Det finnes to typer mennesker her i verden. Den ene typen sverger til det helbritiske Fleetwood Mac før Peter Green forlot bandet under halvvtragiske omstendigheter i 1970, og så har den andre typen som foretrekker den litt mer moderne utgaven som dukket opp i 1975, der California-paret Lindsey Buckingham og Stevie Nicks ble inkludert i bandet. Selv burde jeg på signalement tilhørt den første gruppen, ikke minst siden debutalbumet fra 1968 tidlig var en del av min LP-samling fra et sted rundt skiftet mellom 60- og 70-tallet. Men så enkel er ikke verden, og jeg tilhører den kanskje litt sjeldne kategorien som har vært vilt fascinert av både gamle- og nye Fleetwood Mac.

Men som vi alle vet var det også en periode fra 1970 til 1975, og det kan være fristende å kalle den en litt vaklende periode. Skiftende gitarister i ganske korte perioder ga også litt ubefestet fundament, og det er lenge mellom hver gang jeg treffer på noen som sverger til denne mellomfasen.

Live from the Record Plant (December 15, 1974)

Hvis du befinner deg i San Fransisco og kjører nordover over Golden Gate kommer du ganske kjapt til Sausalito, der et av tre legendariske studioer kalt Record Plant befinner seg. Studioet i Sausalito var det siste av de tre som ble etablert, etter at studioene i New York City og senere i Los Angeles var etablert. Og dagens utgivelse ble innspilt der Live, uten at jeg vet i hvor stort omfang det var publikum til stede.

Og tidspunktet for denne innspillingen er ekstra interessant, for det var bare uker før nye Fleetwood Mac var et faktum på nyttårsaften i 1974.

I tillegg til de tre kjernemedlemmene Mick Fleeetwood, Ron McVie og hans kone Christine McVIe besto bandet av Bobby Hunt på tangenter og Bob Welsch på gitar og vokal. Og nettopp sistnevnte er en litt interessant figur. Han var med i Fleetwood Mac siden 1971, har et ikke ubetydelig musikalsk slektskap med Peter Green, ikke minst når det gjelder stemmebruk. Han er vel også en person som gir litt link til den tidligere bluesorienterte Fleetwood Mac frem til 1970.

Denne Liveinnspillingen kom ganske kort tid etter at Fleetwood Mac sitt siste album i denne mellomperioden bla utgitt. Heroes Are Hard To Find var også det første Fleetwood Mac-albumet som var innspilt i USA. Men til tross for at nevnte album var utgitt et par måneder tidligere, er det bare en av låtene som er hentet fra det albumet – Bermuda Triangle.

Det er litt vanskelig å komme forbi at de låtene som er mest interessante for mine ører er de som stammer fra Peter Green-periooden. Ikke minst åpningssporet The Green Manalishi, som er et av mine desiderte favorittspor fra 1970 – det siste Peter Green spilte inn før han forlot Fleetwood Mac. Men også tolkingen av Black Magic Woman faller godt i smak, og er et interessant alternativ til Peter Green sin versjon, selv om det fremdeles er en god avstand til Santana sine tolkinger. Den påfølgende Oh Well har også være spilt utallige ganger live av «nye» Fleetwood Mac, men det samme tror jeg ikke kan sies om Rattlesnake Shake.

En gjenganger i hele utgivelsen er at Bob Welsch viser at han var en veldig stor ressurs for Fleetwood Mac i denne perioden, og som det egentlig kunne vært interessant om bandet hadde beholdt sammen med Lindsey Buckingham. Men Bob hadde andre planer.

Men vi som har sansen for det nå avdøde Christine McVIe prestere verdsetter også de låtene hun bidro med på denne innspillingen.

Lyden

Tatt i betraktning at dette åpenbart er et opptak som har blitt hentet opp fra en eller annen skuff eller hvelv, er ikke forventningene helt overveldende til hvilken lydkvalitet som skal finnes. Og i det perspektivet er kan vi si at lyden er grei nok. Eller faktisk ganske bra, avhengig av hvor grei vi skal være. For det låter ganske detaljert, men samtidig en anelse hardt. Litt som et blide som har fått en liten overdose med oppskarping.

Oppsett for platesmakingen

Platesmakingen har blitt foretatt med dette oppsettet:

• Linn Selekt Classic DSM 2024 Organik streamer, med aktiv konfigurasjon for biamping (Exakt) med Qobuz strømmetjeneste i 24bit / 96kHz. (f.t. på test)
• Linn 119 (f.t. på test)

Terningen

I likhet med forrige gang ble det en femmer, men ikke like sterk som på forrige platesmaking. Den noe begrensede lydkvaliteten oppveies av at dette egentlig er en veldig interessant innspilling i et historisk perspektiv, gitt tidspunktet få uker før duoen Buckingham / Nicks gikk inn i Fleetwoopd Mac og skapte en fantastisk suksesshistorie. Før det raknet…