Roskilde med sin beliggenhet en liten halvtimes kjøretur vest for København er selvfølgelig aller mest kjent for sine årlige festivaler. Men nå i juli i sommer gjør de seg bemerket på en litt annen måte innen musikk. For hver tirsdag arrangeres en dobbeltkonsert i Byparken, og denne andre tirsdagen i juli var det altså Reveal Party og Savage Rose som sto på plakaten.

Reveal Party

I rockens gullalder ville Reveal Party fått status som oppvarmingsband for Savage Rose. Men ikke i 2023 i Roskilde bypark. For her får vi inntrykk av at det er en langt mer demokratisk tilnærming til rollene for de to bandene som delte scenen den aktuelle kvelden, og det til tross for at Reveal Party er et ganske ferskt band, i motsetning til Savage Rose som har holdt på siden tidenes morgen. Eller i det minste siden 1967.

Når det er sagt er det en kjensgjerning at det var Savage Rose som var kveldens hovedattraksjon. Og likevel – Reveal Party var en veldig positiv overraskelse med sin 6-manns besetning, der fire av gutta var jenter, inklusiv frontpersonen Emily Holm Nyhuus. Og en av de gledelige overraskelsene er at gitaren er tilbake for fullt i Reveal Party sitt univers. Og da snakker vi om gitarer som tidvis er tilført mye vreng, men likevel ikke så dominerende som min sniklytt til bandet på TIDAL i forkant av konserten kunne gi inntrykk av.

Jeg må innrømme at jeg ble ekstra fascinert av rytmeseksjonen, med en særdeles slagkraftig trommeslager og ikke minst en like heftig bassist.

Musikken ville vel under tvil gått under kategorien punk på slutten av 70-tallende, mens jeg er fristet til å heller karakterisere den som utforskende rock i den tyngre enden. Men hvem bryr seg, så lenge musikken er engasjerende. Og det ble rikelig oppfylt i løpet av den snaue timen de fikk regjere på scenen.

Savage Rose

Dette legendariske bandet oppsto i 1967, og i tillegg til vokalisten Annisette var det brødrene Thomas og Anders Koppel som på hvert sitt tangent instrument  var frontfigurer. Men heller ikke trommeslageren Alex Riel må glemmes, som i ettertid ble en av Danmarks mest profilerte jazztrommeslagere. Gullalderen til Savage Rose var i perioden fra 1967 frem til 1973, med hele 8 album i porteføljen. Mitt favorittalbum blant disse er In The Plain, men også Dødens Triumf, Your Daily Gift og Wild Child var sterke kandidater sammen med debutalbumet Savage Rose. Og en av styrkene var at bandet var i en utforskende fase, som var innom mange sjangre.

Savage Rose var- og er fremdeles sterkt politisk engasjert, og dette var litt av utfordringen for samholdet i bandet på starten av 70-tallet. For da de fikk et tilbud om å opptre for amerikanske soldater i Vietnam, takket de nei av politiske grunner. Og det var en kraftig karriere brems, noe som falt enkelte bandmedlemmer tungt for brystet, og bidro vel egentlig til at det gikk litt i oppløsning.

I 1973 ble bandet mer eller mindre lagt på is, og besto i en lengre periode bare av paret Annisette og Thomas Koppel, i det som ble kalt for underground-perioden til bandet. I løpet av de ti påfølgende årene utga de bare to album, i tillegg til en del svært kortreiste opptredener lokalt i København, gjerne i en politisk setting. Utgivelsesfrekvensen økte litt utover 80-tallet, og inn på 90-tallet fikk de en ny giv, med en ganske annerledes musikalsk uttrykk, særlig sammenlignet med underground-perioden på 70- og 80-tallet.

I konserten den 11. Juli var Annisette den eneste av den opprinnelige besetningen, etter at hennes mann Thomas Koppel døde i 2006. Og hun er en like selvfølgelig frontfigur i Savage Rose som Emily Holm Nyhuus er det i Reveal Party. Og nye bandmedlemmer har selvfølgelig kommet til, og ga en omtrent like omfangsrik besetning som på den flotte konserten i Bergen høsten 2017. I tillegg til Annisette var det to korister, der Annisette sin datter Naja Rosa er en av dem. Både orgel og piano var på plass, og er nærmest obligatorisk i dette bandet, i hvert fall hvis historiske normer skal legges til grunn. Og mens pianisten alternerte på horn og trombone, fant mannen med orgel (noen kaller visst dette for organist) frem et trekkspill. Det instrumentet er uunnværlig på et par av låtene som ble fremført.

Etter et åpningsspor fra eget repertoar overrasket bandet med en tungt rocka tolking av den gamle Dylan klassikeren Masters Of War fra det helakustiske albumet The Freewheelin` Bob Dylan fra 1963. For meg var det aldri tvil om hvem som var adressat for den giftige teksten i Annisette sin tapning. Og denne 2023-tolkingen var veldig langt fra akustisk…

Etter den litt reggae inspirerte låten Harassing fra albumet Homeless fremførte Savage Rose det som for meg var kveldens foreløpige høydepunkt. Tittelsporet fra det samme Homeless er soleklar kandidat til beste låt av bandet i senere tid. En seig groove, der også pianisten sine blåseinstrumenter også fikk luftet seg mens Annisette fikk en velfortjent pause i en ekstra lang intro før hun igjen måtte bak mikrofonen.

Etter tittellåten fra albumet Black Angel fra 1995 kom det en bolk med mange klassikere fra bandets gullalder. Det startet med sporet Byen Vågner fra albumet Dødens Triumf, en slags annerledes rockeopera. Denne ble fikk en ekstra rocka tolking, og her er kombinasjonen piano og orgel praktfull, og ikonisk i god Koppeltradisjon.

Låten Your Daily Gift fra albumet med samme tittel utgitt i 1971 er et av høydepunktene fra denne perioden, og på dette albumet konkurrerer låten med Speak Softly og Listen To This Tune From Mexico. Og også 2023-tapningen er storartet, med trekkspillet som en flott assistent til Annisette, og etter hvert også en fin og lyrisk gitarsolo. Dette er likevel en versjon som ikke er like myk som 1971-utgaven.

Your Daily Gift

Jeg hadde nesten regnet med at låten Wild Child skulle være med, som den var i Bergen i 2017. Men Screams Of Captured Birds fra samme album er en like god låt, og har dessuten en del likhetstrekk. Fremføringen i Roskilde var nok en del hardere og mer rocka enn på studioalbumet. En «medpassasjer» på konserten ytret i ettertid at Annisette sin vokalfremføring var en perfekt og inderlig gjengivelse av skrikene fra «Screams Of Captured Birds»

Mor og datter

Avslutningslåten på den ordinære konserten var den fantastiske Dear Little Mother som både var med på Dødens Triumf og på albumet Refugee. Den var periodevis langt mer rocka enn på studioversjonen, men avsluttet silkemykt med en nynning, der Annisette etter hvert fikk med publikum i en all-nynning.

Etter dakapo og et nummer fra det ordinære repertoaret avsluttet Savage Rose med en flott tolking av Til Ungdommen, basert på et dikt av Nordahl Grieg.

Savage Rose ga en fantastisk forestilling denne tirsdagskvelden, og blåste nytt liv i en etter hvert litt nedstøvet begeistring for dette bandet, som har vart siden albumet In The Plain ble ervervet på Drages musikkforretning i Kristiansund i 1970.

Selv om det er lett å få en nostalgisk grunnholdning til band som oppsto da tiden var ung, er Savage Rose av 2023 like gode som for over 50 år siden. Kanskje litt ironisk er Annisette enda mer rocka enn for 50 år siden. Og det passer hennes stil egentlig veldig godt, siden enkelte av de aller mykeste fasetter i stemmeprakten fra 50 år tilbake ikke er like myke lenger.

De gamle er fortsatt eldst. Og noen ganger er de også best!