Innhold:
LUKKEDE VS. ÅPNE HODETELEFONER
DESIGN, KONSTRUKSJON OG MATERIALER
BILLIE EILISH. HIT ME HARD AND SOFT – CHIHIRO
BETH GIBBONS. LIVES OUTGROWN – OCEANS
TAYLOR SWIFT. THE TORTURED POETS DEPARTMENT – FORTNIGHT
INFECTED MUSHROOMS. B.P. EMPIRE - NEVER EVER LAND
BARB JUNGR. MY MARQUEE - SUNSHINE OF YOUR LOVE
DOMINIQUE FILS-AIMÈ. NAMELESS – BIRDS
KARI BREMNES. DET VI HAR – KANSKJE
KARI BREMNES. OG SÅ KOM RESTEN AV LIVET - LIKE FØR DAGEN GÅR NED
JOHANNES MOSER. ALONE TOGETHER – FRATRES
LYNNI TREEKREM. STORM - SJALU TYPE
LYNNI TREEKREM. HAUGTUSSA – VESLEMØY
JONI MITCHELL. DON JUAN`S RECKLESS DAUGHTER – OVERTURE / COTTON AVENUTE
Lytteinntrykk av HD 620S på egne ben
HD 620S mot andre lukkede modeller
HD 620S mot Beoplay 6 gen. 1 og gen. 2.
HD 620S mot Denon AH-D5200 og AH-D7200
Da nyheten om HD 620S ble kjent publiserte vi en nyhetsartikkel om denne modellen, en modell som endrer fundamentalt på premissene for 600-serien til Sennheiser. Dette er en serie som utelukkende har bestått av åpne konstruksjoner, og de har også hatt et design der hver modell har hatt kraftige designmessige likhetstrekk med hverandre. Begge disse aspektene kommer vi tilbake til i sine respektive avsnitt nedenfor.
I denne testen blir det i praksis en usymmetrisk duell mellom den nye lukkede modellen HD 620S og den drøyt 20 år eldre HD 650. Kan nykommeren tukte veteranen på hjemmebane?
SENNHEISER 600-SERIE
Vi tar et lite blikk, eller kanskje mer presist tilbakeblikk på denne klassiske- og egentlig også ikke så rent lite legendariske hodetelefonserien til Sennheiser. Og da fristes jeg til å også børste litt støvet av kollega Arve sin store test av Sennheiser sine hodetelefoner for 20 år siden, med både billige og mer påkostede modeller.
Det hele startet vel egentlig med HD 580, som alle med så vidt over strykkarakter i matte kan fortelle ikke egentlig er et opplagt medlem av 600-serien. Men det var en forgjenger til HD 600, og ble introdusert i 1993. Den hadde et designmessig sterkt slektskap til dagens modeller i 600-serien, men skiller seg ut med et gitter på baksiden som fremstår som langt mer lukket enn det åpne gitteret på modellene som kom i 600-serien. I 1995 kom jubileumsmodellen HD 580 Jubilee, som var den siste modellen før HD 600 kom og overtok.
Sennheiser HD 600 ble lansert i 1997, og var på det tidspunktet produsenten sin flaggskipmodell. Både HD 580 Jubilee og HD 600 var med i Arve sin store Sennheiser-test for 20 år siden, og hadde egentlig ganske stor likhet i lydsignatur, fortalte Arve. HD 600 var toppmodellen til Sennheiser helt til HD 650 overtok den rollen i 2003.
Men selv om HD 650 har en høyere pris enn HD 600, er det ikke alle som mener at den er bedre. Det er en evig diskusjon blant Sennheiser-entusiaster om hva som er best Av HD 600 og HD 650, og de blir aldri enige. Det eneste det er noenlunde konsensus om er at de begge er utmerkede modeller, som til tross for sin moderate pris hører hjemme i en entusiastkolleksjon. Det er også stort ett enighet om at HD 650 er en anelse mer forsiktig i toppen enn HD 600. Det er spesielt mellomtonen sin utsøkte fremføring av vokaler og strykere som fremprovoserer adjektiv som «magisk» i forbindelse med den klassiske 600-serien.
HD 650 fikk være flaggskipmodellen til Sennheiser helt til 2009, da HD 800 overtok den rollen. Men også 600-serien fikk en ny toppmodell i 2017, da HD 660S så dagens lys. Denne modellen fikk en S2-utgave for et drøyt år siden.
Det er også naturlig å nevne Massdrop/Drop sin rekonstruksjon i samarbeid med Sennheiser i modellen HD 6xx. Denne er basert på HD 650, og skal etter sigende også ha en lydgjengivelse som er ganske identisk med disse. Ikke alle er helt enige i det, men det må også tilføyes at det kan være vanskelig å være veldig presis når det gjelder lydkarakteristikken av modeller i 600-serien, siden klangbalansen ofte vil endre seg med tiden, avhengig av alder på puter. Med helt nye puter er diskanten mer fremtredende enn når putene har fått lov til å sette seg litt.
LUKKEDE VS. ÅPNE HODETELEFONER
Til nå har alle modeller i Sennheiser sin 600-serie vært åpne modeller. Dette gjelder forresten også flertallet av modeller i andre serier, og det er åpenbare fordeler med åpne modeller vs. lukkede. Den kanskje viktigste er at lydbildet ofte også blir med åpent, og har fravær av innvendige refleksjoner som kan farge og forvrenge lyden. Også mikrodynamikken har en tendens til å være mer fremtredende på åpne modeller enn på lukkede, og disse to aspektene er nok hovedårsaken til at flertallet av HighEnd-hodetelefonene i det audiofile segmentet er åpne modeller. Men det finnes unntak, og en av hovedkonkurrentene Focal har flere lukkede modeller i sitt sortiment, selv om de startet HighEnd-eventyret med de to åpne modellene Elear og Utopia.
Men åpne hodetelefoner har også noen åpenbare begrensninger, og noen av disse er så viktige at det er helt nødvendig med lukkede modeller for den aktuelle bruken. En lukket modell er vanligvis mye bedre til å stenge lyden i begge retninger. Mange har behov for optimal skjerming fra omgivelsene, ikke minst i en miksesituasjon. Eller det kan være behov for at omgivelsene ikke blir involvert i det du lytter til, noe som gjør at trådløse modeller ofte er lukkede. Med HD 600 og 650 er det ganske håpløst å late som om du befinner deg inne i din egen boble. Resultatet blir gjerne irriterte omgivelser. Eller at du selv blir irritert av at du ikke får være i fred der inne.
Og så har vi det forholdet at det ofte er langt enklere å få en god bassrespons med lukkede modeller, der huset blir som et kabinett som bidrar til bassgjengivelsen, både på godt og vondt. Og de tidligere omtalte HD 600 og HD 650 har hatt bassresponsen som sin åpenbare svakhet, men som har blitt kompensert med en magisk mellomtone. Det er mulig å justere opp bassen litt med EQ på HD 600 og 650, men det er grenser for hvor langt du kan gå før det introduseres forvrengning.
SENNHEISER HD 620S
Når Sennheiser nå har introdusert historiens første lukkede modell i 600-serien, er det i utgangspunktet mange forventninger og spenningsmoment knyttet til denne modellen. Og disse forventningene blir selvfølgelig kraftig forsterket i produsentens markedsføring. Her loves det meste fra begge kategoriene, og det blir litt min oppgave å sjekke om dette løftet holder stikk.
Designmessig skiller HD 620S seg også kraftig fra resten av 600-serien, og det blir utdypet i et senere avsnitt.
En annen klar forskjell er at HD 620S har en singel terminal for hodetelefonkabelen, mens de øvrige modeller har kabler med Sennheiser sin særegne spesialkontakt på hver klokke. Jeg har anskaffet en balansert 4,4mm PentaConn-kabel til mine HD 650, noe som er spesielt verdifullt når den benyttes i kombinasjon med dongleDACen Cayin RU6 som har både balansert- og ubalansert utgang, og som med sin ekte balanserte konstruksjon gir betydelig høyere effekt på de balanserte utgangene. På HD 620S har jeg ikke hatt tilgjengelig en balansert kabel, men på en annen side er behovet mindre, siden de med en impedans på 150 ohm og relativt høye følsomhet på 105 dB er langt lettere å drive. HD 650 har god nytte av all den effekten den kan få, og bør ikke tilbys signal fra en svak Dongle DAC eller en av de få mobiltelefonene som fremdeles har 3,5mm analog utgang. Her er altså HD 620S mer fleksibel i så måte.
Som antydet i nyhetsartikkelen tror jeg ikke at navnet HD 620S er tilfeldig, og da er det 2-tallet jeg sikter til. For da Sennheiser lanserte en lukket modell av sine flaggskiphodetelefoner HD 800S, fikk de navnet HD 820. Nå har Sennheiser gjort noe lignende med HD 620S, som er det lukkede alternativet i 600-serien.
TERRENGET
Her er det naturlig å begrense jaktterrenget til konkurrenter blant lukkede hodetelefoner, noe som gjør at den ellers høyaktuelle konkurrenten Hifiman Sundara ville vært et spennende alternativ, selv om den koster noen hundrelapper mer. Sundara er også laget i en lukket versjon. Jeg har ikke hørt den selv, men den blir ikke omtalt med den samme entusiasmen som basisversjonen rundt omkring.
Jeg har tidligere nevnt at Focal har flere lukkede modeller, men alle disse har en langt høyere pris, med Celestee, Radiance og det lukkede flaggskipet Stellia til 40 tusenlapper på topp. Den nærmeste er nykommeren Azyrus som virker lovende. Men også den koster 3.000 mer enn HD 620S.
Beyerdynamic har også noen lukkede modeller, og her er vi mere i samme prisleie. Med DT 770 Pro X og DT 1770 Pro er det kandidater som kan være aktuelle, henholdsvis noe under- og over HD 620 i veil. pris.
Hvis vi gløtter mot trådløse modeller har vi flere interessante lukkede alternativer, som er nærmere til å konkurrere i pris. Saken er den at mens de flest kablede hodetelefonene er åpne, er situasjonen den motsatte for trådløse, av naturlige grunner. B&W har en aktuell konkurrent til samme pris som HD 620S i Px7 S2 som vi testet for et par år siden, og hvordan den konkurrerer kommer vi tilbake til i lydoppsummeringen. Det samme gjelder Bose sine QuietComfort 45, som vi også testet en måned senere. Og går vi litt ned i pris, og samtidig tyr til litt kanibalisme, har Sennheiser en aktuell modell i Momentum 4. Og så er det fristende å trekke frem den nyeste gutten i klassen – Sonos Ace, som vi nettopp har fått inn til test. I testen av denne som forventes å bli publisert om noen uker vil vi også dra inn en litt utdypende sammenligning med Sennheiser HD 620S, til tross for at det er to helt forskjellige konsept.
Mine egne referanser som befinner seg i min kolleksjon blant lukkede modeller er B&O Beoplay H6 i både 1. og 2. generasjon, Focal Elegia og Denon AH-D7200. Elegia er for lengst utgått og erstattet av Celestee, og kostet godt over det doble av HD 620S som ny. Denon AH-D7200 er fremdeles i produksjon, men koster 8.998,-. Den noe rimeligere AH-D5200 er rimeligste konkurrent fra Denon, til 6.998,-.
DESIGN, KONSTRUKSJON OG MATERIALER
Vi har vært inne på det tidligere, og utdyper det her. Den nye modellen i 600-serien til Sennheiser ligner ikke på noen av de andre modellene i serien, men ser ut som en HD 560S. Dette er en langt rimeligere modell, og er også en modell jeg har i min kolleksjon. Men designlinjen i HD 560S oppsto ikke i et vakuum, men var i sin tur sterkt inspirert av andre modeller i 500-serien, ikke minst ulike varianter av HD 598.
Og hovedgrepet som identifiserer denne designlinjen er at bøylen ikke ender i en gaffel, som på resten av 600-serien og mange andre serier, men svinger seg til baksiden av øreklokken og følger konturen av den. Hva som er mest elegant er selvfølgelig en smakssak, men jeg har vent meg til å verdsette det designgrepet som dominerer HD 600/650/660.
Men kvalitetsfølelsen er på topp også på HD 620S, og vesentlig høyere enn på HD 560S, selv om det er mye plast i konstruksjonen. Tidligere modeller i 600-serien har gitt grunnlag for en inngrodd tillit til holdbarheten i Sennheiser sin kombinasjon av plast og metall i konstruksjon av bl.a. hodebøyler.
I en lukket konstruksjon er det selvfølgelig andre spilleregler for strukturen i baksiden på øreklokkene, og med en helt lukket flate har Sennheiser her funnet et godt design, med en svak tekstur og litt glitrende flate.
Putene er vel det som skiller mest fra andre konstruksjoner, og så vidt jeg vet er dette første gang Sennheiser benytter kunstskinn i sine kablede hodetelefonmodeller, mens det har vært benyttet på trådløse i momentum-serien. Det er fristende å anta at dette valget har sammenheng med de akustiske egenskapene til kunstskinn i hodetelefoner der isolasjon er en viktig parameter. Det har stort sett vært velur eller mikrofiber som har vært benyttet i tidligere modeller i 600-serien. I tillegg til komfortaspektet som vi kommer tilbake til i et senere kapittel, har dette selvfølgelig et designaspekt. Stoffet i øreputene bidrar sterkt til å gi HD 620S et mer premiumlook
I ESKEN
I tillegg til noen papirer er det ikke så mye som medfølger i esken. Den 1,8 meter lange kabelen er fast, og er utstyrt med en 3,5mm ubalansert plugg, som er påskrudd en 6,3mm adapter. Man kunne selvfølgelig ønsket seg at det lå en alternativ kabel med 4,4mm PentaConn-plugg for balansert bruk, men det ville like selvføglelig har økt prisen. Den gode nyheten er at Sennheiser tilbyr en balansert utgave av denne kabelen som ekstrautstyr.
Den medfølgende kabelen er en ubaløansert kabel md 3,5mm plugg og 6,3mm adapter.
Balansert kabel med 4,4mm PentaConn er ekstrautstyr
Selve hodetelefonene ligger i en stoffpose som er praktisk og plassbesparende i forhold til en hardcase, som noen mer kostbare konkurrenter tilbyr. Til gjengjeld gir selvfølgelig en hardcase bedre beskyttelse.
KOMFORT
HD 650 er en av de aller mest komfortable hodetelefonene jeg har benyttet. Og da ser jeg bort fra ultralettvektsmodeller som f.eks. Beoplay Form 2i, som ikke er egentlige over-earmodeller. Eller tidlige Sennheiser-modeller i form av ikoniske HD 414 som dukket på slutten av 60-tallet, og som jeg stiftet bekjentskap med første halvdel av 70-tallet på min brors studenthybel på Moholt i Trondheim. De hadde skumputer i stedet for øreklokker, og fikk signalet fra en Philips 212. Det var den gang da tiden var ung. Den herlige klassikeren Philips 212 har jeg hatt et eksemplar av i ettertid, men Sennheiser 414 har dessverre foreløpig ikke krysset mine stier.
Det som gjør HD 650 så komfortable er nok kombinasjonen av den ovale formen på øreklokkene, lav vekt, og komfortable puter i velur. Formen på klokkene er et opplagt valg for optimal øretilpasning, i motsetning til sirkulære klokker, som også er mye brukt. Det var derfor litt spenning knyttet til disse nye HD 620S med kunstskinnputer. Kanskje er ikke komforten helt på høyde med HD 650, men det er ikke langt unna. Det eneste som trekker litt ned er at øreklokkene naturlig nok ikke puster på samme måte. Men bonusen er selvfølgelig at det blir en ekstra god tetting, et viktig element bøde for isolasjon og for bassrresponsen. Og så er det en utmerket myk demping i materialet bak kunstskinntrekket – trolig memoryfoam, som følger hodeformen perfekt. Dermed er også HD 620S en av de mest komfortable over-ear hodetelefonene jeg har testet. Den horisontale klemkraften er akkurat riktig for meg, men her kan det selvfølgelig være individuelle forskjeller, ikke minst som et resultat av hodeform
DRIVERE OG FREKVENSRESPONS
Driverne i HD 620S består av 42 mm vinklede transdusere med en 38 mm membran. Vi har ikke opplysninger om materiale på membranene. Men konstruksjonen gir en impedans på 150 ohm. Dette er ikke spesielt lavt, men er likevel betydelig lavere impedans enn HD 600 og HD 650, som har en impedans på 300 Ohm.
Driverne er vinklet bakover, et grep vi har sett også hos andre som et bidrag til å sikre en optimal vinkling av elementene i forhold til en naturlig hørselsretning.
Oppgitt frekvensrespons er 6 Hz - 30 kHz. Og kanskje minst like interessant er frekvenskurven som Sennheiser presenterer. Den viser at det er en kraftig heving i bassområdet sammenlignet med HD 650. Nå er ikke frekvensresponsmålinger på hodetelefoner like entydig som man kanskje skulle tro, den er blant annet avhengig av målemetode og utstyr. Og målinger utført av andre viser en frekvensgang med noe større avrunding i dypbassen en det Sennheiser sin måling gjør, noe som harmonerer med mine subjektive opplevelser av bassgjengivelsen.
Sammelinger vi videre, finnes det en liten dip ved like over 200Hz, mens det er en jevn stigning derfra mot ca. 750 Hz. Over dette er det ganske godt samsvar mellom HD 620S og HD 650 i frekvensresponskurven.
TESTLØYPE
Jeg har ofte en mye lengre testløype, men denne gangen har jeg valgt å begrense lengden, og heller bruke mer tid på å kjøre testløypa i samspill med et av Sennheiser sine mange åpne alternativer – HD 650. Denne sammenligningen er valgt fordi det er et åpenbart interessant tema når det kommer en ny, lukket modell i Sennheiser sin 600-serie. Og før vi setter i gang med testløypa, minner jeg om at den selvfølgelig også denne gangen bare utgjør en svært liten del av all musikken som ble spilt i testperioden.
Utstyret som ble benyttet i testløypa er vekselvis en Samsung S24 Ultra, Google Pixel 8 Pro og Pixel 8a som kilder, og en Cayin RU6 med R-2R DAC som kombinert DAC og hodetelefonforsterker. Denne gir både balansert og ubalansert signal ut via sine to utganger, og HD 620S ble tilkoblet ubalansert, mens HD 650 ble tilkoblet balansert. Utenom denne testløypa fikk HD 620S også prøve seg på en Audioquest Dragonfly Red og en Cobalt, samt i min Topping hodetelefonrigg bestående av D50S (2. gen.) og A50 (1. gen.) med P50 som strømforsyning. Signalkilde for Topping-riggen var en Wiim Mini med digitalt signal ut til D50S.
BILLIE EILISH. HIT ME HARD AND SOFT – CHIHIRO
Dette tredje studioalbumet til Billie Eilish ble utgitt bare tre dager før denne teksten ble skrevet, og jeg har plukket ut en av de mest interessante sporene til min testløtype, et spor som også har en klar Eilish-signatur
HD 620S: Heftig bass, og fin gjengivelse av vokal. God balanse, bortsett fra den litt dominerende bassen.
HD 650: Dominerte bass også med HD 650, men den later ikke til å gå like dypt. Litt tydeligere vokal med HD 650, og bedre detaljering. Men dette er likevel HD 620S sin arena, for ikke å si hjemmebane.
BETH GIBBONS. LIVES OUTGROWN – OCEANS
Beth Gibbons ble kjent som vokalisten i Portishead, men har utgitt flotte soloalbum i ettertid. På sitt forrige album leverte hun en spennende tolking av Henryk Gorecki sin 3. symfoni, og jeg skrev om det albumet for fem år siden. Sporet i denne testløypa er hentet fra et rykende ferskt album, utgitt 17. mai i år. Det er krevende lydmessig, men et av de mest interessante musikalsk. Og så er det kanskje det sporet på albumet der karakteren i Beth Gibbons sin vokal kommer tydeligst frem.
HD 620S: Litt overraskende er dette krevende sporet HD 620S sin hjemmebane av de to hodetelefonene.
HD 650: Vokalen til Beth Gibbons er likevel bedre med HD 650 enn med HD 620S.
T
AYLOR SWIFT. THE TORTURED POETS DEPARTMENT – FORTNIGHT
Taylor Swift sitt ferskeste album, og åpningssporet Fortnight er et av de beste på det 30 spor lange dobbeltalbumet. Og med klar Taylor Swift-karakter av nyere årgang. Og som vi har forstått en stund nå er tekstene til Taylor Swift ingen søndagsskole, og på dette sporet åpner det halvfriskt med «I was supposed to be sent away But they forgot to come and get me»
På det utvalgte sporet er synth-bassen et dominerende- og bærende element.
HD 620S: Synth bassen er nydelig gjengitt, og vokalen er flott. De litt mer subtile vokalsupplementene kommer godt frem
HD 650: Synth bassen dominerer ikke like mye med HD 650, men er også her flott og distinkt. Kanskje enda bedre balanse med 650, og vokalen er veldig bra.
INFECTED MUSHROOMS. B.P. EMPIRE - NEVER EVER LAND
Et fascinerende spor av Infected Mushrooms som er mye benyttet som demospor rundt omkring. Og med god grunn, for her er det virkelig dyp og heftig bass som gjelder.
HD 620S: Disse hodetelefonene spiser infiserte muslinger til frokost, og det blir en ekstra dimensjon med disse hodetelefonene på Never ever land.
HD 650: Men også HD 650 gjør en flott figur. Det bli ikke fullt så spektakulært som med HD 620S, Men kanskje litt mer luft, og enda mer musikalsk. Hvem skulle tro at mellomtone- og vokalspesialistene skulle gjøre det så bra med Infected Mushrooms?
BARB JUNGR. MY MARQUEE - SUNSHINE OF YOUR LOVE
Barb Jungr er en artist jeg har fulgt i et par tiår, spesielt i den perioden hun hadde jevnlige utgivelser på Linn Records. Denne utgivelsen er på labelet Marquee Records, og her har hun laget en magisk tolking av den gamle Cream-klassikeren Sunshine of your love.
HD 620S: Distinkt bass, og flott vokal. Pianotonene i bakgrunnen kommer fint frem i helheten. Den typiske hardheten i Barb sin vokal på denne utgivelsen er lite markant.
HD 650: Bassen er litt mindre fremtredende på HD 650 enn på HD 620S, men likevel godt balansert. Flott vokal, selv om hardheten blir litt tydeligere, noe som indikerer at HD 650 er litt mer avslørende, i tillegg til at diskanten er en anelse mer eksponert. Piano står klarere frem med HD 650.
DOMINIQUE FILS-AIMÈ. NAMELESS – BIRDS
Dette sporet Birds har ført til at Dominique har blitt den nye Kari Bremnes på HiFi-messer rundt omkring. Og som en skjebnens ironi har også Kari et spor med tittelen Birds – også det en av mine favoritter. Det er veldig forståelig at Dominique sine fugler har blitt så populære som demospor, for det er en eksepsjonell miks som fokuserer på dynamikk og en hengekøyeformet frekvensrespons. Med disse to Sennheiserhodetelefonene var ikke hengekøyen like dominerende som i mange andre oppsett.
HD 620S: Veldig flott og dyp bass. Ikke like påtrengende diskant som på mange andre oppsett, og det er egentlig utelukkende positivt. God dynamikk, og god balanse.
HD 650: Flott bass med fin balanse. Vokalgjengivelsen er klart bedre enn på HD 620S, og perspektivgjengivelsen er også tydeligere.
KARI BREMNES. DET VI HAR – KANSKJE
Du skal ikke bry deg om det mange sier – at Kari Bremnes er oppbrukt i HiFi-sammenheng, og i denne testløypa er det tradisjonen tro funnet plass til to spor med Kari. Kanskje er et av mine favorittspor på albumet Det vi har, og har vært stamgjest i mine testløyper i over tre år, og har vært med på over 30 tester tidligere.
HD 620S: Dyp og dominerende bass, men ikke for mye. Fin vokal, med balansert klang. Bra luft og perspektiv.
HD 650: Mindre dominerende bass enn HD 620S, men likevel tilstrekkelig. Bedre perspektiv, og mer åpen gjengivelse enn HD 620S. Mer nærvær i Kari sin vokal, men mindre forskjell enn forventet
KARI BREMNES. OG SÅ KOM RESTEN AV LIVET - LIKE FØR DAGEN GÅR NED
Dette sporet er hentet fra det nest nyeste albumet, og er også et av mine favorittspor. Og samtidig illustrerer det at Kari Bremnes slett ikke er noe barneskirenn, for dette sporet skiller kvaliteten på mange oppsett.
HD 620S: Kontrollert og dyp bass. Fin vokal, uten unoter
HD 650: Klar bedre gjengivelse av vokal, og veldig god helhet. Litt mindre bass enn 620. Likevel klar favoritt
ODIN. SILLAJASS – PARADE
Dette sporet er hentet fra albumet Sillajass, som jeg anmeldte for tre og et halvt år siden. Og siden både lyden og musikken er dypt fascinerende, har det vært stamgjest på mine testløyper siden, avbrutt av at sporet ikke var tilgengelig for strømming en lengre periode. Sporet er eksepsjonelt åpent og hudløst.
HD 620S: Godt balansert, og med distinkt bass. Åpen lyd
HD 650: Mer nærvær i vokalen med HD 650 enn med HD 620S, og enda mer åpenhet i lydbildet.
J
OHANNES MOSER. ALONE TOGETHER – FRATRES
Et dypt fascinerende album av en cellist med en leken tilnærming til både eldre klassisk musikk og nyere samtidskomposisjoner. På albumet Alone Together har han orkestrert for stort sett bare en- eller flere celloer, og Arvo Pärt sin Fratres er et av høydepunktene.
HD 620S: Fin varme i klangbildet. Dyp og presis bass i paukeslagene
HD 650: Mer moderate paukeslag Med HD 650. Flott klang i Cello, og en anelse bedre detaljering?
LYNNI TREEKREM. STORM - SJALU TYPE
Lynni sin tolking av denne Lennon-klassikeren er helt magisk, og faktisk like bra som Bryan Ferry sin tolking av samme låt på Roxy Music-albumet the High Road, selv om den er veldig annerledes. Dette sporet er også en god illustrasjon av at Lynni er på sitt beste når hun synger låter komponert av andre, og ikke bedriver en av sine Mexico-utflukter.
HD 620S: Markant bass. Nydelig vokal, som er hudløst gjengitt.
HD 650: Flott bass som er tilstrekkelig fremhevet, selv om den ikke er like markant som med HD620S. Enda mer luft enn med HD 620S. Fin vokal, gjengitt med enda mindre hud enn den hudløse gjengivelsen med HD 620S.
LYNNI TREEKREM. HAUGTUSSA – VESLEMØY
Dette albumet er Lynni Treekrem på sitt aller beste, og er et av svært mange utgivelser der Ketil Bjørnstad skriver musikk til- og for vokalist, gjerne basert på historisk lyrikk.
Albumet har vært fast innslag i min testløype et par tiår.
HD 620S: Fin balanse og musikalsk fokus på gjengivelsen.Varm og fin vokal.
HD 650: Tydelig mer nærvær i vokalen, og større intimitet i gjengivelsen. HD 650 er en klar vinner på dette sporet.
JONI MITCHELL. DON JUAN`S RECKLESS DAUGHTER – OVERTURE / COTTON AVENUTE
Åpningen på et av mine favorittalbum av Joni Mitchell, hentet fra hennes beste periode – andre halvdel av 70-tallet, og en obbel-LP som ble anskaffet rett etter at den ble utgitt. Og dette sporet et flittig benyttet i mine testløyper, men også Arve har dette albumet som referansealbum i flere av sine tester. På mange oppsett er det litt i overkant skarp lyd for Joni Mitchell sin vokal og gitar. Og så er bassen til Jaco Pastorius ved 1:45 i Overture ikonisk
HD 620S: Som forventet dyp, distinkt- og autoritær gjengivelse av Jaco sin bass. Inne i Cotton Avenue er det fin og musikalsk gjengivelse av både vokalen og gitaren til Joni Mitchell.
HD 650: Umiddelbart et mer åpent inntrykk i åpningen på Overture. Jaco sin bass ved 1:45 også her distinkt, men som forventet ikke like imponerende som på HD 620S. Cotton Avenue avslører at HD 650 er en anelse mer fremtredende i diskanten, selv om balansen er flott.
OPPSUMMERENDE LYTTEINNTRYKK
Lytteinntrykk av HD 620S på egne ben
Selv om Sennheiser HD 620S langt fra har en lineær frekvensgang, og blant annet har et lite løft i bassen som peker seg ut, kan det være fristende å karakterisere dem som ganske nøytrale likevel. Og det illustrerer egentlig at den subjektive opplevelsen av nøytral ikke er det samme som en lineær frekvensgang. Kanskje er «balansert» et mer hensiktsmessig begrep å benytte, og ser vi på produsenten sin frekvenskurve, er det lett å assosiere den med Harman sin Target 2018 kurve for hodetelefoner. Dette er en frekvenskurve som skal ivareta folk flest sine idealer for frekvensgangen i en hodetelefon.
For selv om det er et lite løft i bassen, er dette ganske godt i samsvar med Harman sin kurve. Det er altså ikke snakk om overdreven og for dominerende bass her, men en velbalansert bassgjengivelse som mest skiller seg fra sine åpne brødre i 600 serien med sine karakteristiske avrullinger i bassen. Og det gir unektelig en god og engasjerende klangbalanse på det meste av musikken. Det er også en god varme i gjengivelsen, og både kvinnelige vokaler og strykere får en god gjengivelse med Sennheiser HD 620S.
Diskanten er litt forsiktig på HD 620S. Ikke mye, men tilstrekkelig til at du både styrer unna sibilanser på innspillinger der disse kan være litt plagsomme på andre oppsett. De er også trolig et bidrag til at du ikke alltid får den ultimate detaljgjengivelsen, og heller ikke den aller beste romgjengivelsen. Sistnevnte er nok den lukkede konstruksjonen også en bidragsyter til.
Duellen – HD 620S vs. HD 650
Duellen mellom HD 620S og HD 650 har vært et hovedtema, og gir en ekstra dimensjon til testen. 
Og utfallet er litt et både- og når det gjelder oppfylling av forventningene jeg hadde på forhånd. For på den ene siden er det en helt klar karakterforskjell, en forskjell som i stor grad kan tilskrives forskjellen på en åpen- og en lukket konstruksjon. Men samtidig er det slående både at bassen på HD 650 ikke er sjenerende sky, men egentlig oppleves som tilstrekkelig på det aller meste av musikk. Og hvis du er disiplinert nok til å la være å bruke EQ i stor grad for å løfte bassen på 650, er det en høy kvalitet på bassgjengivelsen til både HD 620S og HD650. Men det er ikke til å komme fra at den flotte- og egentlig subjektivt nøytrale bassen på HD 620S er en ekstra kvalitet som gir en flott tilleggsdimensjon til det meste av musikken den severes.
Det andre hovedpunktet er mellomtonegjengivelsen, og her er fremdeles HD 650 en klar vinner i mine ører. Den gir en magi som svært få konkurrenter kan duplisere. Men når det er sagt, er det høy kvalitet også på mellomtonen til HD 620S.
Som nevnt tidligere er det litt mer luft i diskanten til HD 650 enn HD 620S, og personlig verdsetter jeg det. Men her kan det godt være at andre opplever dette annerledes, ikke minst yngre ører som strekker seg en del høyere opp i frekvensene før diskanten ruller av med sitt velkjente alderstillegg. De kan godt verdsette den litt forsiktige diskanten til HD 620S.
Der romlige kvalitetene oppleves som et hakk bedre på HD 650 enn på sin lukkede bror. Men likevel vil jeg kanskje først og fremst karakterisere romgjengivelsen som forskjellig på de to modellene, med ulik karakter. Og dette er et fenomen jeg kjenner igjen fra da jeg høsten 2022 testet de to modellene Celestee og Clear MG fra Focal. Også her var det en sammenligning av en lukket og en åpen modell, og det var en mer intim romgjengivelse på Celestee, som på mange spor var like en like interessant tilnærming som de åpne Clear MG.
HD 620S mot andre lukkede modeller
I testen har jeg børstet støvet av enkelte andre modeller i min kolleksjon. Og siden dette i hovedsak er modeller som er gått ut av produksjon, blir det mer snakk om at gjør nytte som referanser enn en beskrivelse av aktuelle konkurrenter. Og i tillegg er/var flertallet av modellene vesentlig dyrere enn HD 620S, selv om det ikke gjelder alle.
HD 620S mot Focal Elegia
Elegia var den første lukkede modellen fra Focal, og kom omtrent samtidig med den langt dyrere Stellia. Elegia er en populær modell på bruktmarkedet i dag, og har en enda mer markant bassgjengivelse enn HD 620. Den ligger ikke så langt unna Celestee, selv om jeg klart foretrekker sistnevnte.
Elegia bærer preg av å være en langt mer påkostet modell enn HD 620S, men når det er sagt puster HD 620S Elegia faretruende i nakken. Elegia er nok hakket mer åpen, mens det er fristende å betrakte HD 620 som en mer balansert hodetelefon.
HD 620S mot Focal Celestee
Dette blir litt av det samme som HD 620S mot Elegia, men med den forskjellen at Celestee er en bedre modell. Også her blr det en mer detaljert gjengivelse, uten at den nødvendigvis er mer balansert enn Sennheiser.
HD 620S mot Beoplay 6 gen. 1 og gen. 2.
I motsetning til de to modellene fra Focal, er dette to modeller som lå i omtrent samme prisklasse som HD 620S. Gen. 2 kom som en stille oppdatering av den opprinnelige H6, og bortsett fra fargebruken, som alltid er gjenstand for mye kreativitet hos Bang & Olufsen, er det svært få synlige forskjeller. Plugg i kunststoff i stedet for metall er den mest synlige forskjellen. Men første generasjon er den mest nøytrale av dem, mens Gen. 2 har et løft i bassen som ikke helt passer mine preferanser.
Bang & Olufsen har alltid et fortrinn i design og materialbruk på sine ikoniske hodetelefonmodeller, men bortsett fra det scorer GHD 620 best i alle andre øvelser. Ikke mminst gjelder det komfort, der B&O for mange kan få litt for små øreklokker. Men for all del – Beoplay H6 er gode hodetelefoner.
HD 620S mot Denon AH-D5200 og AH-D7200
Denon sine HighEnd hodetelefoner hadde vi et dypdykk i for seks år siden, med en test av AH-D5200, AH-D7200 og AH-D9200. Den mellomste av disse dukket opp med et tilbud på bruktmarkedet jeg ikke kunne motstå for 2-3 år siden, og har fulgt meg siden. Prismessig er disse ganske lang offside i forhold til Sennheiser HD 620. Det skulle aller helst vært AH-MM400 som var referansen fra Denon, men den har jeg ikke hørt, og er dessuten utgått for noen år siden. Derfor blir det AH-D5200 som får oppgaven, og det passer egentlig ganske bra. Tatt på dårlig hukommelse har denne en frekvensrespons som ikke ligger så langt unna HD 620S, men må nok tilskrives en noe bedre detaljering enn Sennheiser. Det skulle ellers bare mangle til nesten dobbel pris.
HD 620S mot Sonos Ace
Ok, dette får bli en slags sniktitt på testen av Sonos Ace, som jeg i skrivende stund mottok et testeksemplar av for et døgn siden. Og som alle forstør blir det en usymmetrisk sammenligning, siden Sonos Ace er en trådløs høyttaler som også kan benyttes kablet, og dermed også med tapsfri gjengivelse. Og med den korte brukstiden blir det bare basert på langt mer flyktige inntrykk enn vanlig, men Sennheiser blir nok en foreløpig vinner i øvelsen «kablet musikk i stereo» her, selv om Sonus gjør en overraskende god jobb. Men så kan altså Sonos Ace mye mer enn å spille kablet musikk i stereo. Det kan du lese mer om i testen av Sonos Ace rundt månedsskiftet juni/juli.
KONKLUSJON
Dette ble nok en gang en mye lengre test enn jeg opprinnelig hadde sett for meg, men sånn kan det bli når man har mye på hjertet. Og Sennheiser sine hodetelefoner i 600-serien får tunga på gli.
Sennheiser uttrykte et ambisjonsnivå i lanseringen av HD 620S som var på grensen til det umuliges kunst. De ville presentere et par lukkede hodetelefoner som er like åpne som et par åpne hodetelefoner. Eller – mer katolske enn paven, som noen ville ha uttrykt det. Og jeg vet egentlig ikke om Sennheiser fikk full måloppnåelse på akkurat det.
Men DuVerden™ for noen forrykende gode lukkede hodetelefoner de har greid å lage. Og med min manglende erfaring med to aktuelle konkurrenter fra Beyerdynamic er det fristende å hevde at Sennheiser med HD 620S har skapt de mest musikalske lukkede hodetelefonene under 6-7 tusenlapper. De skiller seg ganske klart fra de åpne modellene til Sennheiser i 600-serien, men denne gangen var det ikke et mål å lag en ny åpen modell i den serien – HD 660S2 finnes allerede, og det gjør også HD 600 og 650.
HD 620S er et opplagt alternativ å sjekke ut hvis du er på jakt etter en lukket hodetelefon med audiofile ambisjoner, og du ikke ønsker å betale syv tusenlapper eller mer.
Veil. pris for Sennheiser HD 620S er kr. 3.990,-
Les mer om HD 620S hos Sennheiser
