Selv om Supertramp oppsto i 1969, var det definitivt 70-tallet som var bandets glansperiode, til tross for noen få utgivelser også et stykke inn på 80-tallet. Og dagens utgivelse er et Livealbum som ble innspilt i desember 1979, på det som var en oppfølgingsturne etter utgivelsen Breakfast In America. Sånn sett kunne man forvente at brorparten av sporene var hentet fra sistnevnte album, men det er en overraskende stor andel som stammer fra tidligere album. Og forresten er 1979 en perfekt timing, for da har Supertramp tilbakelagt utgivelsen av de desidert beste studioalbumene. Jeg skal ikke nevne alle, men føler behov for å trekke frem det albumet skribentkollega Arve ynder å benytte i vinylrelaterte tester – Crime of the Century fra 1974 et album jeg selv har som et av favorittalbumene ved siden av Breakfast In America som jeg kjøpte da det ble utgitt.
Og selv om det nå er annonsert en Dobbel CD og en trippel LP med utgivelsesdato 28. februar i år, og Qobuz har albumet med på dagens plateslipp, men med forvirrende dateringen 17.7.2015, er dette slett ikke et nytt album. Det ble utgitt i en litt forkortet versjon allerede i 1980, med tittelen «Paris». Og dessuten finnes det diverse videoutgivelser fra konserten på både DVD og Blu-Ray. Men selv om jeg vanligvis skriver om noenlunde ferske utgivelser, benytter jeg disse annonserte nyutgivelsene som et påskudd til å skrive om gamle helter fra 70-tallet, i en utgivelse som har vært ukjent for meg tidligere.
Vi som har lært oss til å verdsette dette bandet fra London har gjerne også blitt glad i de ikoniske vokalene til Rick Davis og Roger Hodgson. Og for mitt vedkommende er det sistnevnte som er den desiderte favoritten. Roger Hodgson og Jon Anderson i Yes har for øvrig det til felles at de begge er høyt kvalifisert til å bli æresmedlemmer i facebookgruppen «Vi som ble nektet innpass i Bakklandet Bassangforening». Også den like ikoniske klangen til Wurlitzer EL-pianoet er et av Supertramp sine varemerker, gjerne i kombinasjon med et flygel. Og det varierer om det er Davis eller Hodgson som trakterer Wurlitzer-pianoet, men Hodgson har også en gitar å ta seg av. Dessuten er det grunn til å nevne saksofonisten John Helliwell, som også innimellom bidrar på vokal. Og bassist Dougie Thomson og trommeslageren Bob Siebenberg gjør også solid jobb.
Musikken i Paris
Den musikalske kvaliteten er jevnt over veldig god, og det blir litt vanskelig å trekke frem desiderte favorittspor. Dreamer er likevel vanskelig å forbigå, ikke minst på grunn av kombinasjonen orgel og el-piano, og en fremragende og nesten litt dristig vokal fra Roger Hodgson. Fra samme album er også Bloody Well Right et høydepunkt, og med en ekstra rocka live-følelse som bonus.
Give A Little Bit er et av de eller mest ikoniske Supertramp-låtene, og er hentet fra 1077-albumet Even In The Quietest Moments. Låten var skrevet av Hodgson i hans ungdom, mange år før den ble utgitt. En bra versjon på dette albumet. Enda bedre er Fool`s Overture, hentet fra samme album, en låt som kan være egnet til å så en spire av tvil rundt om Supertramp likevel kan defineres med et snev av Prog, selv om det i så fall må bli det litt tvilsomme begrepet Prog-pop.
For meg blir det likevel mange høydepunkt som er hentet fra det som da var deres ferskeste album. The Long Way Home, Goodbye Stranger, Child Of VIsion er der, og sammen med tittelsporet Breakfast In America savner jeg egentlig bare min store favoritt Gone Hollywood.
Lyden
Lyden på denne utgivelsen er ikke overdrevent god Det låter litt slankt, og er heller ikke siste ord i forvrengningsfri gjengivelse. Men selv om lyden i hovedsak må karakteriseres som klart bedre på de respektive studioutgivelsene, er det en god formidling av live-atmosfære. Det er generelt en av hovedårsakene til at jeg nesten alltid foretrekker live-utgivelser fremfor studioinnspillinger.
Oppsett for platesmakingen
Platesmakingen har blitt foretatt på dette oppsettet:
- Linn Akurate DS streamer, med Qobuz strømmetjeneste i 24bit 44,1kHz,
- Denon PMA-1500AE og Bowers & Wilkins 706 S2
Terningen
Det blir en femmer denne gangen også, selv om det ikke er blant de sterkeste variantene. En litt moderat lydkvalitet trekker ned, men mye god musikk samlet på et brett veier opp.
