Innhold:
WISH YOU WERE HERE 50 – UTGIVELSENE
DISK 1 – OPPRINNELIG UTGIVELSE
DISK 3 - LIVE FROM THE LOS ANGELES SPORTS ARENA, 1975
GULLREKKA TIL PINK FLOYD
Jeg regner med at de aller fleste av leserne våre har rimelig stålkontroll på Pink Floyd sin gullrekke, selv om det sikkert kan være en del nyanser ute og går i synet på hvilke av utgivelsene mellom Dark Side og The Wall som er aller best. Det vil si – jeg antar vel at et ganske stort flertall plasserer Dark Side of the Moon helt øverst på pallen, men etter det vil det kanskje være en del avvikende syn, kombinert med sterke meninger. Selv plasserer jeg The Wall på andre plass tett fulgt av Wish You Were Here. Men her må det tilføyes at sistnevnte utgivelse har en jevnere kvalitet, uten de litt svakere innslagene som The Wall har. Og som en dark horse kommer Animals inn, et album jeg hadde stor glede av da det ble utgitt i 1977, og som skiller seg litt ut fra de andre i gullrekka. Men så kan man kanskje si at det gjelder for alle de andre også, for alle fire har ganske forskjellig karakter.
WISH YOU WERE HERE 1975
Men før vi kaster oss over alle spesialitetene på Wish You Were Here 50 må vi ta et tilbakeblikk på originalen fra 1975. Denne oppfølgeren til Dark Side hadde egentlig to hovedtema. For i tillegg til at sporene Welcome to the Machine og Have A Cigar handlet om kritiske skråblikk til musikkbransjen, handlet resten av albumet om savnet av Syd Barrett, som fadet ut kort tid etter debutalbumet Piper at the Gates of Dawn. Det eksisterer også en anekdote med krav på troverdighet om at Syd Barret dukket opp i fra intet i studioet under innspillingsprosessen på Shine On You Crazy Diamond, og var helt ugjenkjennelig. Bandmedlemmene hadde ikke sett han på et lite tiår, med unntak av David Gilmour, som hadde hjulpet Syd Barrett med noen soloprosjekt frem til ca. 1970. Og selv om tittelsporet er det som kanskje er mest direkte i sin dedikering til Syd Barrett, er det for mange av oss nettopp Shine On You Crazy Diamond som er det aller viktigste sporet på albumet. Dette forsterkes også av at denne komposisjonen både åpner og avslutter albumet med sin klare todeling, som egentlig er en ni-deling.
WISH YOU WERE HERE 50 – UTGIVELSENE
Wish You Were Here 50 kommer i flere utgaver. For samlere er Super Deluxe Box Set juvelen. Her får du originalalbumet på både CD og fire klare vinylplater, en Blu-ray med ny Dolby Atmos-miks og klassiske 5.1- og quad-versjoner. Det er også en ekstra LP med liveopptak fra Wembley 1974, samt en replika av den japanske 7-tommeren. Boksen er krydret med en hardcover fotobok, Storm Thorgersons ikoniske tegneserieprogram og en Knebworth-plakat.
For de som ønsker noe mer kompakt, finnes 2CD- og 3LP-deluxeutgaver med originalalbumet og ni bonusspor fra studio og demoer.
En standalone Blu-ray gir tilgang til Atmos-miksen og konsertfilmer. Til slutt har vi en single-LP på flammet farget vinyl for den som vil ha en visuell twist på klassikeren.
I det etterfølgende forholder jeg meg til den digitale delen av utgivelsen.
DISK 1 – OPPRINNELIG UTGIVELSE
Denne delen inneholder som så ofte ellers den opprinnelige utgivelsen. Den består av:
- Shine on You Crazy Diamond (Parts I-V)
- Welcome to the Machine
- Have a Cigar
- Wish You Were Here
- Shine on You Crazy Diamond (Parts VI-IX)
DISK 2 - BONUSSPOR
Etter en innledning med Wine Glasses og en alternativ versjon av Have a Cigar får vi en alternativ versjon av Wish You Were Here. Det er et av de mest interessante bonussporene, siden den profilerte jazzfiolinisten Stephane Grapelli er med. Det gir en veldig uvanlig karakter til tittelsporet, som ellers har en ekstra vellydende åpningssekvens, før Grappelli kommer inn. Utgivelsen inneholder også to andre versjoner av dette tittelsporet mot siste del av plata, og av disse er versjonen med Pedal Steel den mest interessante.
Også Shine on You Crazy Diamond (Early instrumental versjon, Rough Mix) er en ekstra interessant versjon. Den viser litt hva denne signaturlåten utviklet seg fra. Når det er sagt er den på langt nær like fascinerende som den endelige versjonen – dette er mer å betrakte som en demo. David Gilmour sin essensielle rolle i denne låten er borte, og hans bidrag er veldig kraftig nedtonet i miksen.
The Machine Song – Roger`s Demo er kanskje kandidat til å være den aller mest interessante låten i denne seksjonen. Og klart annerledes enn den endelig versjonen på 75-utgivelsen. Jeg tenderer til å foretrekke denne fremfor originalen. Også The Machine Song – Demo #2, Revisited er veldig interessant. Det som svekker litt begge disse to utgavene en anelse, er en litt overdreven bruk av klang.
Avslutningsvis på denne CDen er en sammenhengende remiks av Shine on You Crazy Diamond pts. 1-9. En fin remiks, men uten at jeg har registrert at den bringer noen markante endringer til den opprinnelige miksen, hvis vi ser bort fra at den samler alle 9 delene.
DISK 3 - LIVE FROM THE LOS ANGELES SPORTS ARENA, 1975
Denne delen er strukturert I spor fra fire ulike album.
Animals
Nesten litt ulogisk åpner denne livebolken fra konserten i 1975 med to spor fra albumet Animals som ble utgitt i 1977. Åpningssporet Raving and Drooling er forløperen til sporet Sheep som senere ble publisert på Animals. Det åpner med en veldig distinkt bassintro, men blir etter hvert litt mer på det jevne. Også det etterfølgende sporet You`ve Got to be Crazy har en nokså tilsvarende historikk. Skrevet i 1974 av Gilmour og Waters, men ble etter hvert til Dogs på Animals – den kanskje mest profilerte sangen på det albumet. Og selv om det er et forbedringspotensiale i lyden, er dette en musikalsk veldig bra versjon av denne låten, og overgår i mine ører studioversjonen av Dogs på Animals.
Wish You Were Here
Den neste bolken fra konserten i `75 er fra Wish You Were Here. Shine on You Crazy Diamond pts. 1-5 har en annerledes sound på introen før David Gilmour sitt ikoniske og magiske firetoners riff kommer inn, og det er forfriskende. Lyden mangler dessverre en klarhet i etterfølgende sekvenser, selv om Roger Waters sin bass er distinkt og fin. Og musikalsk er dette et veldig bra alternativ til studioversjonen. Og Gilmour sin solo med litt fortvilt, nesten desperat karakter etter Richard Wright sin litt mer beherskede synthsolo er glitrende. Også den etterfølgende vokale fremføringen syns jeg er utsøkt, med sin litt fortvilte undertone - godt samsvarende med budskapet i teksten. Men som antydet tidligere – lyden har en god del å gå på.
Også den etterfølgende Have A Cigar skjemmes av groggy lyd, og det i langt større grad enn det foregående sporet. Her er det ikke Roy Harper som synger som på studioversjonen, men Gilmour og Waters.
Have A Cigar glir sømløst over I siste del av Shine On You Crazy Diamond (pts. 6-9). Og igjen er dette veldig bra musikalsk, og ikke særlig bra lyd. Når det gjelder vokalen fremstår det som skivebom på tonen innimellom, men dette er en av de situasjonene der det ikke gjør noen verdens ting. På en eller annen magisk måte beriker det totalopplevelsen av en fortvilt hilsen til en tapt tidligere kollega. Denne sistedelen av Crazy Diamond har rikelig med live-kvaliteter, og for meg topper det seg litt med drodlingen på en B3 ellerno` litt mot slutten. Og etter det kommer det en fin synthsolo av Richard Wright som avslutning.
Dark Side of the Moon
Jeg har på ingen som helst måte kontroll på de utallige konsertopptakene av Pink Floyd fra 70-tallet, men innbiller meg at det er ganske sjeldent med en komplett Dark Side of the Moon, som vi får servert her. Det gjør det samtidig ekstra interessant å sammenligne de musikalske kvalitetene med originalen fra 1973.
Og allerede på Speak to Me er det et litt annet univers vi befinner oss i, noe som lander litt på Breathe. Også On the Run beholder litt av originalens karakter, selv om det er forfriskende annerledes detaljering. Og med betydelig live-atmosfære.
Pink Floyd greide også å gjøre Time til noe ganske annerledes enn på studioversjonen, takket være en del effekter som krydrer det hele musikalsk, og gjør det til en veldig annerledes opplevelse. Men vokalen er under pari. Og i motsetning til på Crazy Diamond er det ikke like sjarmerende her at man bommer litt på tonen.
Det er alltid knyttet spenning til hva man gjør med Clare Torry sin legendariske vokal fra studioversjonen når det kommer til The Great Gig in the Sky. Det var vanligvis en duo bestående av Venetta Fields og Carlena Williams som tok seg av dette på livefremførelse, og jeg går ut fra at det er de som synger her også. Jeg kommenterte ellers på Roger Waters sin Redux at det var bra at han ikke hadde forsøkt å gjenskape Clare Torry, og det står jeg for. Men for all del – det som fremføres på denne versjonen er riktig bra, men Clare Torry blir det aldri.
Money er litt mindre farlig å gjenskape, og denne versjonen er bra selv om lyden nok en gang svikter litt. Men det går likevel ganske bra. For gitarsoloen til David Gilmour er et høydepunkt, og med en frodighet som du ofte bare får på konsertopptak er dette en passasje som overgår studioversjonen. Et høydepunkt i Dark Side-bolken.
Us and Them er en av veldig mange kandidater til mine favorittlåter av Pink Floyd. Her er ikke fremførelsen helt på høyde med originalen på Dark Side. På Any Color You Like har de virkelig skeiet ut, og gjort den opprinnelig tre og et halvt minutter lange låten til en tolking på over åtte minutt. Og det er et veldig bra innslag på denne bolken, der blant annet vokalinnslag med koring beriker låten. Er det Venetta Fields og Carlena Williams som bidrar også her?
Avslutningsvis er Brain Damage og Eclipse litt under pari, blant annet på grunn av begrenset lydkvalitet.
Meddle
Dette albumet ble utgitt i 1971 før Obscured by Clouds. Og på denne konserten har den profilerte låten Echoes fått plass. Og igjen er det en litt groggy lyd som ødelegger litt for den over tjue minutter lange tolkingen på Los Angeles-konserten, en fremførelse som avslutter denne delen av 50-års jubileumsutgivelsen.
LYDEN
Studiodelen av denne utgivelsen har generelt god lydkvalitet, både på den opprinnelige delen og på bonussporene på det som utgjør Disc 2. Men på liveopptakene fra Los Angeles Sports Arena butter det en del på store deler. Selv har jeg lyttet til den digitale versjonen på TIDAL og Qobuz.
TERNINGEN
Wish You Were Here er fortsatt et relevent album relevant fordi det kombinerer noen temaer med følelsesmessig dybde og musikalsk kvalitet. Albumet utforsker fravær, savn og fremmedgjøring – både i hyllesten til Syd Barrett og i kritikken av musikkbransjen, som er problemstillinger som er like aktuelle i dag. Og den sårbare tonen i låter som «Wish You Were Here» og den monumentale «Shine On You Crazy Diamond» gir en resonans som står seg mot tidens tann.
Jeg har vel en tendens til å vakle meg til en sekser på terningen på denne type utgivelser. Det skjer ikke denne gangen og har blant annet sammenheng med en begrenset lydkvalitet på den aller mest interessante delen av utgivelsen. Men en solid femmer blir det
