Derfor har jeg falt litt tilbake på gamle synder med å skrive om fem ulike utgivelser, men riktignok i en mer kortfattet versjon enn tidligere årganger av PLATESMAKINGENE. Og dette valget er også begrunnet i at det var så vanvittig mye spennende musikk som ble utgitt denne helgen.

1.000 UK Artists – Is This What We Want?

Denne gangen har jeg gjort et uvanlig valg når jeg plukket ut Ukens Plate. Og det er ikke fordi det er så fantastisk flott musikk på den, men fordi det fremstår som ukens desidert viktigste utgivelse. For dette er en protest mot et engelsk lovforslag som tillater at KI trener på artister sin opphavsrettsbeskyttede musikk.

Albumet består av 12 spor, og ingen av dem inneholder musikk. De er lydopptak fra tomme gangtrafikk i tomme studioer som er ment å gi et klart budskap om hva resultatet av lovforslaget vil være. Og et enda tydeligere budskap er summen av de 12 låttitlene, som gir setningen: The British Guvernement Must Not Legalise Music Theft To Benefit IA Companies.

Det er 1.000 britiske artister som står bak denne utgivelsen, der Kate Bush, Damon Albarn, Tori Amos, Annie Lennox, Pet Shop Boys, Billy Ocean, the Clash, Ed O'Brien, Dan Smith, Jamiroquai, Mystery Jets, Hans Zimmer, Imogen Heap, Cat Stevens, Max Richter, the King's Singers, the Sixteen, John Rutter, e.og James MacMillaner blant de mest prominent

Selv om Kunstig Intelligens er en gave når den brukes riktig, er den også gryende trussel for musikere og musikkinteresserte, og begynner også å snik-infiltreres på enkelte strømmetjeneste

Les mer om Is This What We Want på bevegelsens hjemmeside. Og ta gjerne diskusjonen på Hifisentralen.

Jon Balke – Skrifum

Skrifum er egentlig et Solo piano-album, selv om det ikke høres sånn ut ved første kjappe lytting. For de litt sparsommelige pianotonene er supplert av noe som kan forveksles med en synthesizer, mens det i virkeligheten er generert av pianotonene via noe som er kalt Spektrafon, et elektronisk verktøy som Balke skal ha bidratt til å utvikle. Dette genereres i sanntid mens Jon Balke spiller på pianoet.

Resultatet er uhyre vakkert og nyskapende lydlandskap, og prosessen har også påvirket den noe minimalistiske måten Balke spiller på. Her kunne ikke Keiser Joseph II ha kommet med sin famøse kommentar «too many notes», som han angivelig gjorde til Mozart.

Resultatet er uansett en uhyre vakker og nyskapende utgivelse, som nok ville ha fått tittelen Ukens Plate, hadde det ikke vært for at jeg denne gangen gjør et lite stunt.

Les mer om Skrifum på ECM

Beatrice Berrut – Abracadabra

Hvis du i likhet med meg får litt negative vibrasjoner av albumtittelen Abracadabra på grunn av traumatiske opplevelser i oppveksten med en låt med samme navn av Steve Miller Band, skal du ikke ta det ut på praktfulle Beatrice Berrut, selv det skal innrømmes at hun gjerne kunne funnet en annen tittel på albumet.

Og du skal heller ikke la deg narre av den litt rampete sminken den sveitsiske pianisten og komponisten Beatrice Berrut har påført seg, for denne utgivelsen består av møblert klassisk musikk. Riktignok ikke overmøblert - det sørger et solo klaver for.

Skjønt klassisk kan kanskje enkelte finne på å diskutere, for enkelte av komposisjonene er av Beatrice Berrut selv og har dermed en sterk samtidighet. Men også disse fremstår som årgangsmusikk, som gjerne kunne vært komponert av Chopin ellerno`. Og nettopp Chopin var ikke et tilfeldig valg i rekken av romantiske komponister.

Jeg festet meg ellers første gang ved Beatrice Berrut da hun utga sitt forrige album Jugendstil for tre år siden, på plateselskapet La Dolce Volta. På det albumet er pianotranskripsjoner av Mahler-symfonier hovedattraksjonen, supplert av noen egne samtidskomposisjoner i romantisk 1800-tallsdrakt drakt, samt et stykke av Arnold Schönberg. Og spesielt Mahler-symfoniene er uhyre følsomt og vakkert utført og transkribert, et trekk som kjennes igjen på hennes nyeste utgivelse Abracadabra.

Abracadabra er en utgivelse som er vel verd å lytte grundig til. Og få gjerne med deg det forrige albumet Jugendstil også mens du først er i siget. Den har også en lyd på samme høye kvalitetsnivå som Abrakadabra.

Les mer om Abracadabra hos La Dolce Volta

Jo David Meyer Lysne – For Renstemt Klaver

Jeg har skrevet om Jo David Meyer Lysne tidligere, for snart fem år siden. Den gang på en veldig flott utgivelse med navn Kroksjø sammen med Mats Eilertsen, også det på Hubro.

Denne utgivelsen har et sterkt fellestrekk med Balke sin utgivelse, selv om musikken er på to helt forskjellige planeter. Der Balke opererer i et svært lyrisk landskap, er Meyer Lysne sitt musikalske landskap ganske dunkelt og dystert, og samtidig litt futuristisk. For denne opprinnelige Førdianeren utforsker pianoet som instrument på en helt annen måte enn det Jon Balke gjør.

Det er i utgangspunktet et selvspillende klaver, men ikke på den «gamle» måten der pianoet mer eller mindre vellykket skal gjenskape klassiske menneskelig pianospill. Her er det skapt et mekanisk piano med en mer strykerlignende tilnærming styrt av en menneskelig programmert computer, som samtidig gir mulighet for pianotoner som ikke dør ut, og ellers helt nye klanger.

Og når jeg innledningsvis trakk en parallell til Jon Balke sin utgivelse Skrifum, er det fordi det i begge tilfeller er snakk om å utvikle, utvide og utforske klangen fra piano. Begge utgivelsene er flotte eksempler på spennende og nyskapende musikk med basis i et klaver, selv om de nok hører hjemme i hver sin musikalske bås. Og så blir jeg litt usikker på om det er et snev av ironi i albumtittelen For Renstemt Klaver?

Les mer om For Renstemt Klaver hos Hubro

John Lee Hooker – The Standard Scool Broadcast Recordings

I den tidlige delen av min oppvekst var det to amerikanske fargede bluesartister som fenget min interesse spesielt. I tillegg til Lightnin`Sam Hopkins som døde i 1982 var John Lee Hooker en spesielt fascinerende bluesmusiker for meg. Og så var det selvfølgelig uhorvelig mange andre amerikanske bluesfyrtårn - ingen nevnt, o.s.v. Men etter hvert var det like mye engelsk blues som fanget min interesse, med John Mayall i spissen.

Nå er det utgitt et nytt album av John Lee Hooker, nesten et kvart århundre etter at han døde, og et ytterligere kvart århundre etter at det ble innspilt. Med andre ord en av de utallige utgivelsene der noen har vært en tur i hvelvet og børstet støvet av et eller annet de fant, og som tidligere ikke har vært utgitt.

I tilfellet The Standard Scool Broadcast Recordings var det ikke noe dårlig valg å børste støvet av det opprinnelige materialet, og kanskje til og med reparere en del på det. For lyden er bra, selv om det er et godt stykke igjen til min lydlige beste LP av John Lee Hooker.

Og musikken er på godt gammelt Hooker-nivå. Du vet det er ekte amerikansk blues med røtter i Mississippi når albumet inneholder titler som I Hate The Day I Was Born, og When My First Wife Left Me. Ikke akkurat glad-jazz, det derre…