Til tross for at Adrian Myhr har et etternavn som er sterkt befestet i norsk musikkliv, er dette hans første utgivelse i eget navn, og med sin egen trio – Arian Myhr Trio. Han har likevel en lang musikkariere bak seg som bassist, og har deltatt på drøyt tretti plateutgivelser.

Og uten at jeg på noen måte har oversikt over hans tidligere fartstid, er det et klart inntrykk av at det musikalske landskapet har sirklet rundt grensetraktene mellom folkemusikk, jazz og samtidsmusikk – et landskap som i mine ører har hyppige innslag med interessant musikk.

Kokong

Også hans utgivelse Kokong med Adrian Myhr Trio befinner seg i dette sammensatte landskapet. Og i tillegg har han på sin egen måte ivaretatt den tradisjonen som startet i andre halvdel av sekstitallet med vestlig inspirasjon fra indisk musikk på enkelte spor, selv om det selvfølgelig gis helt andre musikalske uttrykk på dette albumet enn på noen av Beatles sine 60-tallsutgivelser, eller John McLaughlin sine bravader på 70-tallet.

I tillegg til Adrian Myhr selv som trakterer kontrabass både med- og uten bue, består trioen av improvisatoren Jan Martin Gismervik på trommer, perkusjon og harmonium, og folkemusikeren Rasmus Kjorstad som spiller på fele og langeleik. Rasmus Kjorstad har ellers krysset mitt tastatur tidligere på min omtale av det første albumet i triologien med Øyvonn Groven Myhren sin flotte tolking av Haugtussa.

Musikken

Jeg nevnte innledningsvis litt om hvilket musikalsk sjangerlandskap utgivelsen beveger seg i- eller kanskje rettere mellom, og kan utdype litt om uttrykket. Jeg har vel en tendens til å ta i bruk begrepet «utforskende» om musikk som beveger seg langt utenfor asfalterte firefeltsveier, og selv om utgivelsen på langt nær er blant de mest utfordrende jeg befatter meg med, er det likevel god grunn til å ta i bruk karakteristikken utforskende også denne gangen. Adrian Myhr benytter selv karakteristikkene lavmælt og langsom energi i pressemeldingen, og det kan også være gode karakteristikker, selv om de selvfølgelig på langt nær er utfyllende. Men så skal da heller ikke ord være utfyllende når det gjelder musikk.

Smaksprøver

I åpningssporet begynnelse blir det ganske tydelig befestet at instrumenteringen har røtter i folkemusikk, mens musikkuttrykket mer kan gi link til utforskende samtidsmusikk. Det er et av mine favorittspor på albumet, og har en litt forsiktig utvikling i dynamikk som et subtilt, men like fullt viktig virkemiddel, og gjør at det jeg innledningsvis var tilbøyelig til å betrakte som minimalisme kanskje likevel blir feil.

I det påfølgende Spirer innbiller jeg meg at rytmeinstrumentene innledningsvis har en indisk inspirert atmosføre - kan det være tabla? Men det blir etter hvert veldig kontrastert av Rasmus Kjorstad sin svært norskklingende fele.

Det fascinerende med Svale Skygger er den spennende rollen oppholdene utgjør som en del av musikken. Her er det konsise, og delvis repetitive musikalske elementer med hyppige opphold som skaper et helt spesielt uttrykk og dynamikk, og blir delvis avløst av Rasmus Kjorstad sin fele som benytter en indisk inspirert skala, men likevel med folkemusikkens klangfarger. Og ved nærmere ettertanke er det kanskje like nærliggende å assosiere med merittene til L. Shankar, som ble kjent for mange gjennom John McLaughlin og Shakti på 70-tallet   Kanskje er Svale Skygger mitt favorittspor, og de hyppig forekommende nesten resonante høyfrekvente klangene er med på å forsterke det.

Sporet Årene bidrar med et litt uvant musikalsk terreng for Langeleik, og igjen får jeg en litt indisk inspirert tabla-følelse av rytmeinstrumentet. Uansett en spennende sammensmelting.

Fascinerende samklang mellom stryk på kontrabass og fele på Stjernekikker, der Myhr og Kjorstad sammen utfordrer harmonien. Og også her spiller oppholdene i musikken en viktig rolle, men på en annen måte enn på Svale Skygger. På Sjernekikker er dette et element som etter hvert utvikler seg til nesten en pulsering, som lange bølger som skyller inn mot en strand. Et alternativt favorittspor.

På introen til avslutningslåten med det beskrivende navnet Avrunding dukker det umiddelbart opp bilder hentet fra en annen norsk musiker - åpningen til It`s High Time på Garbarek-albumet Rites fra slutten av 90-tallet, både rytmisk og i den musikalske atmosfæren. Men på det punktet der jeg er vant til at Garbarek sin sopransaksofon entrer arenaen, er det denne gangen Jan Martin Gismervik sitt harmonium som dukker opp og forteller en veldig annerledes historie.

Utgivelsen og lyden

Denne utgivelsen på plateselskapet Øra Fonogram er innspilt i Studio Paradiso. Og vi snakker fremdeles ikke om studioet i San Fransisco, men i nedre Sinsen, der miksing er utført av Kyrre Laastad. Mastring er foretatt av Karl Klaseie i Øra Mastering.

I likhet med tidligere innspillinger jeg har lyttet til fra Studio Paradiso er også Kokong en plate med flott lyd. Bruken av klang er behersket og riktig dosert, og bidrar til et veldig distinkt uttrykk på Kokong – et uttrykk som støtter opp rundt det musikalske uttrykket. Det er god detaljgjenvielse i musikken.

Oppsett for platesmakingen

Platesmakingen har blitt foretatt med dette oppsettet:

• Linn Akurate DS streamer, med Qobuz strømmetjeneste i 24bit 96kHz, frekvenskorrigert for B&W 706 S2
• Denon PMA-3000NE via analog inngang. (f.t. på test)
• Bowers & Wilkins 706 S2

Terningen

Innledningsvis hadde jeg visjoner om at Kokong måtte bli en femmer på terningen, men etter hvert som jeg lyttet meg gjennom mange avspillinger ble det klart at den vokste såpass mye at det likevel måtte vippe over til en litt vaklende sekser. En veldig spennende debututgivelse fra en plateveteran.

Les mer om Kokong på Adrian Myhr sin webside