Av en eller annen merkelig grunn har Chicago utgitt svært få live-album, i hvert fall hvis vi holder oss til den offisielle rekka med romertallsnummerering. Chicago Live at Carnegie Hall ble innspilt i mars 1971, og det skulle gå hele 28 år før påfølgende livealbum ble utgitt – Chicago XXVI. Til sammenligning har Chicago utgitt alt for mange samlealbum i kategorien greatest hits. Og det er to forhold som gjør det ekstra vanskelig å forstå at det har kommet så få live-album. Chicago har hatt rikelig med konserter som mulig kilde til gode livealbum. Og minst like viktig – Chicago er et glimrende live-band.
Sistnevnte påstand blir behørig dokumentert i Chicago IV, som strengt tatt ikke er albumets formelle tittel, men jeg bruker det her. Materiellet på dette albumet er hentet fra de tre forutgående doble studioalbumene.
Chicago Live at Carnegie Hall ble også en periode utgitt som to doble album. De utgavene som ligger til grunn for denne anmeldelsen er 4-LP boks-utgave, i tillegg til CD-versjonen som ble remastret i 2005. På denne utgaven ble det tilføyet en bonus-CD med låtversjoner fra denne 5-dagers konsertsyklusen som ikke tidligere har blitt utgitt. Dette bonusmaterialet går også under albumnavnet Unreleased Rarities from Chicago at Carnegie Hall, og selges i digital form + er tilgjengelig på bl.a. Spotify. Men jeg har ikke registrert at det selges separat på CD, bare som en del av den remastrede utgivelsen fra 2005.
Alt materiale på Chicago IV er altså utgitt tidligere, med unntak av Song for Richard and his Friends. Dermed er vi avhengig av at de nye utgavene har noe nytt å tilføre for at det skal bli noe interessant, annet enn en slags greatest hits. Og det har de i aller høyeste grad. Chicago var også på den tiden et tilsynelatende disiplinert band, noe som var en forutsetning for at de tidvis intrikate og presise blåserarrangementene skulle fungere også i konsertsammenheng. Av den grunn er det ikke overveldende utagerende og fristilte versjoner vi får av de fleste låtene. Men det er tilstrekkelig til at det aller meste av materialet får et ekstra løft, særlig for oss som har en tendens til å foretrekke live-innspillinger. Mens blåserrekka er rimelig disiplinerte, er det ofte Terry Kath som står for de aller mest frislupne øvelsene, men delvis også Robert Lamm. Men det blir aldre noen tendens til rølpete, bare kreativt. Og det er egentlig en veldig fin kombinasjon – en presis blåserrekke kombinert med en av datidens beste gitarister og rockemusikere. Men det vil være urettferdig ikke å inkludere Robert Lamm også blant de som bidrar til at dette blir et strålende rockealbum. Vi legger her kanskje bedre enn på studioalbumene merke til hvilken strålende organist han var på det jeg tar sjansen på å anta er et Hammond B3. Sammen med gitaren til Terry Kath blir det gull.
Det er også en interessant øvelse å sammenligne Chicago Live at Carnegie Hall med senere konserter, dels i moderne tid. Det er faktisk her litt av nøkkelen til mysteriet rundt Chicago ligger. Jeg har i andre sammenhenger – spesielt i den utvidede anmeldelsen av «NOW» Chicago XXXVI – uttrykt at det var noe som glapp etter de 10-12 første utgivelsene til Chicago. Her er det mange ulike parametre som må vurderes. Men likevel kommer vi ikke unna at Chicago også den dag i dag er et strålende live-band. De er en gjeng tilsynelatende svært hyggelige, strukturerte og dyktige musikere som gjør en tung innsats på hver eneste konsert. Og rent teknisk står de neppe tilbake for det de kunne prestere på starten av 70-tallet, hvor mange av dem så vidt hadde forlatt tenårene. Låtmaterialet er i veldig stor grad det samme nå som på 70-tallet.
Og likevel er det noe som gjør at dagens konserter aldri helt blir det samme som det vi hører på dette albumet innspilt i 1971. Jeg tror at det har med å gjøre at det var noen i besetningen da som var så glitrende rockemusikere at det ikke helt uten videre lar seg gjenskape. Vi snakker først og fremst om Terry Kath, som var en unik gitarist, vokalist og musikkskaper. Han var ikke bare en fremstående gitarist i et av verdens på den tiden fremste band, han var alene en av verdens aller største rockemusikere. Keith Howard som er dagens gitarist er en fremragende dyktig musiker, men den musikalske personligheten som Terry Kath var, er en umulig oppgave å følge. Og dermed blir dagens Chicagokonsert i noe større grad en strålende pop/entertainer forestilling enn den unike rockerforestillingen vi får servert på Chicago Live at Carnegie Hall.
Lyden på Chicago IV
Lyden på Chicago at Carnegie Hall er et interessant fenomen. Det vil være en overdrivelse å si at lyden er god, til det er det alt for store mangler særlig i klangen på blåserrekka, som er enda mer pistrete enn det den er på debutalbumet. Men albumet har veldig god dynamikk, og det gjør at du særlig på vinylutgaven får en nærhet som på mange måter oppveier for manglende klangegenskaper.
På den remastrede utgaven er klangen forbedret, men det oppleves som om dynamikken ikke er fullt så god.
Tidenes beste Chicago Album.
Jeg har brukt ekstra mange tastetrykk på anmeldelsen denne gangen, og det er fordi jeg anser Chicago Live at Carnegie Hall til å være tidenes beste Chicago-album, til tross for lydkvalitet med forbedringspotensiale. Og det må vel bare bli sånn når låtgrunnlaget er fra de tre beste studialbumene, og det suppleres med noe kreativt frislipp som på enkelte låter er fantastisk, og på andre i verste fall gir en innspilling som er like bra- og litt annerledes enn originalen.
Jeg har inntrykk av at det er mange Chicago-entusiaster som har de tre første studialbumene, men som har skippet dette albumet. Det er en grov forsømmelse. Og aller helst bør de anskaffe vinylutgaven – den gir den beste livefølølelsen.
Du kan lese detaljene om hvert enkelt spor i Nerdeavdelingen etter bildet under.
CD 1.
Vinyl side 1:
-
- In the Country. (5-6)
Skrevet av Terry Kath. Studioversjon opprinnelig på «Chicago II»
Mye mer løssluppet enn studioversjonen. Flott vokaldialog mellom Terry Kath og Peter Cetera.
- Fancy Colours. (4)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago II»
Fancy Colours er ikke blant mine favoritter. Men fløyten fungerer bedre her enn på Studioversjonen, og praktfull men kort gitarsolo av Terry Kath mot slutten gir et skikkelig løft. Det samme gjøre en flott avslutning.
- Does Anybody Really Know What Time It Is?(Free form intro) (5)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago Transit Authority»
På studioversjonen er pianosolo / intro integrert i hoved delen av DARKWTII, mens det her er trukket ut som egen låt (gjelder LP-utgaven). På Cden er den derimot inkludert. Dette gir et avvik I låtnummereringen mellom min nummerering her, og den som er anført på CDen.
Uansett er dette en mye lengre pianointro på godt over 6 minutt, der Robert Lamm sine fabuleringer også slentrer innom 25 or 6 to 4. Flott lyrisk fabulering.
- Does Anybody Really Know What Time It Is? (5)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago Transit Authority».
Bra! På LP-versjonen får vi også introen på South California Purples som fader ut før stiften går i orbit-loop innerst på LPen. Dette er naturlig nok droppet på CDen.
Vinyl side 2
· South California Purples. (5-6)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på “Chicago Transit Authority”
Denne flotte låten med Bluesinspirert struktur er her på godt over 15 min, mot 6.25 på studioversjonen. Og det er Terry Kath som får arenaen snaue 6 minutt ut I låten, i en lang gitarsolo som starter ganske alene, men som etter hvert drar med hele rytmeseksjonen + Robert Lamm på Orgel. På en dårlig dag vil kanskje enkelte mene at det blir litt for langtrukket. Dette er ikke en dårlig dag, og dessuten er det søndag og vi har et hav av tid. Og duverden™ hvor flott det er! En detalj som er verd å merke seg er hvor god Robert Lamm er som orgelkomper. Ikke nødvendigvis særlig virtuost, men veldig musikalsk og lyttende.· Questions 67 and 68 (5)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på “Chicago Transit Authority”.
En av Chicago sine største hits gjennom tidene utføres her med vesentlig mer live-følelse enn originalen. Dette må selvfølgelig trades mot at den flotte presisjonen i ikke minst blåserrekka på studioversjonen ikke er på samme nivå. Det er en del av gamet.Vinyl side 3
· Sing a Mean Tune Kid. (5-6)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago III»
I likhet med studioversjonen er også her Terry Kath sin vokal dominerende. Og jeg slutter aldri med å fascineres av det intermessoet som starter på 2:02 og varer halvminuttet, der blåserrekka og Tery Kath spiller kind of unisont.
Utgaven på CLACH er tre og et halvt minutt lengre enn på Chicago III, og det er nok atter en gang Terry Kath som blir tildelt disse i en utsvevende soloer som delvis tar av på sidestier som dukker opp. Inklusiv Rock Around the Clock.· Beginnings (5)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på “Chicago Transit Authority”.
Også her tydedlig mer live-preg enn studioversjonen, særlig mot slutten med James Pankow og Lee Loughlane i tet. Flott avslutning, veldig ulik studioversjonen.
CD 2.
Vinyl side 4
It Better End Soon.
Skrevet av Robert Lamm, Terry Kath og Walther Parazider.
Her er denne suiter utvidet til 5 deler, mot 4 på studioversjonen. Og igjen er det Terry Kath som har fått bedre plass.· 1st Movement (5+)
· 2nd Movement (5)
Svært mye bedre og mer interessant fløytespill av W. Parazider enn på studioversjonen.· 3rd Movement (5-6)
Gitarsolo av Terry Kath er alltid et høydepunkt, også her.· 4th Movement (5+)
Dagens tekst fremføres av Terry Kath.· 5th Movement (5-6)
Retur til hoveddelen i 1st Movement
Vinyl side 5
· Introduction (5-6)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig åpningslåt på “Chicago Transit Authority”
Ikke veldig annerledes enn studioversjonen, men noe mer live-preg. Lee Loughnane gir noe jazzassosiasjoner med sin trompetsolo. Før Terry Kath overtar dagsorden og minner oss om at Chicago er et rockeband med blåserrekke, ikke et jazzrockband.- Mother (5-6)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago III»
Et litt morsomt intermesso er at Terry Kath mens han verbalt introduserer denne låten, begynner å klimpre Lullaby av Johannes Brahms på gitaren.
Veldig flott låt, som kanskje er enda et hakk bedre enn på Chicago III.
- Lowdown
Skrevet av Peter Cetera og Danny Seeraphine. Studioversjon opprinnelig på «Chicago III»
Vinyl side 6
Travel Suite
Opprinnelig på Chicago III. Her er bare de tre første delene av totalt fem spilt.· Travel Suite: 1. Flight 602 (5)
Skrevet av robert Lamm.
Sterkt Country-inspirert låt. Fremførelsen ganske lik studioversjonen.· Travel Suite: 2. Motorboat to Mars (5)
Trommet av Danny Seraphine.
- Travel Suite: 3. Free (5)
Skrevet av Robert Lamm.
Rockete låt, sunget av Terry Kath som hovedvokalist. Bra, og kraftig forlenget i forhold til studioversjonen, med bl.a. bra og lang sax-solo av Walt Parazider.
- Where Do We Go From Here (4+)
Skrevet av Peter Cetera. Studioversjon opprinnelig på «Chicago II»
Fremdeles ikke min favoritt, men anelse bedre enn studioversjonen.
- I Don't Want Your Money (5+)
Skrevet av Terry Kath og Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago III»
Antar at det fremdeles er Robert Lamm som synger, ganske ugjenkjennelig.
CD 3
Vinyl side 7
· Happy Cause I'm Going Home
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago III»
Opprinnelig avslutningslåten på Travel Suite, men her har de redigerte produksjonen funnet å presentere den adskilt. Herlig «dialog» i starten av introen mellom ukjent og «Jimmy». Dette er en låt som får et løft av live-stemningen.Ballet for a Girl in Buchannon
Skrevet av James Pankow. Studioversjon opprinnelig på «Chicago II»
Hele suiten blir her gjengitt komplett.· Make Me Smile(5+)
God presisjon på blåserekka til tross for god live-følelse.· So Much To Say, So Much to Give ( 5)
Bra· Anxiety's Moment (5)
Morsomt vokalinnslag som ikke er til stede på studioversjonen. Hele låten mer downtempo enn originalen.
· West Virginia Fantasies (5-)
· Colour My World (4-5)
Noe bedre enn studioversjonen.
· To Be Free (5)
Bra, men litt transportetappe.· Now More Than Ever (5)
Resume av Make me smile.
Vinyl side 8
· A Song for Richard and His Friends. (6)
Skrevet av Robert Lamm. Ikke tidligere utgitt, men dukket senere opp som instrumentalt bonusspor på gjenutgivelsen av Chicago V på CD, utgitt i 2002.
En låt som er både musikalsk og politisk dristig, der de ber Richard Nixon om å gå av. Et av de klareste eksemplene på Robert Lamm sitt politiske engasjement.
Men også musikalsk er dette veldig spennende komposisjon. En av Chicago sine aller beste. Intrikate blåserarrangement i kombinasjon med en veldig rocka låt.· 25 or 6 to 4 (5)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago II»
Peter Cetera er enda bedre på vokal enn på studioversjonen, med mer live-følelese. Ellers kanskje Chicago sin aller største hit, hvis vi ser bort fra noen av de bløte greiene som oppsto på tampen av 70-tallet.- I'm a Man (6)
Skrevet av Jimmy Miller og Steve Winwood.
Første coverlåt er i senere tid desidert identifisert som en Chicago-låt, og er en av mine desiderte favoritter. Utsøkt samspill mellom Robert Lamm på Orgel og Terry Kath på gitar er en bærende del av låtens identitet. Bekrefter enda en gang at Robert Lamm har/hadde et veldig spesielt grep på Hammond B3(?)
- In the Country. (5-6)
Bonusplate på remastret utgivelse 2005 - Unreleased Rarities from Chicago at Carnegie Hall,
- Listen (5)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på “Chicago Transit Authority”.
En fremførelse med utpreget Live-preg. I likhet med flere av sporene på denne bonus-Cden har den påtakelig dårligere lyd enn den opprinnelige utgivelsen av Chicago Live at Carnegie Hall.- Introduction (6-)
Skrevet av Terry Kath. Studioversjon opprinnelig på “Chicago Transit Authority”.
En alternative fremførelse, åpenbart fremført en annen kveld I denne 5-dagers konsertrekken. Kanskje enda mer løssluppet enn hovedversjonen på LP-versjonens side 5. Også her praktfullt spill av Lee Loughnane. Og kreative utslag av Terry Kath. Jovisst, denne låten fortjener å få være med denne utgaven også!
- South California Purples (5+)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på “Chicago Transit Authority”.
En litt laidback versjon innledningsvis. Terry Kath får boltre seg på denne utgaven også, og spiller glitrende. Lyden noe bedre enn snittet av bonussporet.
- Loneliness Is Just a Word
Skevet av Robert Lamm og Terry Kath. Studioversjon opprinnelig på «Chicago III»
Glitrende fremførelse av en middels bra låt gjør at det blir uhyre bra. Robert Lamm briljerer på Hammond B3.
- Free Form Intro (Naseltones)
Skrevet (improvisert) av Robert Lamm. Ikke utgitt tidligere.
En til dels lyrisk pianoimrovisasjon som som minner om andre pianointroer. Også her kommer Lamm innom 25 or 6 to 4, men i en annen form enn på introen til Does Anybody Really Know What Time It Is?på hovedutgivelsens side 1.
- Sing a Mean Tune Kid (6-5)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago III»
Glitrende versjon, med veldig løssluppet vokal av Terry Kath.
- An Hour In The Shower. (5)
Suite av Terry Kath. Studioversjon opprinnelig på «Chicago III»
A Hard Risin' Morning Without Breakfast
Off to Work
Fallin' Out
Dreamin' Home
Morning Blues Again
Flott fremførelse av en bra låtsekvens.
- 25 Or 6 to 4 (5+)
Skrevet av Robert Lamm. Studioversjon opprinnelig på «Chicago II»
Litt annerledes intro. En fremførelse på det jevne. D.v.s. svært bra.
- Introduction (6-)
Utelatte låter fra de tre første studioalbumene.
Disse låtene fra de tre første doble studioalbumene er ikke med på Chicago Live at Carnegie Hall eller Unreleased Rarities from Chicago at Carnegie Hall.
Chicago Transit Authority:
- Poem 58
- Free Form Guitar
- Prologue, August 29, 1968.
- Someday (August 29, 1968).
- Liberation
Chicago II:
- Movin` In
- The Road
- Poem for the People
- Wake up Sunshine
- Memories of Love (Suite)
Prelude
A.M. Mourning
P.M. Mourning
Memories of Love
Chicago III:
- Loneliness is Just a Word
- What Else Can I Say
Travel Suite
4. Free Country
5. At the Sunrise.
Elegy (Suite)
1. When All the Laughter Dies in Sorrow
2. Canon
3. Once Upon a Time...Progress?
4. The Approaching Storm
5. Man vs. Man: