Bakgrunnen for denne helt unike spilleren er altså at det tyske audiofirmaet Clearaudio har introdusert en “Celebrity”-serie produkter. Eller..., for å være mer nøyaktig, det er hva jeg ser for meg er planen, ettersom dagens produkt bærer både “Celebrity”-benevnelsen og den nevnte gitaristens navn. Så kanskje en dag får vi en platespiller med form som et klaver, eller kanskje en tonearm med form som en trompet, hva vet jeg? Al Di Meola-spilleren er laget i 1000 eksemplarer, hvorav en håndfull har havnet her i Norge, dagens testobjekt er nr. 86 i rekka, som bildene viser er det rosewood-varianten som har funnet veien inn i Casa Rognlien, men den leveres også i en versjon med svart pianolakkfinish. Vi kan uansett fastslå at dette ikke blir allemannseie, selv vil jeg si at jeg ville vært stolt av å eie akkurat en sånn platespiller...

TEKNISK

Al Di Meola (egentlig Al Laurence Dimeola) er en amerikansk jazz/fusion gitarist som jevnlig kåres blant de beste gitarister verden har hørt, og som huskes for sine ekvilibristiske utskeielser i lag med John McLaughlin og Paco De Lucia, samt for sine bidrag på skivene til Chick Corea. Nå må jeg med et visst anstrøk av skam innrømme at husholdningen ikke rår over noen innspillinger med Al Di Meola, men jeg har funnet noen eksempler som kan nyttes og nytes i stedet, mens vi lytter på denne elegante platespilleren.

Clearaudio Celebrity Al Di Meola Edition veier inn med 10 kilo, den oppleves solid og godt bygget, og gir i det hele tatt et nærmest fornemt uttrykk, både visuelt og bruksmessig. Armen som sitter på spilleren gir også det samme solide uttrykket, dette er en lett modifisert utgave av Clearaudio Profiler, en arm som befinner seg rett under midten av det rikholdige utvalget armer dette tyske firmaet kan levere. Basert på dette, samt hvor i porteføljen selve spilleren befinner seg, blir min antakelse av også pickupen, som altså er spesielt utviklet til denne spilleren, også befinner seg omkring midtveis i mm-utvalget, et eller annet sted omkring Performer eller Artist, vil jeg tro. Det har blitt meg fortalt at den er satt opp etter alle kunstens regler, så alt jeg behøver, er å sørge for at den hviler på plata med 2,2 grams vekt, slik alle mm’ne til Clearaudio gjør. Den leverer til moving magnet å være, en relativt moderat utspenning på et sted i området 3,5 millivolt (basert på hva de andre modellene gjør), men det rekker helt greit for de aller fleste RIAA-trinn for mm. Ettersom dette er en nøyaktig tilpasset og sammensatt pakke fra Clearaudio, har jeg ikke lekt med pickuper og innstillinger, omtalen er utelukkende basert på dette standardoppsettet. Det er et enormt antall mulige kilder til forvirring ved omtale av vinylspillere og tilhørende herligheter, så i denne konkrete saken har jeg ikke gjort annet enn å spille av samme skiver på 3 forskjellige spillere, og latt begge mm-pickup’ene spille gjennom samme RIAA. Også denne RIAA’n befinner seg sånn midt på treet et sted, jeg kommer litt mer tilbake til den saken etter hvert.

BALANSE

Helt grunnleggende spiller dette oppsettet en anelse over mot et dempet uttrykk oppover i frekvens, allikevel er den merkbart levende og leken, sparker godt i fra med flott dynamikk, mens det er en noe moderat utstrekning i lydbildet som presenteres. Alt som leveres fremkommer med en nydelig, nærmest rettlinjet balanse, uten at noe fremheves eller dempes spesielt, da med det lille poenget at jeg har hørt mer diskantfokus tidligere, uten at jeg dermed hevder det er mer korrekt enn noe annet. Det elegante med den typen gjengivelse som leveres fra Al Di Meola-spilleren, er jo at det knapt fornærmer en levende sjel, her er det rent behag akkompagnert av stor underholdningsfaktor som styrer showet. Ganske unik kombinasjon, det der, egentlig. Utstrekningen nedover er adekvat og under god kontroll, det samme kan i grunnen sies om resten av frekvensområdet; her er det bare å kjøre på med musikk av alle slag!

KLASSISK

Jeg lar klassisk musikk starte musikkeksemplene i dag, og benytter den fantastiske Opus3-innspillingen av Bach’s A-moll fiolinkonsert med Nilla Pierrou spillende på en Stradivarius fra det herrens år 1723, foran Oscarshamn-ensemblen. Selve innspillingen er gjort i desember 1980 i Döderhults kyrka på det svenske fastland, rett innenfor den nordre delen av Öland. Gjengivelsen er for meg overraskende naturlig, essensen her er mellomtonens behagelige klang, som gjør gode klassiske innspillinger særdeles nær virkelige instrumentklanger. Utbredelsen og detaljeringen i lydbildet er mer på det jevne, det samler seg mer i midten enn hos de nevnte referansene som er med i testene, men på den annen side kan ikke disse skilte med den samme naturtroheten, i sin iver etter å grave fram mest mulig detaljer. Jeg kjenner denne skiva ut og inn, og jeg må si det hører med til sjeldenhetene at jeg blir såpass involvert i musikken som jeg ble under avspilling på Al Di Meola-spilleren. Litt overraskende, men hva så? Det er nettopp denne typen gledelige overraskelser god hifi skal gi oss!

JAZZ

Over på vel innspilt jazz, da i form av Tingvall Trio, fra skiva “Cirklar” fra 2017, innspilt i Nilento studio, et velutstyrt innspillingssted som tar alt fra soloartister til fullt symfoniorkester. Det understrekes at det er den milde mellomtonen og den lett mørke avstemmingen som er denne spillerens klare aktivum.  Det blir behagelig, samtidig som dynamikken og attakket beholdes uforandret, og til sammen skaper dette et uttrykk som temmelig upresist kan kalles “musikalsk”, da i form av en opplevet helhet som har noe grunnleggende naturlig ved seg. Det er ikke verdens mest detaljerte, og det er begrenset opplevelse av tredimensjonalitet, men det er funksjonelt og godt avstemt.

Så går vi til akustisk blues, her representert ved Buddy Guy og Junior Wells “Going Back to Acoustic”, innspilt i løpet av en Europaturné i 1981. De tok noen avslappede dager i Sysmo Studio i Paris i mai 1981, og dette er en overraskende god innspilling, vil jeg hevde. Stereoperspektivet er veldig 60-talls, ettersom de stort sett har valgt å legge Buddy Guy i den ene kanalen, og Junior Wells i den andre, uten at dette plager meg nevneverdig. Igjen er det naturligheten dette flyter på, så vel munnspill som gitar og stemmer låter herlig tilstede og avslappet, det er heller ikke dumt at den tunge vinylskiva fra Pure Pleasure Records er herlig stille og knitrefri.

FUSION. ELLER NOE SÅNT

Så har vi altså kunnet fastslå vinylspilleren Al Di Meola’s evne til å gjengi akustiske instrumenter av diverse slag, så det er nå på tide å høre hva som skjer når vi går løs på elektronisk lyd, noe tross at gitaristen Al Di Meola er mest kjent for. Jazz-fusion er ikke helt min greie må jeg medgi, men har allikevel tatt meg tid til å lytte på noe som kan minne litt, da i form av albumet “Pigs and Poetry”, der Jon Eberson får spille rollen som Al Di Meola, mens Sissel Endresen spiller rollen som seg selv. Skiva er innspilt i 1987 hos det legendariske Scanax Studio, der en lang rekke minneverdige, norske albumer ble spilt inn gjennom 70 - 80 og 90-tallet. Skal ikke påstå at Geir Børresens “Smurfene” var blant de mest legendariske albumer som ble spilt inn der, men nå ble også det til der, da. “Pigs and Poetry” ble produsert av nå avdøde Paolo Vinaccia, og det er vel knapt en overraskelse at han også spiller perkusjon på denne utgivelsen. Produksjonen bærer så absolutt preg av produsentens preferanser, så trommene er hørbare, kan vi fastslå.

Lydmessig er utgivelsen god, men jeg mener å oppleve litt mangler i gjennomsiktighet og innsyn i mellomtonen fra Al Di Meola-spilleren, dette til tross for at det fortsatt låter mildt, og med den nevnte avslappede naturligheten. På denne innspillingen savner jeg faktisk den noe mer sprudlende presentasjonen fra referansespillerne, ettersom det jeg savner går mest ut over tydeligheten i Sissel Endresens vokale eksesser, samt tilhørende teksttydelighet. Så mens vi er inne på det; dette er da noen merkverdige tekster! Det er vel her begrepet “Poetry” kommer inn i bildet, tenker jeg, selv om jeg ikke vil påstå at dette er den ypperste poesi som er levert på engelsk av en norsk tekstforfatter. Og begrepet “Pigs”? Kanskje representerer det musikerne, som definitivt er grisebra. Bjørn Kjellemyr, Audun Kleive og Nils Petter Molvær i tillegg til de jeg allerede har nevnt, gjør sitt til at det er lite å utsette på timing og eleganse. Men de skal nok uansett være glade for at det ikke var undertegnede som skrev plateanmeldelse på den skiva tilbake i 1987...

ROCK

Så la meg derfor avslutte med en stilart som ligger mitt hjerte nærmere, og da velger jeg Nazareth’s “Big Dogz”. Innspillingen er ikke akkurat briljant, for å si det forsiktig, den er innspilt i Basel City Studios i Sveits i 2011, og produsert av Yann Roullier og Jimmy Murrison. Nei, ikke spør, jeg aner ikke en dritt om dem. Det jeg derimot kan si, er at mixen åpenbart er noe annerledes på LP enn på CD, og jeg er usikker på hvor genialt akkurat det er. Men det til side, igjen viser Al Di Meola-spilleren at den serverer musikken som en forståelig helhet, uten at den åpner helt opp for de innerste detaljene. Det leveres massivt med et solid mellomtonefokus, og noen begrensninger oppover og nedover. Dette skaper en viss lukkethet i opplevelsen, noe av det tilligger mixen, men jeg mener å kunne detektere at en mer avslørende pickup nok ville gitt akkurat det jeg savner her.

ALT I ALT

Clearaudio Celebrity Al Di Meola er en nydelig spiller, visuelt noe av det flotteste jeg har sett, ganske enkelt. Den er gjennomtenkt, tung og solid, og er utstyrt med en velbygd arm, samt en spesiallaget pickup som er ment å matche så vel drivverk som arm. Jeg skal ikke overprøve Clearaudio på dette punkt, men jeg tror faktisk denne spilleren forblir litt uforløst med den originale pickup’en. Nå er ikke det benyttede RIAA-trinnet fra Fezz det mest lekne på planeten, men det kan sprudle noe mer enn vi opplever med den aktuelle pickup’en. Så bare for å gå en liten omvei lot jeg også spilleren mate RIAA-trinnet i den nye Heed Obelisk Super Integrated, og dette er et noe lysere trinn enn det nevnte Fezz-trinnet. Dette kler Al Di Meola-spilleren hakket bedre i enkelttilfeller, så for å få mer moro ut av flere utgivelser kan man teste RIAA fra f.eks. nevnte Heed eller EAR, om du vil ha med ekte rørklang, også. Eller sjekk hva oppsettet kan trylle fram med en ikke alt for stiv moving coil, det ville f.eks. ikke være en dum idé å ta en lytt på Audio Tecnhica i en eller annen variant, der finnes liv og detaljer i bøttevis.

Uansett finner jeg Clearaudio Al Di Meola å være et annerledes og herlig tilskudd til det allerede enorme utvalget av vinylspillere i dette land. En spiller som blir lagt merke til, en som definitivt vil kunne være med eieren hele veien hjem, og om noen platespiller noensinne har kunnet betegnes som et smykke, så er det definitivt denne!

Clearaudio Celebrity Al Di Meola platespiller komplett med arm og pickup, veil. Pris NOK 47 400,- (våren 2026) MERK: Spilleren ble produsert i kun 1000 eksemplarer, og det aktuelle testobjektet er til salgs som demoprodukt for kr. 29 000,-

Importør: Gjallarhorn, Asker

Les mer om Celebrity “Al Di Meola» Edition hos Gjallarhorn Audio
Les mer om Celebrity «Al Di Meola” Edition hos Clearaudio