tirsdag, 18 september 2018 18:25

Joe Satriani - What Happens Next

En av tidenes aller største gitarister har sluppet et nytt album i 2018. Holder denne lett aldrende mannen uten hår fremdeles mål?

Svaret er et rungende JA !

Joe Satriani har en imponerende albumrekke som jeg skal komme litt tilbake til i senere anmeldelser. Ja, det blir flere anmeldelser av Satrianis verker, da dette er en gitarist som har betydd mye for sjangeren og ikke minst har han selv vært forbilde og ”mentor” for en rekke av de største gitaristene, bl.a. Steve Vai som også har stått på scenen med salige Frank Zappa.

Jimi Hendrix har vært et forbilde og inspirasjonskilde for Satriani, som for så mange tusen andre både kjente og ukjente gitarister. Men det er ikke bare hardrock og Hendrix som var til inspirasjon hos Satrian, men faktisk en del jazzgitarister også. Selv om Joe spiller mest rock av det harde slaget kan man enkelte steder finne igjen en del fraseringer som kommer nettopp fra hans jazz-forbilder.

Sjangeren som Satriani kan puttes i er Rock, Hardrock, Fusion, eller når man har nådd slik høyde som Satriani, trenger man bare si navnet så forstår de fleste hva det dreier seg om.

For de som ikke kjenner til Satriani eller hans musikk, så er det greit å nevne at det stort sett dreier seg om gitarbasert instrumentalrock.

Med seg på What Happens Next har han Chad Smith på trommer og den ikke ukjente bassisten fra Deep Purple, Glenn Hughes. Joe Satriani fyller selv inn med litt tangenter på noen låter. Disse tre utgjør en svært slagkraftig trio.

Albumet er i sin helhet kreditert Joe Satriani.

Kjøper du vinyl, så kommer albumet som en dobbel LP, og det er vinyl utgaven jeg skriver om her.

Albumet er veldig energisk, slik vi ofte kjenner Satrianis stil fra tidligere. Til forskjell fra det forrige albumet Shockwave, er dette lagt opp enklere med færre musikere, og mindre støy rundt gitar. Vi går litt tilbake til røttene, men uten å finne de store melodiøse melodiene.

Jeg skal ikke kommentere alle låtene på albumet, men trekke frem noen låter som jeg synes gitarrock fans definitivt bør høre på.

Låt nr 3, Thunder High On The Mountain. Introen starter ganske rolig og nesten melodiøst, med enkle riff og drar over i Heavy som fortsetter videre inn i en strålende gitarsolo. Siste del går videre til litt heavy igjen og avslutter slik rock skal.

Låt 4, Cherry Blossoms. En litt vakker og roligere start her, som etter hvert fylles av et støyende mellomspill før den vender tilbake til åpningstema. Vakkert og heftig.

Låt nr 6, Smooth Soul. Umiddelbart lett å trekke paralleller til Santana, både på melodi, utførelse og gitarlyd.

Låt nr 8, What Happens Next. Tittellåt. En veldig stilig låt, rytmisk og noe dempet uten for mye tung rock. Joe briljerer med litt teknikk og et flott melodisk tema som går igjen i låta.

Låt nr 9, Super Funky Badass. Akkurat som låttittelen lover er dette en groovy låt med funky rytmer og underlag. Med sine 7minutter og 36 sekunder er den albumets lengste og jeg må si at den aldri blir kjedelig i sin utforming. Det er stadig nye elementer og strenger å spille på. Heftig.

Låt nr 11, Forever and Ever. Introen på denne er lett å la seg lure litt av. Det låter litt Stevie Ray Vaughan til tider. Flott ”ballade” om man kan bruke det uttrykket.

Albumet er samlet sett et helstøpt Satriani-prosjekt, som kan spilles uten stopp og det blir aldri et øyeblikk kjedelig å høre på. Kreativiteten på albumet er høyere enn hva Joe har gjort på lenge, og låtene er litt mer sammensatt og kan til tider dra seg over i progrock uten å helt komme dit. Inspirasjon fra tidligere verker på 80 tallet kan til tider være lett å kjenne igjen. Lydmessig ligger albumet et hakk foran forrige album Shockwave som virker svært komprimert og masete i lyden. What Happens Next kan selv i støyende partier spilles ganske så høyt. Og høyt er nettopp noe av nøkkelen til å få dette albumet under huden. Dette er rock og kommer veldig dårlig til sin rett under 60 db lydtrykk. Har du anlegg som gir litt trøkk, bør du nettopp pøse på. Musikken blomstrer kraftig rundt 100db, og når bildene på veggen begynner å henge litt skjevt.

Inntil for et par år siden var det lite som fenget meg med instrumentalrock. Jeg har alltid hatt et øye til hva Satriani har drevet med, spesielt hans album Surfing With the Alien, men aldri fått riktig tak på det - det kom liksom aldri under huden på meg. Lyd og lydtrykk har nok hatt mye å si, da en del av platene hans ikke er spesielt egnet til å spille høyt, men har heller vært nokså skranglete lydmessig. Remasteringer og repress av LP-versjoner har endret noe av dette, og dagens LP-utgave av for eksempel Surfing With the Alien fremstår veldig ryddig på lyd.

Dette er definitivt tøff gitarrock på sitt aller beste og albumet anbefales både på lyd og innhold.

 

Karakter 7/10 på lyd og 8/10 på innhold.

POB

Lest 4596 ganger Sist redigert tirsdag, 18 september 2018 18:51