INNHOLD
JETHRO TULL - CURIOUS RUMINANT. De gamle blir eldre, og kanskje litt mykere i kantene?
NEIL YOUNG – OCEANSIDE COUNTRYSIDE. Greit supplement i katalogen
THOMAS NAÏM – MAY THIS BE LOVE – Acoustic take on Jimi Hendrix. Pene Hendrix-tolkinger
YES – CLOSE TO THE EDGE – SUPER DELUXE EDITION. Steven Wilson`s 2025 album mixes.
Dette endrer rekkefølgen
Først et lite hjertesukk. Jeg er en ganske mye over middels ihuga Yes-fan, og følger med interesse med på når prog-entusiaster rangerer Yes-albumene gjennom historien på Youtube. Og nesten uten unntak blir Close to the Edge kåret til tidenes beste Yes-album, til min store forargelse. Og med min utpregede hang til ordspill tenker jeg «Close to the Edge tidenes beste? Høh – not even close…!» For alle prog-entusiaster bør da kunne høre med et halvt øre at Close to the Edge ikke er i nærheten av Relayer som tidenes beste Yes-album. Selv Tales From Topographic Ocean er bedre enn Close to the Edge, men da kan jeg begynne å rydde plass på bronsje-pallen til CthE. Og så er det faktisk mer konsensus rundt omkrig om at Awaken er tidenes beste Yes-låt, og det inkluderer meg selv, til tross for at et bonusspor på den utgivelsen jeg skriver om nå puster den tett i nakken. Da snakker vi om Heart of the Sunrise, som opprinnelig kom på studioalbumet Fragile. Men det er et annet kapittel.
Men nå sporet jeg litt av allerede før start, for selvfølgelig er Close To The Edge et historisk Yes-album, og var en slags milepel i 1972 som markerte at Yes endelig hadde blitt et fullblods Prog-band, med det episke tittelsporet som strekker seg over en hel LP-side, og to spor på side B. For øvrig samme struktur som Relayer to år senere.
Når man ser at en utgivelse smykker seg med Super Deluxe Edition, er det fort gjort å bli litt sur, og tenke at det er det noen som skal skumme litt ekstra fløte på historiske utgivelser. Helt til man oppdager at det er Steven Wilson som står bak. Jeg har i skrivende stund bare tilgang til den digitale strømmeutgaven av utgivelsen, men fysisk utgivelse inneholder 1 LP, 5 CDer og en Blu-ray. Sistnevnte inneholder multikanalsmikser i Dolby Atmos og DTS HD.
Den første CDen inneholder en remastret utgave av den opprinnelige miksen, mens CD 2 inneholder en remix av Steven Wilson. Og selv om CD 1 er en selvfølge som referanse, er det fra nå av SW-remiksen på CD 2 som gjelder som Close to the Edge for meg. Og som rettferdiggjør at denne utgivelsen faktisk kan puste Relayer med sin krevende lydkvalitet i nakken. CD 3 inneholder en del interessante tilstøtende låter fra perioden, der America og Starship Trooper er blant de beste i mine ører.
CD 4 og 5 er fra en konsert i Rainbow Theatre 16 desember 1972, et konsertlokale der også det nederlandske prog-bandet holdt sin legendariske konsert At the Rainbow, som etterpå ga tidenes beste Focus-album.
I tillegg til den heller pompøse Wakeman-låten Excerpts from The Six Wifes of Henry VIII fra et av hans single-album fra tiden rett før- og etter han forlot Yes for første gang etter at Tales From Topographic Ocean var ferdigstilt, er det en masse supplerende Yes-låter fra perioden frem til 1972. Høydepunktet for meg er absolutt Heart of the Sunrise som jeg omtalte lenger oppe. Denne liveversjonen er ikke nødvendigvis bedre enn studioversjonen på Fragile, men den er en annerledes og interessant versjon av en av tidenes beste Yes-låter. Og så gir den en blendende åpenbaring av hvorfor Chris Squire var historiens desidert ledende prog-bassist.
Lyden
Lyden på Det som er CD 2, og som består av Steven Wilson remixes er utsøkt, og et virkelig løft sammenlignet med den originale utgivelsen.
Ukens plate
Jeg hadde egentlig tenkt at enten Jethro Tull eller FriEnsemblet sine utgivelser skulle få tildelt tittelen Ukens Plate, og vaklet litt mellom disse to. Men i siste øyeblikk ble jeg oppmerksom på Close To The Edge Super Delucxe Edition, og da var løpet kjørt. Og samtidig er en sekser på terningen uunngåelig
Les mer om Close to the Edge Super Deluxe Edition hos Yes
MATHILDE GROSS VIDDAL / FRIENSEMBLET – TRI VENDUR BLÉS HO I DEN HØGASTE SKY.
Spennende musikk utenomallfarvei
Mathilde Gross Viddal leder FriEnsemblet, som det er firstende å karakterisere som et lite storband. Mer interessant er det at FriEnsemblet i denne inkarnasjonen er en brobygger mellom både mange sjangere, og ikke minst melliom mange historiske epoker. For utgangspunktet for musikken i denne utgivelsen er norske middelalderballader, der Nasjonalbiblioteket har hatt et prosjekt med kartlegging av historisk materiale som ble avsluttet i 2016.
Deler av dette har Mathilde Gross Viddal som er leder for FriEnsemblet hatt som kilde for noe av musikken som verket Tri vendur blés ho i den høgaste sky bygger på. Verket ble urfremført på Vossajazz lørdag 24 mars 2018, og ble året etter fremført på Moldejazz.
Unni Boksasp fra Tingvoll på Nordmøre er et fyrtårn på denne utgivelsen, en vokalist med en profil som gir en klar retning og identitet i retning av folkemusikk, i et musikalsk landskap som ellers oser av mer eller mindre ren storbandjazz i moderat størrelse.
Men selvfølgelig er også bandlederen Mathilde Gross Viddal en størrelse, både som kunstnerisk leder og som instrumentalist. Og siden jeg har hatt en ekstra svakhet for bassklarinett helt fra Bennie Maupin sin magiske presentasjon av dette instrumentet på Bitches Brew blir jeg naturlig nok fascinert av dette instrumentet også på denne utgivelsen, som trår frem allerede på åpningssporet Subconciousness etter en introduksjon der vi lurer på hvilken retning musikken skal ta.
Men allerede på det påfølgende sporet aner vi at det er et nytt musikalsk element, der det er grunn til å mistenke at det er den syrisk/franske fløytisten Naïssam Jalal som har deler av ansvaret for den musikalske karakteren med elementer fra midtøsten.
Musikken ble innspilt allerede i 2018 og 2019, og har blitt bearbeidet gjennom de første årene i våre årtier, og ble til plateutgivelse i 2025. Det var på høy tid!
Les mer om Tri Vendur blés ho i den høgaste sky hos Losen Records
JETHRO TULL - CURIOUS RUMINANT.
De gamle blir eldre, og kanskje litt mykere i kantene?
For bortimot 50 år siden utga Prog-gigantene Jethro Tull albumet Too Old to Rock 'n' Roll: Too Young to Die! Det skulle vise seg å være en kraftig overdrivelse, for selv om de åpenbart var alt for unge til å dø bare åtte år etter debutalbumet This Was, viste ettertiden at de på ingen som helst måte var for gamle til Rock 'n' Roll. Det vil si – akkurat Rock 'n' Roll har vel aldri vært en innertier som beskrivelse av musikken deres, mens både prog-rock og elementer av folk-rock har vært klare kjennemerker. Ikke minst var prog en treffsikker karakteristikk på mine to favorittalbum i første halvdel av 70-tallet, A Passion Play og Thick as a Brick i prioritert rekkefølge, tett fulgt av den kommersielle favoritten Aqualung.
I vårt århundre har derimot «Too Young to die» vært et relevant tema. For et drøyt tiår siden erklærte Ian Andersen at Jethro Tull var et avsluttet kapittel, og at musikken fra både han og den ikoniske gitaristen Martin Barre som serverte et av rockens beste gitarriff på Aqualung i 1971 nå ville skje i regi av henholdsvis Ian Anderson Band og Martin Barre Band. Det forhindret ikke at Jethro Tull ikke var helt død likevel, for i 2022 gjenoppsto dette bandet med utgivelsen The Zealot Gene, etter fulgt av RökFlöte året etter. Men begge deler dessverre uten Martin Barre. Og jeg får ikke uin trykk av at de ikke er på talefot – Ian Anderson syns bare at Martin Barre er litt upraktisk å samarbeide med, siden han ikke svarer på epost…
Fredag 7.3. kom Jethro Tull sitt nyeste album med den lett selvironiske(?) tittelen Curious Ruminant. Og musikken på denne utgivelsen er faktisk veldig bra i mine ører, med en åpenbar Jethro Tull-karakter. Eller kanskje det er like riktig å karakterisere det som Ian Anderson-karakter, for det er ingen tvil om at han har vært en totalt dominerende figur i bandet, både som låtskriver og som musikalsk premissleverandør. Men likevel er det et litt nytt preg over dette albumet, en litt befriende oppmyking som gjor at Ian Anderson sitt ego kanskje ikke blir fullt så påtrengende som det har vært til tider. Det er fremdeles solid influens av gammel engelsk musikk som sikrer Jethro-særpreget, og Ian sitt legendariske fløytespill har på ingen måte rustet. Til og med prog- statusen kan ivaretas med det nesten 17 minutter lange sporet Drink From The Same Well
Min LP-samling består av 17 utgivelser av Jethro Tull, og med en hovedvekt på album fra 60- og 70 tallet, der utgivelsene fram til og med Ministrel in the Gallery er mine favoritter. Men dagens Curious Ruminant er kvalifisert til å mingle blant disse utgivelsene frem til 75, selv om jeg tviler på at det blir i form av en LP.
Se Ian Anderson sin presentasjon av de ulike formaatene:
Les mer om Curious Ruminant hos Jethro Tull
NEIL YOUNG – OCEANSIDE COUNTRYSIDE.
Greit supplement i katalogen
I løpet av de siste året har det kommet ganske mange nyutgivelser med gammelt materiale fra Neil Young, og for meg har mye av dette hatt litt marginal interesse. Jeg finner likevel grunn til å feste meg ved Oceanside Countryside, og det har ikke bare med en påfallende ugrasiøs albumtittel å gjøre. Dette albumet ble av ukjent grunn lagt til side etter at det var ferdig innspilt i 1977, trolig fordi det ikke ble ansett å være av tilstrekkelig høy kvalitet. I stedet ble tre av låtene tatt med over i neste utgivelse – Comes A Time i 1978. Det er Goin`Back, Human Highway og Field of Oportunity.
Nå i 2025 har åpenbart Neilern` endret oppfatning, og det er lett å forstå. For dette er materiale fra gullalderen til Neil Young på 70-tallet. Og som kjent var 70-tallet egentlig gullalderen for det aller meste innen musikk, og hva er vel mer gullalder enn Heart of Gold fra Harvest.
Oceanside Countryside er et jevnt bra album, som er et fint supplement til Neil Young sin albumrekke fra 70-tallet. Det peker seg likevel ikke ut som et høydepunkt. Også lyden er på det jevne, uten at den fremkaller ukontrollerte siklinger hos oss med audiofile tilbøyeligheter.
Les mer om Oceanside Countryside hos Neil Young
THOMAS NAÏM – MAY THIS BE LOVE – Acoustic take on Jimi Hendrix.
Pene Hendrix-tolkinger
Denne utgivelsen av gitaristen Thomas Naïm har en tittel med tilhørende undertittel som sier det aller meste om utgivelsen. Her har Thomas Naïm laget rent akustiske tolkinger av mange av Jimi Hendrix sine mest profilerte låter.
Og en god del av låtmaterialet er ganske forutsigbart for en utgivelse av denne typen. Det er blant annet den lyriske og vakre The Wind Cries Mary og Spanish Castle Magic, som er som skapt fort denne typiske rent instrumentale akustiske tolkinger. Ikke like opplagt er det med valg som Voodo Chile, Manic Depression og Purple Haze, men det fungerer overraskende godt i Thomas Naïm sin tapning.
Og så er det et par låter som er egnet til å overraske litt i denne sammenhengen. Kanskje ikke så mye låten Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band, som Hendrix plukket opp umiddelbart etter Beatles sin plateutgivelse og fremførte live et par dager etter at plata var utgitt, uvitende om at en fra Beatles faktisk var til stede i salen i London. Jeg mener å huske at jeg hadde en variant av den på tape av Hendrix på begynnelsen av 70-tallet.
Da tenker jeg mer på den andre låten med Beatles-tilhørighet – Jealous Guy, og som det finnes et par magiske coverversjoner av fra før, av Roxy Music og vår egen Lynni Treekrem. Sistnevnte coverversjon har jeg hatt som referansespor på min testløype på utallige produkttester.
Jeg tenkte umiddelbart at den låten kan umulig Jimi Hendrix noen gang ha spilt, for John Lennon spilte inn den for albumet Imagine i 1971, mens Jimi Hendrix som kjent døde allerede i 1970. Men så er det bare det at denne låten hadde en oppseiling allerede i 1968, med flere ulike arbeidstitler – «On the road to Marakesh» og «Child of Nature». Dermed er det en mulighet for at Jimi Hendrix kan ha fanget opp denne låten. Men jeg har ikke lyktes å spore opp en cover av Hendrix, så denne får inntil videre stå som et uløst mysterium. Uansett er ikke Thomas Naïm sin tolking en berikelse på nivå med den Roxy Music og Lynni har beriket musikkhistorien med, selv om det låter pent nok
Albumet May this be Love har en veldig flott og luftig lydgjengivelse av den akustiske gitaren, noe som beriker utgivelsen. Men selv om dette er fin musikk med god lyd, er det ikke tilstrekkelig interessant til at det kan få mer enn en firer på terningen.
Les mer om May This Be Love hos Thomas Naïm
