Audiophile.no
onsdag, 30 november 2005 23:00

RIAA-forsterkarar – nødvendig del av vinylriggen

Skrevet av

Spelar du vinyl, kjem du ikkje utanom ein riia korreksjonsforsterkar. No utstyrast svært få forsterkarar med sånt som standard, for det kostar nokre kroner, og det er slett ikkje alle som har bruk for vinylavspeling, slik som før. Arve har lova ein artikkel om nokre separate platespelar-forsterkarar, såkalla riaa-trinn.
Her er omtalale av fleire av dei mest populære riaa-forsterkarane for tida.

 

fredag, 31 august 2007 23:00

SME-arm-duell

Vår gjesteskribent Rudi, kjent frå nettstadar som Hifisentralen og Alternativaudio, er sterkt opptatt av vinyllyden, og engasjerer seg i eit systematisk arbeid med å finne ut i kva grad dei ulike faktorane i vinylriggen verkar inn på totalresultatet. Her har han gjort direkte samanlikning mellom to av SME sine pickuparmar; toppmodellen SME V, og den SME 309 til om lag halve prisen....

 

onsdag, 31 desember 2003 23:00

Steinalder-pickupar????

Skrevet av

På hifisentralen går det føre seg mange meir eller mindre seriøse debattar. Ein av dei hissigaste debattantane er Kjell Bertheussen. Han har lenge irritert Arve med bastante og sære meiningar om ting som verkar håplause. Eit døme er påstandane hans om at verdas beste pickup er Shure frå tidleg 70-tal, pickupar som ikkje har vore i produksjon sidan 1976, og som etter all logikk burde vere distanserte i det store utviklingsarbeidet som er lagt i moderne pickup-konstruksjonar.

 

tirsdag, 03 mai 2005 23:00

Technics SL 1200 GLD

Skrevet av

For nesten 30 år sidan, då eg fekk interessa for hifi, var Technics den definitivt største produsenten av platespelarar. Dei hadde drøssevis av modellar, heilt frå billege, reimdrivne opp til den fantastiske SL 1000. Technics var tidleg ute med direktedrift, og var lenge best på dette, Alle seriøse modellar derifrå var med å definere kva som var ein god platespelar.
Til discobruk har SL 1200 vore referanen i 30 år, og har levert gullfarga jubileumsmodell. Kan denne brukast til seriøs hifi?

søndag, 09 januar 2005 23:00

Thorens TD 240 mk II og Ortofon 50 mk II

Skrevet av

Det finnest så mange typar vinylrigg. Om du er lite lysten på å kjøpe brukt, og heller ikkje er spesielt gira på dei fysisk store, prangande og dyre moderne referansespelarane, lagar verdas eldste platespelarprodusent igjen enkle, greie, lydleg gode, og ikkje minst designmessig vakre spelarar til godt akseptable prisar.

onsdag, 31 desember 2003 23:00

VPI /JPW memorial 9

Skrevet av

Denne riggen har mange likskapar med Nottingham Spacedeck. Men aspirasjonsnivået er noko ulikt. Dette er VPI sin billegmodell. VPI har dyrare og grovare platespelarmodellar, og JPW finnest også i ein lengre, dyrare og meir presis arm, så eigentleg er dette den rimelegaste modellen frå denne produsenten. Så kva skal ein seie til ein småspelar til nesten 20 000?

 

Plateselskapet 2L lanserer sin tredje utgivelse i Blu-ray Audio. Vi har lyttet til et førproduksjonseksemplar.

 

For kort tid siden skrev vi om den Grammy-nominerte Divertimenti fra 2L, utgivelsen som også er verdens første rene audioutgivelse som Blu-ray. Nå har vi lyttet til Blu-Ray nummer to fra dette plateselskapet.

Trondheimssolistene oppnår Grammy-nominasjon med verdens første rene lydutgivelse på Blu-Ray. Vi har lagt utgivelsen under stetoskopet.

 

Sølvguttene har kommet med en juleplate litt uten om det vanlige. Plata spenner vidt med komposisjoner tilbake fra 900-tallet og helt frem til vår tid. Innspilingen er gjort i Uranienborg kirke og i Oslo Domkirke og er produsert av Lindberg Lyd AS. Utgivelsesdato er 22. november.

 

Den portugisisk fødte pianisten Artur Pizarro er ingen ny artist hos Linn Records, med sine vakre og livfulle tolkinger av Bethoven sine pianosonater og Chopin reminisanser og sonater. Disse er fordelt på fire SACD-skiver, hvor alle er hybride multikanals utgivelser.
Nå er det impressionisiske komponister som står for tur, og først ut er denne platen med komposisjoner av Ravel. Den er den første i en serie på to som skal utgjøre komplette pianoverker av Maurice Ravel.

 

Albumet Walking in the Sun er det sjette for Linn Records av Barb Jungr, medregnet trioutgivelsen Girl Talk sammen med Mari Wilson og Claire Martin. Denne kvinnelige sangeren er en av mine favorittartister på dette plateselskapet. Hvor plasserer så denne utgivelsen seg i terrenget?

 

I tillegg til sine rike kulturtradisjoner med strikkevotter og heimbrent, har kommunen Selbu med sin beliggenhet at the dark side of Jonsvannet en vakker kirke der de eldste delene antas å stamme fra 1100-tallet. I denne kirken holdt Trondheimsolistene konsert med Marianne Thorsen som solist på tre av Mozart sine fiolinkonserter en dag i mai i år. Dette førte til en utgivelse på kombinert CD / SA-CD på plateselskapet 2L.

Kven er det som syklar rundt i London heile dagen fordi purken har teke lappen hennar...? Har du høyrt på radio siste månadene, er det stor sjanse for at du veit svaret. Lily Allen har to singlar som blir spelte mykje for tida. Men skal du kjøpe, kan du like godt ta med heile albumet heim. Dette er nemleg veldig bra!

 

Ian Shaw er en Britisk Jazz-sanger i toppsjiktet, og han har gjort vågestykket å lage en hel SA-CD med coverlåter av et utvalg av Joni Mitchell sine sanger.

Les mer:

69 år gamal norsk jazzsongarinne møter 68 år gamal amerikansk jazzpianist. Kva får me då? Får me tidenes partyplate, heftige rytmar, psykedeliske akkordgongar og alternativ instrumentbruk? Nei, me får ikkje det. Men kva får me eigentleg?

 

Sigurd Køhn døydde som kjent 2. juledag 2004 då tsunamien overraska han og hundretusenar av andre i Søraust-Asia. Køhn var på velfortent ferie i Thailand med familien sin etter å ha spelt inn plata ”This place” med jazzkvartetten sin. Plata blei gitt ut i haust, og fortener så absolutt ein omtale her.

 

Jamie Cullum har klart å vise fleire enn meg at han er ein svært dyktig jazzpianist. Når han i tillegg skriv fengande låtar og arrangement og syng kult, gjer det han til ein av mine favorittartistar for tida. Men sjølv om dei to førre albuma har vore spanande, har eg ikkje heilt følt at Cullum har treft innertiar enno. Klarar han det med sitt nye album, ”Catching tales,” mon tro...?

 

Eg likte det første albumet til Katie Melua. Enkel og roleg musikk blei toppa av ei vakker og særeigen stemme. Konseptet kunne høyrast kjedeleg ut, men var det ikkje. Eg gledde med difor veldig til album nummer to (”Piece by piece”) skulle kome. Med enno fleire låtar skrivne av Melua sjølv, hadde eg tru på at dette kunne bli eit enno betre album.

 

Michael Camilo er ein av artistane som no har fleire plater omtalt her på audiophile.no. Det pleier å vere eit kvalitetsteikn, og eg kan seie med ein gong at det er det denne gongen òg. Førre gong leverte han ei god og variert jazzplate med ein jazztrio, men denne gongen er han heilt åleine...

 

Handel er vel av de mer undereksponerte operakomponistene, og denne innspillingen av Emma Bell med Scottish Chamber Orcestra er med på å illustrere at det er på tide å gi disse komposisjonene enda større oppmerksomhet.

 

Dette ferske albumet fra Claire Martin på Linn Records skiller seg ganske markant fra forrige utgivelse i min samling fra samme artist. Der ”Too Darn Hot” lett kan gis karakterstikken galla-jazz, er denne nyeste utgivelsen langt mer lavmælt og stillferdig.

 

70 år gamle James Cotton har spelt munnspel sidan han var seks år, vore profesjonell musikar i over halvt hundreår og gir framleis ut plater. ”Baby, don’t you tear my clothes” er den foreløpig siste, og den kom ut i fjor. Det er ikkje mange som kan vise til ei like lang karriere som Cotton. Spørsmåla blir jo då naturlegvis om han framleis heng med, og om han har noko nytt å tilføre musikken...

 

Kjenner du til Spyro Gyra? Viss du svarar nei no, er du truleg ikkje åleine. For sjølv om bandet har helde på i over 30 år, er mellom dei meir kjende jazzbanda i USA, stort sett har turnert sidan 1979 og har gitt ut 20-30 album, skal eg ærleg innrømme at eg visste lite om dei før eg fekk denne plata i handa.

 

Når eg tenkjer på jazztrio med gitar, saksofon og trommer, går assosiasjonane mot frisk bop-jazz, melodiøse, kule riff og heftige improvisasjonar. Når det gjeld den siste plata til Paul Motian, stemmer lite av dette. Rett nok snakkar me om den same besetninga, men albumet ”I have the room above her” inneheld ikkje ein takt med klassisk jazz. Her er det moderne, roleg og melankolsk som er stikkorda.

 

Katie Melua er eit relativt ferskt, men ikkje lengre ukjend namn i musikken. Albumet ”Call off the search” er blitt litt over eit år gamalt, men diverre har eg ikkje fått øyrene opp for det før nyleg. Og ja, eg meinar det når eg skriv ”diverre.” For sjølv om denne plata ikkje er revolusjonerande på nokon måte, har den noko ved seg. Les vidare så skal du få sjå...

 

Ta ein stykk internasjonal jazzstjerne, ei karriere full av kjende og ukjende låtar, ein arrangør, eit jazzorkester med utspring frå jazzlina på Konservatoriet i Trondheim og plasser dei på ein jazzfestival på Romsdalskysten ein sommarkveld. Sørg for at konserten blir teken opp, vent så i nesten fem år og gi den så ut på plate. Dette er oppskrifta bak dette albumet, og ingen blir vel overraska viss eg seier at eg gleda meg til å få denne plata i CD-spelaren.

 

"Changing Places" var en strålende platedebut av Tord Gustavsen Trio. Oppfølgeren "The Ground" er enda bedre.

Etter å ha høyrt på og skrive om Joss Stone si første plate, kunne eg knapt vente til nummer to skulle kome. Den første plata, ”Soul sessions,” var basert på coverversjonar av gamle soullåtar, og Stone sin eigen musikk skulle sparast til neste utgiving. No har eg hatt ”Mind body and soul” i hus nokre veker, og eg har knapt høyrt på anna musikk denne tida. Me veit allereie at Joss Stone er eit stort songtalent. Men korleis blir det når ho òg skal skrive musikken...?

 

Ta fire apekattar, fire babes, ta frå dei alle instrument og plasser dei på ei scene eller i eit studio. Kva får du då? Då får du acappella-bandet ”Apes and babes.” Lurer du på kva eit acapella-band er, eller lurer du på om dette kan vere noko kult? Eg trur eg kan røpe at kult er det iallfall. Vil du vite meir, er det berre å lese resten av omtalen.

 

Trur du at tolv tradisjonelle swinglåtar, skrivne og arrangerte av to gamlingar og spelt inn i 2000 er lite spanande? Trur du at eit album utan store overraskingar, utan originale akkordskifte og framande instrumenteringar er keisamt? Trur du storbandmusikk er ”heismusikk?” Då tek du feil! Og viss du trur dette, har du truleg ikkje høyrt plata ”Basie and beyond” med The Quincy Jones / Sammy Nestico Orchestra.

 

Side 64 av 70