Jo, jeg tror noen vil reagere negativt på gjengivelsen av kor gjennom Klipsch RF-3, og det finnes mange grunner til å oppleve det på den måten. Gjengivelsen er nemlig en klar forenkling, men også det har en form av egenverdi, i form av at det også blir enklere å få med tekst og dynamikk. Men forvent ikke å oppleve et levende, pustende korverk, disse høyttalerne leverer her et blekt, men svært fattet, bilde av virkeligheten.
Joda, Klipsch RF-3 lever fortsatt i beste velgående, 25 år nede i veien. Jeg forstår den dag i dag hvorfor jeg falt så nesegrus for dem, samtidig som årenes erfaringer også viser meg med all mulig tydelighet hvorfor de ikke rangeres blant verdens beste høyttalere. De forenkler, farger, aksentuerer og slører, samtidig som de har en egen, fascinerende balanse, og en enorm evne til eksplosivitet og liv i en liten boks. Dette er rocka underholdere, uansett musikkform. Naturtro klanger kan du bare glemme, samtidig som du alltid vil kunne nyte den brennende galskapen Klipsch har som varemerke. Dette er en slags "take it or leave it" høyttaler; den formidler livsbejaelse i bøtter og spann, mens den driter sånn passe i resten av virkeligheten. Men alvorlig talt; for de omtrentlig 3000,- kroner du må ut med for et strøkent par i 2025, skal du måtte jobbe for å finne noen høyttalere som kan formidle så mye musikkglede som akkurat Klispch RF-3!!
