lørdag, 04 april 2026 13:02

TEST: Super Obelisk ^Spesial

Håkon Rognlien

E-post

Ettersom Heed Obelisk nå for godt har forlatt den smale sti, kan vi vel si at den også forlater sine røtter, på sett og vis. Oldtidens obelisker var slanke konstruksjoner, akkurat dette kan ikke sies om siste variant av Heed Obelisk, som nå har breiet seg så det holder. Bli med Audiophile.no på en lytt!

Ikke nok med at Heed Obelisk nå har fått full bredde, så kommer den også i to forskjellige varianter; Obelisk Integrated, og Obelisk Super Integrated. Sistnevnte tilsvarer sånn omtrentlig den forrige modellen Obelisk Si III + strømforsyningen X2. Vil bare nevne at den kombinasjonen har jeg selv eid i noen år, så jeg er meget godt kjent med dens væremåte, og burde dermed kjenne igjen noe også i denne nye varianten over temaet. Jeg kommer tilbake til dette, selvsagt, men helt innledningsvis opplever jeg at denne nye versjonen er en anelse mørkere stemt, samt enda litt “glattere” i gjengivelsen.

Det kan ettermonteres (evt. leveres fra nyanskaffelse) kort for digitale innganger, mens det sitter både RIAA og hodetelefonforsterker i Heed Super Integrated. Merk ellers at det til tross for solid strømforsyning fra fabrikk, finnes også inngang for ekstra forsyning (foreløpig ikke tilgjengelig), dersom du vil ha mer å klinke til med når du spiller store klassiske verker, eller AC/DC, for den del. Ellers kjenner jeg litt forundring over det faktum at det i skrivende stund ikke finnes noe om de nye Obelisk-forsterkerne på Heed’s hjemmeside, men de er i gang med å lage en helt ny sådan, så jeg går ut fra at det er rett rundt hjørnet, i det minste...

Heed spesial

Heed bygger elektronikk på en ikke helt intuitiv måte, gjennom en såkalt “TransCap” teknologi, noe som betyr en ikke direktekoplet signalvei. Dette innebærer, jeg vil nesten si utrolig nok, at det sitter en kondensator midt i signalveien, noe som i utgangspunktet nærmest er å anse som en dødssynd i dagens konstruksjoner. Denne kondensatoren er altså koplet rett til høyttaleren, og kan på mange måter sammenlignes med utgangstrafoer på rørforsterkere. Det skal sies at i transistorforsterkernes barndom var ikke denne løsningen helt ukjent, men den ble forlatt av stabilitetsårsaker, og har senere stort sett vært ikkeeksisterende. Med unntak av den britiske kjøkkenbedriften Ion, som senere altså har blitt til ungarske Heed, der ikke direktekoplede forsterkertrinn har blitt forfinet og oppgradert i mer enn 30 år. Og la meg bare si med en gang at på lik linje med rørforsterkere, så har også denne tekniske løsningen noe helt eget over seg, og den korteste måten jeg kan si dette på er følgende ord: Spilleglede! Gi disse moderat motoriserte forsterkerne relativt lett last, gjerne enkle toveis høyttalere med noe over middels effektivitet, og jeg kan love at det bli veldig mye moro i stua. Det er hurtighet, slagkraft, liv og lek i hver en tone, og sånt har det med å være ganske så vanedannende. Heed Obelisk Super Integrated har i utgangspunktet 2 x 95W på utgangen, gitt at den ser inn i 4 Ohm, den har 2 x 75W å spille med i 8 Ohm, så merk igjen at dette ikke er et typisk kraftverk for slem høyttalerlast.

Inn og ut

Heed Obelisk Super Integrated leveres med 4 linjeinnganger, 1 moving magnet RIAA inngang, line out, samt pre out. Dagens omtalte produkt ble levert uten DAC, men det er under utvikling, og skal altså kunne monteres komplett kort med 1 RCA, 2 stk. optiske innganger, nettverk og blåtann, samt USB. Merk at dette kortet også skal inneholde streamer, der man kan velge mellom Tidal, Spotify eller Qobuz, så her kan man virkelig få en fullfasilitets, moderne forsterkerløsning.

Fjernstyringen kontrollerer etter “bla deg fram-metoden”, så fremfor å ha alle valgene på fjernkontrollen, finnes bare én enkelt knapp som flytter fra inngang til inngang, inntil du har kommet til rett plass. Litt klønete, men neppe noen show-stopper.

I mitt oppsett har Heed fått spille med signaler fra Acoustic Solid Wood Black / Origin Live Illustrious / Dynavector DV20-X2 via Audio Innovations step-up trafo til mm-inngangen, mens de digitale signalene har blitt oversatt til analogt gjennom AMR DP-777SE. På høyttalersiden har forsterkeren sett Audio Note AN-E SPe-HE eller Roksan TR5 S2, begge deler med strålende resultater, åpenbart god match med begge disse.

RIAA

I dag vil jeg begynne musikkeksemplene med å si litt om RIAA-trinnet. Det leverer med en for meg nokså overraskende autoritet, denne kjenner jeg ikke helt igjen fra den litt lettbente variasjonen over temaet vi fant i forrige generasjon Obelisk (Si 3). Som integrert RIAA er dette seriøst bra; det skal sies at jeg har latt meg imponere enda mer av RIAA’n i Quad 3, men akkurat det er til gjengjeld helt uhørt bra, dessuten virker det som om Heed leverer med mer slagkraft enn nevnte Quad, så dette er slett ikke helt svart/hvitt.

Ved avspilling av Gillan / Glover “Accidentally on purpose” og låta “She took my breath away” oppleves en direkte og kraftfull gjengivelse, har hørt bedre detaljering og nærhet, men det er noe massivt og solid over dette her, som er rett så involverende. Oppsett med step-up låter gjerne veldig dynamisk og rytmisk, og akkurat det finnes også i Heed’s DNA, så dette er levende til tusen.

Mye av det samme materialiserer seg ved avspilling av Robert Cray “Midnight Stroll”, en soliditet og tilhørende kraft er resultatet; lett å få med seg mellomtonedetaljer, det er god gjennomsiktighet, men nokså massivt. Det viktigste er vel i grunn at dette swinger, og akkurat det har vel alltid kjennetegnet Heed-produkter, så ingen overraskelse der, heller.

Tar med en skive med seriøst god innspillingskvalitet også, da i form av Eric Bibb og hans Opus 3-utgivelse “Good stuff”. Og Opus 3 fornekter seg selvsagt ikke; en nydelig produksjon, dette her. Samtidig blir det dermed tydelig at dette RIAA-trinnet ikke er det aller mest elegante, her er det mer fokus på fart og kraft, sånn sett egner det seg vel hakket bedre til rocka musikk enn typisk hifi-fokusert plingplong.

Digitalis

Om vi går bort fra usikkerhetene omkring de mikroskopiske signalene fra platespillere, og heller gir oss digitalkildene i vold, er det noe enklere å finne fram til karakteren i Heed Obelisk Super Integrated. Og denne boksen er full av yrende liv, kan vi fastslå. Den er ikke like hardtslående og bøs som sin storesøster Heed LaGrange, men har allikevel en stor del av den samme underholdende og livlige fremstillingen av musikk, og akkurat det kan jeg virkelig like! I det hele tatt inspirerer gjengivelsen meg til å grave et stykke ned i platebunke og minnebank, og fram kommer The Real Thing og deres spretne utgivelse “Pleasure is an attitude”, jeg velger den relativt eksplosive låta “Traveling light”, vrir opp volumet, og gleder meg...

Jeg vil påstå at denne nye versjonen av Obelisk har en forbedret gjengivelse sett i forhold til sin halvstore forgjenger, selv om sistnevnte altså fikk spille med ekstra strømforsyning. Det er mer “baller” her, det er enda mer klang og enda en touch mer eksplosivitet. På mange vis minner dette meg om det Sugden sine klasse A forsterkere leverte før i verden, et herlig liv og driv som bare gir lyst til å høre mer! Derfor går vi videre med Robben Ford og hans utgivelse “Talk to your daughter”, og låta “Help the poor”. Nydelig innsikt i innspillingen, fokus i den åpne og kommunikative mellomtonen, godt smekk, masse av liv og lekenhet i fremstillingen.

Stones

Og atter en gang må jeg i full offentlighet innrømme at jeg har et helt mystisk forhold til Rolling Stones; på en eller annen måte har jeg nærmest snudd hele rankingen av utgivelsene helt på hodet, slik at de mest anerkjente utgivelsene havner nederst, og de mer tvilsomme havner høyt oppe på min helt personlige liste. Sånn går det altså til at jeg velger meg “Bridges to Babylon” som eksempel i dag, ettersom jeg synes det er en helt herlig utgivelse (den havner stort sett blant de 4 -5 dårligste i musikkmagasinene), og låta “Out of control” får hedersplassen. Hvorfor? Fordi det er en fantastisk, nesten innestengt energi i denne låta, og denne energien sprenger seg ut i refrenget, det er bare helt rått!

Låta begynner helt nedpå, med spennende harmonier, og Jagger’s umiskjennelige vokal som holder tilbake alt sitt raseri... Helt til... Now I’m out, oh out of control... oh! Heed Obelisk Super Integrated har akkurat de riktige egenskapene her, det er passe kjølig, passe behersket, passe rytmisk, passe klangfullt, passe kraftfullt... Dette blir bare så intenst og nært, hele Stones’ skrangleband kommer sammen som en hellig treenighet, og dette tar helt av for meg, må jeg innrømme. Akkurat her savner jeg dessuten Klipsch, for jeg kan høre for mitt indre øre at det er en helt rå match på sånn musikk. Heed’s liv og tilstedeværelse i lag med Klipsch’ hemningsløshet er garantert en treffer, såpass kan jeg forutsi, faktisk.

Klassisk

Men selvsagt må jeg si noe om klassisk musikk, også, selv om jeg er og blir en gammal rocker i min sjel. Til tross for dette, så liker jeg både Anne Sofie Mutter og J.S. Bach, altså. Førstnevntes første Bach-innspilling for Deutsche Grammophon består av fiolinkonsert i A moll, samt filoinkonsert i E dur, begge fremført og innspilt i lag med Trondheimsolistene februar 2007 i Hamburg. Verken innspillingen eller Heed er helt på merket angående dette med å gjengi den naturlige avslappetheten man finner i et levende klassisk ensemble, men begge er et godt stykke på vei, såpass kan vi si uten å overdrive. Uansett kommer intensiteten i Mutter’s spillestil godt igjennom, likeledes innsikten i mellomtonen, som er så viktig ved avspilling av klassiske verker. Videre digger jeg leken og livet i Heed’s omgang med musikken, her passer spesielt Audio Note-høyttalerne som hånd i hanske, og vi får en fabelaktig attraktiv gjengivelse som skaper en ubendelig lyst til å høre hele stykket til endes.

Hodetelefonutgang

Undertegnede rår over en nydelig hodetelefonforsterker i form av Heed Canalot, der jeg i det daglige benytter mine avholdte Focal Elear hodetelefoner, og jeg har selvsagt også koplet opp disse hodetelefonene til dagens omtalte objekt. Nei, det er ikke overraskende at denne hotetelefonutgangen ikke makter å levere ved like høy standard som den separate forsterkeren, men fortsatt får den bestått med laud. Hodetelefonutgangen på Heed Obelisk Super Integrated er noe mørkere og mer tilbakelent enn nevnte Canalot, og dermed ikke like eksellent tilpasset den nokså mørkt avstemte Focal Elear. Men bevares, dette også låter med liv og lyst, detaljert og med stort nærvær. Min anbefaling her er å lete opp en relativt lystklingende hodetelefon, det første som slår meg er de eminente Moondrop hodetelefoner fra samme importør som Heed, faktisk. Og dermed tror jeg vel vi har vært igjennom det viktigste?

Sluttsats

Heed Obelisk Super Integrated er en fullblods Heed, nå også med velvoksen størrelse, og min påstand er at den dessuten har fått et par kilo ekstra liv og spilleglede, om vi sammenligner den med foregående Obelisk-modell. Akkurat det er selvsagt ingen dum idé, dessuten kan denne forsterkeren bli en total hub for alle mulige kilder i hjemmets oppsett, ettersom det kommer muligheter for komplett DAC samt streaming, alt samlet i samme boks, kontrollert av én liten, hendig fjernstyring. Gi den en lettdreven høyttaler, og du garanteres en gjengivelse med spilleglede og rytmikk i bøtter og spann. Hifi skal være gøy, og på det punktet scorer Heed Obelisk full pott. Dette er måten å lage integrerte forsterkere i det herrens år 2026!