Definisjonen av progrock er veldig omfattende og begrepet prog foran inkluderer svært mye. Litt som kunst. Kaller du en søppelutstilling for kunst, er det noen som klarer å anmelde det som kunst og ikke for hva det faktisk er, nemlig søppel. Noen definerer progrock på lengden av låter, mens andre ser litt dypere i låtene og dømmer både på taktskifter og instrumentbruk.

Min personlige mening heller mot en ganske fast oppskrift:
Det må være aktiv bruk av elektriske gitarer, allerhelst solo også, men ingen elgitar – ingen rock. Låtene bør inneholde taktskifter med overganger. Er låtene +10 minutter, må det være temavariasjoner. Lange låter, +5 min, i en takt, en tone, ett vokalt uttrykk kvalifiserer ikke, så lengden er etter min mening ikke nok til å si noe om det er progrock eller ikke. Dette temaet er det nok like mange meninger om som det finnes progband.

Dette er på mange måter mitt første ordentlige bekjentskap med Tool. Anmeldelsen av Fear Inoculum baserer seg derfor mer på min forkjærlighet for progrock/progmetall enn kjennskap til Tool, og albumet blir derfor satt opp mot mine preferanseartister innen genren.

Jeg har tidligere kjøpt 3 brukte cd’er av gruppa etter en anbefaling, men de falt egentlig aldri helt i smak og har ligget brakk noen år. Jeg har selvsagt tatt meg bryet og høre igjennom Ænima på nytt for å ha et minimum av grunnlag for hva jeg skriver.

Jeg forstår skaren av fans som har Ænima som favoritt. Det er rett og slett et bra album. Solid gjennomført og bygger på et sterkt låtmateriale.

Fear Inoculum

Så til Tools siste verk, Fear Inoculum.
Etter et par gjennomlyttinger finner jeg raskt et favorittkutt som jeg kommer nærmere tilbake til lenger ned, og alt bør videre leses med låta 7empest som det store unntaket. Skiva som helhet fremstår nok som litt for kjedelig og forutsigbar i uttrykket til å bli en favoritt.

Den første tanken min er at dette er en blanding av Indie, Pop og Neo-Prog iblandet doom-genrens seige rytmer. Kanskje nettopp en slags prog, men progrock eller progmetall ??? Tja…ikke så sikker på det.

Oppskriften på låtene er gjennomgående lik med stille start som ekspanderer med trommerytmer gjort på tammer i beste Indierock stil. Lite gitarbruk, hvis man ser bort fra et heller lite vellykket forsøk på å bruke altfor mye fuzz på altfor mange steder. Elgitaren er lagt på som en slags rytmegitar med fuzz som egentlig bare blir for dominerende og kjedelig til tider. Tøffe riff uteblir.

Vokalen er tam, det tar aldri av i noen retninger. Jeg vet ikke helt om jeg skjønner tanken bak dette messende utrykket, men det slår meg at vokalseksjonene er skrevet for å passe en vokalist uten altfor mye spenst i stemmen. Det er fair nok, og det funker helt greit på deler av albumet.

På de lange låtene er det mer enn nok plass til at bandets instrumenter kan flettes inn i melodier med sterke solopartier, men dette er helt og fullstendig fraværende og det som kunne vært spenstige solopartier er erstattet av rytme elgitar og forsiktig tromming på tammene. Dette gjentas til det kjedsommelige.

Smålåtene nr 3,5,8 og 10 i mellom de litt lengre består av meningsløse synthlyder og er egentlig bare til irritasjon. Skjønner at Tool liker å leke med sånt, men 4 småsnutter som like gjerne kunne vært laget i en barnehage, blir sløsing av plass og unødvendig fyllmasse. Albumet som helhet kunne vært 12 minutter kortere og lytterne ville vært spart for å strekke seg etter fjernkontrollen for og skippe disse.

De lange kuttene er ellers dratt altfor langt ut i tid, og denne tiden ikke blir fylt med hverken soloinstrumenter, vokal, eller noen form nye rytmer. Til tider virker det som det er flere minutter med tomgangsmusikk og jeg sitter og venter på at noe skal skje, noe som bryter ensformigheten. Det viser seg at jeg venter forgjeves, for absolutt ingenting skjer.

Låtene er liksom bare strekt ut som en pizzadeig og jeg har en merkelig følelse av å spille en 45 plate på 33 rpm hastighet.

Sammenlignet med Ænima fremstår albumet Fear Inoculum som overskuddsmateriale fra tidligere utgitte skiver, pakket inn i eksotisk materiale for å oppnå høyere status enn det fortjener. Der Ænima tråkker til med et noe skrikende punkaktige metall-låter, som gir en personlig tilstedeværelse av Tool sitt uttrykk, blir Fear Inoculum tilsvarende lavmeldt, dyster og saktegående.

Til å være såpass gitarbasert som Tool er, glimrer de med fravær av gode soloer. Rytmebaserte gitarer er lite imponerende når de hele tiden ligger smørt utover lydbilde med overdreven fuzzbruk. Fuzz er tøft, men å bruke samme fuzz og samme rytme i hver eneste låt, minner om svakt låtmateriale og dårlig fantasi. Etter 13 år bør man ha lov til å forvente bedre.

Har forsøkt meg på en opptelling av det som er elgitarsoloer, men gadd ikke bruke tid på dette etter låt nr.6. Da hadde jeg med en litt snill kalkulator regnet frem under 3 minutter med bitte små sololignende partier.

Jeg skal ikke kommentere de enkelte låtene, da det bør skinne klart igjennom hvordan de arter seg. Èn låt skiller seg ganske klart ut og den fortjener hederlig omtale.

Låt nr 9: 7empest.

Etter ca 1 minutt stille klimpring i starten, tar det skikkelig av. Vokalen er hardere, tøffere og mer bestemt enn på andre låter, og det er tydelig tilstedeværelse av en markert sologitar allerede etter 3 minutter. Harde taktfaste rytmer driver låta videre med heftige trommesoloer gående. Neste sologitarinnslag kommer igjen ved ca 5 min.

Bassen jager i bunn, og jeg sendes rett inn i neste laaaange gitarsolo. De siste 2 minuttene er vi tilbake til tema og går mot en tøff avslutning drevet frem av heftige bassganger, elgitar og trommer. Nå snakker vi !!

Hvorfor i all verden har de ikke gjort mer av dette på andre låter? Jeg klør meg i huet og skjønner ikke hvorfor: Ei kanonbra låt på 15 minutter og 70 minutter med tidtrøyte.

Prisen på ei nyprodusert glorifisert digital ølbrikke har nå nådd oppi over 1.200 NOK, og jeg kjenner jeg blir litt uvel med tanke på den heller usmakelige forretningsideen bak dette. Det følger riktignok med eksklusive gadgets med, men hele pakka og prisen fremstår som meningsløs. De burde i det minste hatt en vanlig utgivelse som et alternativ, og ikke forsøke å loppe den vanlige fanskaren.

Oppsummering.

Etter 13 år har Tool servert et utrolig svakt musikalsk øyeblikk på 85 minutter. For fansen av Tool vil jeg tro at de glatt vil gi albumet full score på terningen, samtidig si at skiva vokser seg sterkere for hver gjennomlytting.

Hos meg havner albumet godt under middels bra. Albumet sett under ett grenser til det kjedelige med stadig gjentagende temaer og rytmer. Vokalprestasjonene er under middels, gitarprestasjonene er erstattet av en bredpenslet fuzzgitar lyd som kun kjører rytmer. De få gitarsolopartiene er egentlig ikke verdt å nevne. Bass og trommer driver hele albumet, og det er en ganske mørk rytmisk klang som omfavner hele plata.

Låtene hver for seg kan være gode nok, men 85 minutter gjentagelse blir rett og slett for mye. Èn låt skiller seg klart fra resten: 7empest.

Lyden er faktisk bra gjennom hele skiva, og her får de godkjent fra meg.

Hypen rundt Tool og albumet Fear Inoculum er absolutt ufortjent, og jeg kan ikke for min beste vilje gi et så svakt album bedre score.

Innhold 4/10

Lyd 8/10

Av Per Olav Bergh.