Siden det gikk nesten fem år mellom de to forrige artiklene i denne serien, tenkte jeg at jeg måtte kompensere med å ta to søndager på rad denne gangen. Og hyggelige tilbakemeldinger har ikke redusert motivasjonen.
Dobbeltalbumet Chicago VII ble utgitt 11. mars 1974, og den LPen som er basis for denne omtalen ble anskaffet av meg 2-3 år senere, i kjelleren på den da dominerende platebutikken Playtime i Trondheim på starten av min studietid. Albumet har det kanskje mest tiltalende coveret av samtlige Chicago-album, med en tydelig struktur på for- og bakside. Stilen avspeiler ellers åpenbart omgivelsene der albumet ble innspilt, på Caribou Ranch, eid av produser James Guercio. Dette var Chicago sin base en periode, og også Chicago VI ble innspilt her. Ingen klar urban stil på cover altså, men det er det til gjengjeld på musikken.
Det er tid for å ta en gløtt på bakteppet for dette albumet. Etter den djerve debuten med gullrekka, der alle de tre første albumene var dobbeltalbum, kom det to single album i form av Chicago V og Chicago VI. Ikke bare var det single album, men de besto også av gjennomgående kortere låter, i motsetning til de ofte lange låtene med mange og lange instrumentale passasjer. Denne endringen til korte låter var nok en kommersielt motivert endring både for å legge til rette for singler og hits, og for å tilpasse seg radiobransjens preferanser. Men det stred nok mot deler av fundamentet Chicago var basert på. Og så var det gjerne ulik grad av engasjement på dette punktet hos de ulike bandmedlemmene.
Med dette som bakgrunn hadde en del av Chicago denne gangen fått gjennomslag for at de etter Chicago VI skulle samles for å spille et rent instrumentalt, jazzbasert album, blant annet med utgangspunkt i materiale de hadde spilt live på turneer etter Chicago VI.
Men deler av Chicago var misfornøyd og bekymret i denne prosessen, og mente at det ikke fungerte noe bra. I tillegg var det bekymringer for det kommersielle potensialet til dette jazzinfluerte materialet. Peter Cetera og manager/produsent James Guercico konspirerte, og det ble til et kompromiss. De var enige i at det innspilte materialet var for bra til å skrotes, men i tillegg skulle de supplere med mer tradisjonelt Chicago-materiale, det vil si i henhold til det mer hit-orienterte konseptet fra de to siste albumene. Dermed snublet Chicago tilbake til konseptet dobbeltalbum, litt ufrivillig.
Og hvilket album! Det er fristende å si at Chicago VII er på samme høye nivå som de tre første albumene, selv om det er en åpenbar sideveis forskyving. Og der de tre første albumene hadde en musikalsk spennvidde som gjerne var like stor som den på Chicago VII var spennvidden mer integrert på de tre første albumene. På Chicago VII er det en klar to-deling, der de to første sidene minus de 1-2 siste sporene på side B er jazzdominerte i noe vi riktignok må modifisere til jazz-rock, mens resten av dobbeltalbumet er mer konvensjonell pop/rock med- og uten blåserrekke.
Chicago VII var dermed det første albumet der indre musikalske motsetninger ble tydelig materialisert. Det er dermed den største milepelen. Men foreløpig er altså dette gjort på en flott måte, som ikke går ut over kvaliteten. Tvert imot, kvaliteten er i mine ører svært mye bedre enn på det forrige albumet, også på den delen av albumet som er mer konvensjonell pop/rock i Chicago-inkarnasjon. Dette låtmaterialet er gjennomgående mye mer interessant enn på VI, selv om det er noen unntak.
Et annet særtrekk på Chicago VII er at vi får et par nye låtskrivere, etter den tidligere dominansen fra Robert Lamm / Terry Kath / James Pankow. Peter Cetera debuterer som låtskriver, igjen som et utslag av hans allianse med James Guercico. Og også trompetisten Lee Loughlane debuterer som låtskriver, med god hjelp av Peter Cetera.
Et tilbakeblikk på Chicago Transit Authority
Siden albumet Chicago VII er en slags milepel, og som jeg allerede har viet langt mer oppmerksomhet enn alle de andre, kan det være på sin plass å kaste blikket bakover, helt til der det hele startet. Chicago Transit Authority (CTA) er fremdeles antakelig min defaultverdi for det beste studioalbumet, og det desidert djerveste. Hvordan står det seg da i forhold til Chicago VII? Eller omvendt?
Det første som slår meg når jeg spiller Introduction er hvilken fantastisk låt dette er. Og hvilken flott live-følelse det er over albumet. Uansett hva man mener om Chicago VII – del 1, har denne live-atmosfæren gått tapt. Det er langt mer polert lyd og også arrangementene er litt mindre rå og rampete. På CTA er det mer Rock`n Roll, klart inspirert av jazz. For jeg greier fremdeles ikke helt å kjøpe James Pankow sine påstander om at det ikke er elementer av jazz her, særlig på Chicago Transit Authority. Og Robert Lamm sin fabulering på solo piano i introen av Does Anyody Really Know What Time It Is overskygger fullstendig at teksten er litt småkomisk kvasifilosofisk. Blåserrekka på Beginnings har den flotte kombinasjonen av å være presis, men ikke overstriglet.
Question 67 og 68 er første låten der Peter Cetera er dominerende vokalist. Og et er utrolig flott, helt fritt for de bekymringer man kan få en del år senere når man vet at hans pop-ballader skal ta overhånd. Og på I`m a Man demonstrerer han hvorfor han er en av bærebjelkene i Chicago sin suksess.
Resten av albumet er fullt av fantastiske rockelåter, praktisk talt helt fritt for dødpunkt.
Det som gjør at CTA er svært annerledes enn Chicago VII er at førstnevnte er ren og rå rock, utkrystallisert i halvlange låter proppfull av spilleglede, i kombinasjon med en av rockehistoriens aller beste gitarister i fri dressur og blankofullmakt. Når det kombineres med en fantastisk blåserrekke med dødsforakt og stålpresisjon blir det ganske uslåelig.
Jeg må derfor konstatere at selv om Chicago VII er et svært interessant album, greier det ikke å true Chicago Transit Authority sin plass som tidenes beste studioalbum. Om det skal dukke opp et annet album senere i rekken som kan være i stand til å true CTA, vil du finne ut ved å følge med på artikkelserien Chicago på en Søndag!
Les også min fulle omtale av Chicago Transit Authority
Lyden på Chicago VII
Lyden på Chicago VII er også meget god, og det hevdes at dette har sammenheng med at utstyret og opptaksteknikk som benyttes i James Guercico sitt studio på Caribou Ranch er gjennomgående langt bedre enn de studioene de har jobbet med i New York. Spesielt på de to første sidene er det påtakelig god lyd.
Side A
- Prelude to Aire (5-)
Skrevet av Danny Seraphine
En intro dominert av Walter Parazider sin fløyte sammen med trommeseksjonen, som fra og med dette albumet også er utvidet med Laudir de Oliveira. Jeg har tidligere vært litt kritisk til noen av Parazider sine prestasjoner på fløyte, i motsetning til hans saksofonspill. Men her spiller han godt. - Aire (5)
Skrevet av Seraphine / Parazaider / Pankow
Denne låten ble spilt live på konserter i forbindelse med turneer etter Chicago VI. På en konsert i august 1973 i Minneapolis, i det da halvår gamle St. Paul Civic Center ble den ifølge skribenten Marshall Fine i The Minneapolis Star introdusert av James Pankow med kommentaren «We`re going to play something a little different. This is a new direction we`re exploring».Det kan kanskje diskuteres hvor grunnleggende nytt dette er, også for Chicago. Det er nok et steg mer i retning jazz enn det aller meste de har laget tidligere, men ikke dramatisk. Og det er i denne sammenheng fristende å trekke frem at den samme James Pankow på sine gamle dager flere ganger har fnyst av at begrepet jazzrock blir benyttet om Chicago. Han tviholder på at det er «rock with a hornsection». Men at Aire i det minste må karakteriseres som Jazz-Rock tror jeg få vil bestride.
Jeg vil hevde at Aire ikke primært er spennende og interessant fordi det er så grunnleggende nytt for Chicago, men fordi det representerer en diamentral motsatt retning til enkelte tendenser i det forutgående Chicago VI, også det i betydelig grad initiert av James Pankow. Og så er det også interessant fordi det representerer kimen til en indre motsetning i Chicago mellom den mer skolerte delen representert av blåserrekka og muligens trommisen Danny Seraphine, og den mer pop-orienterte delen. Og her har vi åpenbart en brytningstid for Chicago. - Devil`s Sweet (5+)
Skrevet av Seraphine / Parazider
Her beveger vi oss enda tyngre inn i jazz-rock territorium, med partier der det til og med i et svakt øyeblikk kan benytte begrepet ren jazz. Da snakker vi om samme type tilnærming som vi f. eks. finner hos Blood Sweat & Tears et år senere, på albumet «In Concert». Der er det et par rent instrumentale låter komponert av andre som er bortimot ren jazz. Eller det jazzlandskapet vi finner på jazztrommisen Ed Thigpen sitt Action reaction i 1974, og som nok må finne seg i å bli definert som jazz-rock. Dette er et av de landskapene som befinner seg i tiden, på den tiden.Det er vel særlig etter passasjen midtveis dominert av Robert Lamm sin Fender Rhodes at jazzdominansen setter inn for fullt.
For meg er dette sporet et av høydepunktene på albumet. Og samtidig dannes det en flott helhet i hele denne side A, som gjør at det er nærliggende å tenke suite, på samme måte som vi har funnet noen eksempler på i de tre første studioalbumene.
Side B
- Italian From New York (6-)
Skrevet av Robert Lamm
En fantastisk morsom låt, ikke minst på grunn av Robert Lamm sin kreative og litt computeraktige bruk av synth. Robert Lamm får her behørig demostrert at han ikke står tilbake for gutta i blåserrekka når det gjelder egenskapen å skape låter i et jazzdominert landskap. Også Terry Kath briljerer her, men ikke på en dominerende eller overdrevent virtuos måte. Mer i form av at han skaper et gitarspill og en gitarsolo som forsterker den nokså unike karakteren på denne låten. Blåserrekka kommer inn etter introen med noen arrangement som er helt ur-Chicago, med klanger og musikalske resonnement som er som snytt ut av gullrekka fra Chicago-tidenes morgen. - Hanky Panky
Skrevet av Robert Lamm
Italian From New York glir sømløst over i Hanky Panky. Og dette blir på en måte James Pankow sin låt, med hans strålende trombonesolo. - Life Saver (5-)
Skrevet av Robert Lamm
På en elegant måte får Robert Lamm her dreid musikken sømløst over i mer pop/rock landskap. Og det er slutt på de rene instrumentale låtene, men det betyr ikke at det er slutt på moroa. En morsom låt med et litt hardt og naivt grunnskjema, men også en litt frekk snert i noen blåserarrangementer. Jaggu ble det en suite på side B også! - Happy Man (4)
Skrevet av Peter Cetera
Peter Cetera får tatt det hele ned med en ballade der han eksponerer den fasetten av sin stemmebruk som senere skal representere en stridskjerne. Men som på dette stadiet bare er fin og sjarmerende. Dette er Peter Cetera sin debut som låtskriver i Chicago. Ikke helt av mine favoritter, likevel. Men den neste Cetera-låten er mye bedre…
Side C
- Searching So Long. (4+)
Skrevet av James Pankow
Et av mange eksempler på synergi mellom James Pankow som låtskriver og Peter Cetera som sanger. I motsetning til de andre låtskriverne pleide Pankow ofte å skrive dedikert til en spesiell sanger, og da gjerne Peter Cetera. Heller ikke dette er blant mine favoritter, Det blir litt svulstig. Men det må medgis at den har en veldig fiks avslutning. - Mongonucleosis (4+)
Skrevet av James Pankow
Lettlivet og litt latininspirert, det skal den ha. Og så må vi ta med at James Pankow forsøker seg forsiktig som vokalist. Og senere meritter skal vise at det var da jaggu på tide! - Song of the Evergreens (5)
Skrevet av Terry Kath
En veldig karakterfull låt, med krystallklar signatur av Terry Kath. Også her har vi en debutant som vokalist, denne gangen Lee Loughnane. Og også han gjør en god figur på denne eiendommelige låten. - Byblos (5-)
Skrevet V Terry Kath
Når Terry Kath synger en låt av Terry Kath dreier det seg ofte om en litt lavmælt og underfundig låt. Så også denne gangen, selv om han er enda bedre andre ganger. Og så er ikke lyden helt på topp her. Gjerne et utslag av «innerste sporet» og krevende sporing.
Side D
- Wishing You Were Here (5+).
Skrevet av Peter Cetera
Da jeg hørte på denne for første gang på temmelig mange år ca. en uke før skrivende stund, gikk det ufrivillige ilinger nedover ryggen under introen. Og jeg som tenderer til å være kritisk til Peter Cetera, i hvert fall når han slipper til med søte ballader i fri dressur, fikk et forklaringsproblem. For det er ikke til å komme fra at dette er ganske nydelig. Dukket det kanskje opp noen gamle minner i det skjulte…? En morsom detalj er at all musikken ble innspilt ferdig før vokalen ble lagt på. Og Cetera, som selvfølgelig hadde planlagt seg selv i rollen som eneste vokalist, oppdaget at han hadde bommet litt på tonearten. Den lå litt for lavt for hans stemme, noe som førte til at han måtte dele oppgaven med Terry Kath. I mine ører er dette bare en av kvalitetene med låten.
Wishing You Were Her er nok den tydeligste Cetera-dominerte låten hittil, som samtidig varsler en stilendring. Men foreløpig er alt såre vel. Selv om det er en hypersoft låt, er det et klart eksempel på at kvalitet trumfer alt – også stil. Da skal det bli verre senere…
En annen morsom detalj er at Beach boys er med og korer på denne. Det skjedde litt ved en tilfeldighet, siden de var på Caribou Ranch samtidig og gjorde egne opptak. Så Peter Cetera korer sammen med Carl og Dennis Wilson, samt Alan Jardine. Peter Cetera hadde alltid drømt om å være en Beach Boy – nå ble det oppfylt. - Call on Me (4)
Skrevet av Lee Loughlane
Dette er Lee Loughlane sin andre debut på dette albumet – denne gangen som låtskriver. Skjønt det er muligens en sannhet med modifikasjoner, for han fikk massiv hjelp av Peter Cetera, både til tekst og melodi, etter at utkastet hadde blitt dømt nord og ned av noen andre i Chicago. Låten ble grei, men er ikke blant de jeg verdsetter høyt. - Woman Don`t Want To Love Me (5-)
Skrevet av Robert Lamm
Kombinasjonen av Robert Lamm som låtskriver og Peter Cetera på vokal har pleid å fungere godt. Det gjør det denne gangen også, i en låt som rasper litt opp i forhold til noe av det litt mer pop-orientere stoffet. Kudos til en kreativ og brå avslutning, som er litt i samme gata som «We can make it hap…» på Dialogue part II – Chicago V - Skinny Boy (5)
Skrevet av Robert Lamm
Denne låten er et direkte tyveri! Tyveri av tittellåten til Robert Lamm sitt soloalbum på den tiden, for øvrig det eneste på nesten tyve år, før det neste dukket opp i 1993. Med sin flotte koring av Pointer Sisters er denne funky, soulinspirerte låten svært utypisk Chicago. Og like fullt en verdig avslutningslåt på et Chicagoalbum som går litt nye veier.
Les også de andre plateomtalene i serien Chicago på en søndag:
- Chicago på en søndag – Chicago Transit Authority
- Chicago på en søndag – Chicago II
- Chicago på en søndag - Chicago III
- Chicago på en søndag. – «Chicago IV», Chicago Live at Carnegie Hall.
- Chicago på en søndag - Chicago V
- Chicago på en søndag - Chicago VI. De første forvarslene
Og artikkelen der det hele startet: