Tidligere i sommer skrev jeg om Chicago sitt nyeste studioalbum «NOW» Chicago XXXVI, og det gikk med ikke så rent liten tid til å dukke ned i historikken, både den jeg tidligere har vært tilhører til, og det som har gått meg hus forbi. Dette fikk meg tidlig til å leke med tanken om å lage en komplett serie med anmeldelser av alle de offisielle albumene Chicago har utgitt. Dette bunner ikke i en udelt begeistring for alt som har skjedd i- og med Chicago opp gjennom årene. Kanskje heller et behov for å analysere hva som skjedde – og hvorfor.
Det må innrømmes at jeg i lang tid trodde at dette var et album av Chicago som het Transit Authority, mens det egentlig var bandet som på den tiden het Chicago Transit Authorty. Og albumet fikk samme navn. Det var en veldig frisk satsing etter at produceren James William Guercio hadde satset på denne gjengen som tidligere gikk under navnet The Big Thing. De besto av en miks av skolerte musikere i blåserrekka, som besto av James Pankow på trombone, Lee Loughnane på trompet, og Walt Parazider på Saxofon og fløyte. De hadde slått seg sammen med de mer rockede Terry Kath på gitar, Robert Lamm på tangenter, Danny Seraphine på slagverk og Peter Cetera på bass. Og Kath, Lamm og Cetera var alle dominerende vokalister, med temmelig ulik karakter på stemmene, noe som var en av Chicago sine mange styrker.
Albumaet Chicago Transit Authority var en frisk og dristig satsing på mange måter. For det første var det sensasjonelt å starte med et dobbeltalbum (dobbel LP). Den slags var forbeholdt Live-utgivelser og album langt ut i rekken fra godt etablerte artister på platemarkedet. Musikkformen var også en dristig satsing. Blåserrekke på pop/rock utgivelser var ikke vanlig kost, og her var det en ganske stor del av låtene som ikke var særlig main-stream. «Prog-rock med blåserrekke» var egentlig den mest dekkende båsen for mye av materialet på Chicago Transit Authority, og ikke Jazz-rock som musikken ellers ofte har gått under. Men musikken på Chicago Transit Authority hadde ganske stor spennvidde, noe som må tilskrives mange kreative sjeler i et stort band. Og denne spennvidden skulle senere vise seg å dra Chicago i en retning som ikke alle som var tilhenger i starten satte like stor pris på.
Selv om vi ikke her skal foregripe begivenhetenes gang, er det fristende å allerede nå fokusere litt på den musikalske spennvidden. Sett fra vårt ståsted i 2014 er det en del av låtene i albumet Chicago Transit Authority som fremdeles er høyaktuelle på live-repertoiret, mens andre er glemt. Og med unntak av I`m a man på opprinnelig side 3, befinner alle hitene seg på «plate 1». Med unntak av Introduction er dette alle låter skrevet av Robert Lamm, Chicago sin lederskikkelse gjennom årene. I rettferdighetens navn skal det likevel sies at åpningsnummeret Introduction av og til er å finne på konserter, og med rette – dette er en kanonlåt, selv uten Terry Kath sin deltakelse! Og på en annen side kjenner jeg ikke til at Robert Lamm sin låt Poem 58 er til stede på noe live-innspilling.
På plate 2 finner vi låter som i større grad er dominert av Terry Kath sitt gitarspill enn på LPens side 1 og 2. Dette er låter som i større grad bæres av instrumentalprestasjoner enn av en spesielt fengende låt.
Som en oppsumering er Chicago Transit Authority et svært vellykket album rent musikalsk. Det er selvskreven blant de beste Chicago-albumene noensinne, og er også i mine ører sterk kandidat til «Tidenes beste studioalbum av Chicago», sammen med «Chicago V»
Lyden.
Omtalen av Chicago Transit Authority er basert på download filer i oppløsningen 24bits/192kHz. Jeg kjenner ikke historikken til denne utgaven, men regner med at det er basert på ny digital bearbeiding av innholdet direkte fra analoge master tapes.
Kvaliteten på lyden er dominert av to faktorer. Klangbalansen er langt fra optimal, og det gir seg særlig uttrykk i en pistrete blåserrekke når disse opptrer som «komp». På første del av Introduction blir dette særlig tydelig. Men det er ikke bare blåserrekka som er slank og mangler kropp – dette fenomenet gjennomsyrer sounden på hele albumet i større eller mindre grad, i hvert fall i denne 24/192-tapningen.
I sterk kontrast til dette er en svært bra gjengivelse av soloinstrumenter, og de samme blåserne fremstår både som relativt fyldige, og ellers med veldig god presisjon og perspektiv lengre ut i låten. Bassen er også veldig bra på store deler av albumet. Det vil si en distinkt og punchy bass, som ikke er ullen. Også dynamikken fremstår som bra.
For spesielt interesserte: Kommentarer og notater til hvert låt:
1. Introduction.
Karakter 6.
Skrevet og sunget av Terry Kath.
Nydelig og dristig komposisjon, særlig dristig som åpningslåt på debutalbumet.
Lyd er pistrete blåserrekke I første del, men fremragende som soloinstrumenter. Særlig James Pankow sin trombone.
2. Does anybody really know what time it is.
Karakter 5.
Skrevet og sunget av Robert Lamm.
Dette har blitt en av gjengangerne til Chicago på «Greatest hits» og konserter. Den starter med en fantastisk herlig pianointro av Robert Lam. Fantastisk fordi den er veldig uvirtous, men heller søkende. Men med unntak av Carnegie Hall konserten på Chicago IV, har den blitt droppet. Også på den nye studioinnspillingen som ble The Nashwille Sessions som ble utgitt i 2013, til tross for at denne innspillingen har ambisjon om å låte mest mulig likt oiginalopptakene.
3. Beginnings.
Karakter 5.
Skrevet og sunget av Robert Lamm.
Låter litt slankt, spesielt blåserne Dette er en låt som også er noe spilt i konsertsammenheng, men ikke blant de mest brukte. Veldig bra perspektiv og åpoenhet på soloperkusjoner i slutten.
4. Question 67 and 68.
Karakter 5.
Skrevet av Robert Lamm, hovedvokal av Peter Cetera, supplert av Robert Lamm.
En flott sang. Lyden på blåserrekka litt bedre.
5. Listen.
Karakter 5. Flott sang med litt intrikate blåserarrangement i noen partier.
Skrevet og sunget av Robert Lamm.
6. Poem 58.
Karakter 6.
Skrevet og sunget av Robert Lamm,.
Men Terry Kath sitt gitarspill er ganske dominerende her. Som en todelt suite. Første låt der blåserrekka har permisjon i store deler – nærmere bestemt del 1.
7. Free form Guitar.
Karakter 5.
Dette er «skrevet» av Terry Kath,
og er innspilt i et «take», som en naturlig feedbacksession, uten noen kunstig bearbeiding. Dette sporet fikk i sin tid Jimi Hendrix til å uttale at Terry Kath var bedre til å spille gitar enn han selv…
8. South California Purples.
Karakter 5.
Skrevet og sunget av Robert Lamm.
Bluesinspirert struktur.
9. I`m a man.
Karakter 6.
Skrevet av Steve Winwood og Jimmy Miller.
Et virkelig Show-off for Terry Cath som gitarist, og en av mine desiderte favorittlåter.
10. Prologue, August 29, 1968.
11. Someday (August 29, 1968.)
Karakter 5.
Skrevet av James Pankow og robert Lamm, sunget av Robert Lamm og Peter Cetera.
Handler om USA sin deltakelse i vietnamkrigen.
12. Liberation.
Karakter 5.
Skrevet av James Pankow, sunget av Terry Kath.
Domineres av gitarspillet til Terry Kath.