Det kan være fristende å dele opp Roxy Music i to perioder – den tidlige- og den sene. Og jeg har tidligere sverget bestemt til den sene, men er på gli mot den tidlige etter hvert som livets ettermiddag nærmer seg.
Men uansett – The High Road er unektelig i Roxy Music sin sene periode. Og for meg er dette bandets desidert beste album. I det ligger det selvfølgelig også min preferanse til live-album, og den løssluppenhet og risikovilje som vanligvis følger med.
Side 1
Åpningssporet på side 1 er Can`t Let Go, en veldig bra fremførelse som samtidig er det eneste sporet som ikke er blant mine kandidater til «albumets beste låt».
Det er derimot My Only Love, en low-key låt som selvfølgelig domineres av Brian Ferry. Og av en underfundig gitarsolo som er mer vakker og søkende enn virtuos. Praktfullt!
Side 2
På side to blir starter vi med Like a Hurricane. En cover av Neil Young sin låt fra 70-tallet, og det er overhengende fare for at Neil`ern må se seg forbigått her.
Og det gjelder i hvert fall for John Lennon sin låt Jealous Guy, som er avslutningssporet på side 2. Her vil jeg påstå at sammen med Jimi Hendrix sin versjon av All along the watchtower og Blood Sweat & Tears sin versjon av Symphaty with the Devil, er dette en av historiens beste eksempel på at en cover er suverent overlegen originalen. Brian Ferry sine moduleringer er fantastiske, og som skapt for denne låten. Nevnte jeg at plystringen er legendarisk, selv om den balanserer på kanten til å være «out of tune»…?
Og samtidig drister jeg meg til å kåre The High Road for Roxy Music sitt beste album, selv om Avalon puster heftig i nakken! Og som ren bonus settes jeg tilbake mentalt til sinnstilstanden til en ung nyutdannet «gutt» i slutten av 20-årene, med livet foran seg. Livet er herlig, dere …
