søndag, 17 november 2019 06:28

Chicago på en søndag - Chicago VI. De første forvarslene. Spesial

Skrevet av
Ranger denne artikkelen
(1 Stemme)

Etter et opphold på nesten 5 år er tiden moden for å fortsette med omtale av Chicago-album i serien Chicago på en søndag. Vi har kommet til Chicago VI, albumet der de aller første forvarslene om en fremtidig stilendring dukker opp

Starten på denne artikkelen ble skrevet i romjulen 2014, og så ble det bom stopp. Vi kan vel kalle det en slags Chicago-skrivesperre, som etter hvert har utviklet seg til en Chicago-skam. Så har vi et navn på det. Vi kan vel si det sånn at jeg fikk litt overdose med Chicago på den tiden. Og egentlig var det litt synd, for det er med albumet Chicago VI det begynner å skje noe interessant, i hvert fall hvis vi setter på langtidsperspektivet i analysen av Chicago sin utvikling. Eller Chicago`s vekst og fall, kan man si.

I mellomtiden har det også dukket opp en ny utgivelse i Chicago sin offisielle discografi, sånn at den nå består av totalt 37 album. Jeg har i første omgang ikke tenkt å gjøre noe med det i forhold til grafikken. Så får vi se hva som skjer hvis jeg skulle komme så langt i denne serien.

Det er to hovedelementer som dominerer når albumet Chicago VI skal få sin dom. Det første elementet er at selv om det gjennomgående er en høy kvalitet på låtene, er det ikke noen virkelige høydepunkt på albumet. Og samtidig er det et par av låtene som i mine ører ikke burde kommet gjennom nåløyet for å få plass på albumet. Og merkelig nok er det disse Cetera-dominerte låtene som ble utgitt som singler.

Det andre elementet er at med Chicago VI har vi den tydeligste retningsendringen til Chicago. Det har vært endringer tidligere også, men de tre første studioalbumene hadde en ganske enhetlig karakter, og kan være fristende å betrakte som en tredelt suite. Vi hopper i denne sammenhengen over Live at Carnegie Hall, siden den stort sett består av live-versjoner fra de tre første albumene. På Chicago V var det en litt tydeligere- men likevel svært moderat retningsendring enn på de tre første, men likevel var kvaliteten helt på høyden, og jeg regner dette albumet som kandidat til et av tidenes beste Chicagoalbum. Det er først på Chicago VI at retningsendringen begynner å vekke et snev av bekymring. For selv om det gjennomgående er god kvalitet på albumet, er det på 2-3 av låtene noen forvarsel om en retningsendring som ikke er bra. Og når vi nå i ettertid vet hvordan det etter hvert skulle utvikle seg får det en ekstra alarmerende karakter.

 

Lyden på Chicago VI

Denne gangen har jeg valgt å primært lytte til vinylutgaven, men også lossless på TIDAL. Lyden er bra, og kanskje på høyde med lyden på vinylutgaven av Chicago V. Nesten, men ikke helt.

 

 

Side A

  1. Critics` Choice (5-)
    Skrevet av Robert Lamm

    Ganske bra introduksjonslåt, med spesiell sound. Laidback og litt undrende, og utpreget Robert Lamm.

  2. Just You`n`me (3)
    Skrevet av James Pankow

    James Pankow har skrevet veldig mange svært flotte låter for Chicago. Dette er ikke en av dem. Kommer seg likevel i instrumentalt parti midt i låten. Peter Cetera synger – ikke bra! Likevel er dette merkelig nok en av Chicago sine hits.Jeg skal likevel ikke underslå at det er bra avsnitt også på denne låten. Men mer interessant er det at dette kanskje er det første- eller i hvert fall det tydeligste forvarselet på hva som skal komme. Etter hvert…

  3. Darlin`Dear (5-)
    Skrevet av Robert Lamm

    Ganske bra Rockelåt, men samtidig veldig utypisk Chicago. I hvert fall hvis vi ser bort fra sounden til blåserrekka.. Nesten litt Johnny Winter inspirert gitarsound av Terry Kath.

  4. Jenny (5)
    Skrevet av Terry Kath

    Terry Kath synger på denne særpregede og lett country-inspirerte sangen. Det illustrerer samtidig den enorme musikalske spennvidden Terry Kath hadde, fra lavmælte underfundige låter til hardcore rock som fikk selv Jimi Hendrix til å bøye seg i støvet.

  5. What`s This World Comin` To. (4+)
    Skrevet av James Pankow.

    Heller ikke denne låten er blant James Pankow sine beste, men likevel mye bedre enn Just You`n`me. Mikrofonen går på omgang mellom Robert Lamm, Peter Cetera og Terry Cath. Her beviser Cetera at han kan være den beste vokalisten i Chicago, når han bare ikke inntar den pinlige pop-ballade habiten. Men nå glemte jeg visst et lite øyeblikk at Terry Kath alltid var enda bedre.

Side B

  1. Something In This City Changes People. (5-)
    Skrevet av Robert Lamm.

    Fin låt med litt underfundig atmosfære, med lett melankolsk undertone. Kanskje albumets beste?

  2. Hollywood (5-)
    Skrevet av Robert Lamm

    En bra låt, og som samtidig peker litt fremover.
     
  3.  In Terms of Two (4+)
    Skrevet av Peter Cetera

    Peter Cetera får eksponert sin stemme bra. Men en låt som drar veldig I retning av pop, med et snev av country i et av hjørnene.
     
  4. Rediscovery  (5)
    Skrevet av Robert Lamm.

    Denne fanger opp litt av den stemningen som dukket opp på Chicago V. Egentlig et bra spor, kanskje et av albumets beste. Blåserrekka her en litt underordnet posisjon her, lydbildet domineres mer av Robert Lamm sitt elpiano og Terry Kath med overdose wah-wah.

  5. Feeling Stronger Every Day. (4) 
    Skrevet av Peter Cetera og James Pankow

    Enda mer Peter Cetera. Og enda en gang er det et klart pop-preg over låten, til tross for at det er litt rocka rytmisk mot slutten

 

 

Bonusspor på Chicago VI – Expanded & Remastered

På den digitale utgivelsen Expanded & Remastered befinner det seg et par ekstraspor.

Den første låten har tittelen Beyond All Our Sorrows, og er en flott og litt sørgmodig sang der Terry Kath synger. Sangen er bare akkompagnert av akustisk piano, og det er ikke kjent hvem pianisten er. Rykter vil ha det til at det er Terry Kath selv som også spiller piano, til tross for at piano ikke sto på hans standardmeny. Og selv om dette langt fra er noen velpolert låt, ville den vært et stort løft som erstatning for et par av låtene på originalutgivelsen.

Det andre bonussporet er Tired Of Beeing Alone, en soullåt med Al Greene. Låten er innspilt i et TV-show på Chicago sin Caribou Ranch, der Al Greene var en av flere inviterte gjester. Låten domineres fullstendig av Al Greene, og det er en krevende øvelse å oppdage at dette er Chicago. Men låten er bra, den.

 

Les også de andre plateomtalene i serien Chicago på en søndag:

Og artikkelen der det hele startet:

 

Lest 4130 ganger Sist redigert søndag, 24 november 2019 07:55
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.