søndag, 21 august 2022 18:11

Platesmaking 7-22. Gamle og yngre artister

Skrevet av

I denne platesmakingen finner vi både gammel og ny musikk. Og gammel musikk på nye flasker, og ikke minst gamle helter med nyskapt musikk. To av utgivelsene er gjenutgivelse av innspillinger foretatt for 40 år siden og enda mer, men minst like viktige og aktuelle uansett.

Little Feat – Waiting for Columbus 2022 super deluxe edition

Gammel moro x fire

Jeg har i flere andre sammenhenger kåret Waiting for Colombus til tidenes beste live Rockealbum, og selvfølgelig måtte et album med en slik kåring være utgitt på 70-tallet. Nærmere bestemt i 1978, og innspilt året før. Og dette albumet er vel et av de få jeg rakk å slite ut allerede før 70-tallet var over.

Jeg skrev en hyllest av 1978-versjonen av den doble LPen for fem år siden under vignetten Evig Eies Kun En LP, og den omtalen av Waiting For Columbus (WFC) kan dere lese her. I ettertid har det vært flere digitale utgivelser av WFC, og det startet med en single CD i 1990 som nesten skandaløst utelot noen av de aller beste godbitene "Don't Bogart That Joint" og "A Apolitical Blues". for å få plass på en CD, men dette ble behørig rettet da den doble CDen med tilleggstittelen deluxe edition kom i 2003.

Hva er det så som gjør Waiting for Columbus så unik i mine- og mange andre sine ører. Little Feat har i ettertid utgitt bøttevis med CDer, men få eller ingen av dem har oppnådd en status som minner om WFC. Vi må starte med egenarten til bandet. De er et utpreget Live-band, som blomstrer når de får stå på scenen og utfolde seg, og en påminnelse om det fikk jeg på Molde Jazzfestival i 1994, til tross for at frontpersonen for lengst var gått bort.

Og det er vel det andre elementet – Lowell George var en ubestridt frontfigur, og en fantastisk gitarist og vokalist. Han hadde sin læretid med Frank Zappa i Mothers of Inventions på sutten av 60-tallet, før han ble sparket derfra med omdiskuterte begrunnelser. Da han døde to år etter at WFC ble innspilt ble Little Feat aldre det samme.

Det tredje og viktigste elementet med Little Feet er at de i likhet med så mange andre suksessfulle superband besto av mange musikalske personligheter og storheter som greide å samarbeide sånn at det hele gikk opp i en større enhet. Lowell George har kanskje blitt fremhevet så mye at det har skygget for mange andre brilliante musikere i bandet. Personlig har jeg Bill Payne som en favoritt – som pianist, og kanskje i enda større grad som en veldig særpreget låtskriver.

Og aller sist vil jeg trekke frem samarbeidet med Tower of Power på WFC som ekstra fruktbart, og som satte en spiss på det hele på dette albumet.

Super deluxe edition

Men tilbake til vår utgivelse, som nå har blitt til super deluxe edition. Fra å ha vært 17 spor på den opprinnelige utgivelsen, har dette blitt en utgivelse med 8 CDer, og de 17 sporene er utvidet til 73. De opptakene som ble publisert var alle fra det som på den tiden var Little Feat sitt nærområde, på Lisner Auditorium i Washington DC, innspillt i en peride fra 4. til 10 august 1977. En god del supplerende innspillinger er fra samme arena (CD 7 og 8), mens størsteparten av de alternative opptakene er fra Manchester (CD 3 og 4) og Rainbow i London (CD 5 og 6), der Focus sitt legendariske livealbum At The Rainbow også ble innspilt. Disse opptakene ble gjort uken før konsertene i Washington, og består selvfølgelig av det same materialet, hvis vi ser bort fra noen låter som ikke fikk plass på den opprinnelige dobbelt-LPen som opprinnelig var planlagt som en trippel-LP. Men disse alternative innspillingene fra den samme perioden har tilstrekkelig forskjellig karakter til at det er interessante gjenhør for oss gamle Little Feat-entusiaster.

Et av de største høydepunktene for meg er Day At The Dog Races, et ti minutter langt rent instrumentalspor med et enormt driv, hentet fra det seneste studioalbumet før konserten – Time Loves A Hero. Her var Little Feet i ferd med å ta et lite retningsskifte som skapte litt intern friksjon i bandet. Bill Payne var den fremste eksponenten for denne bevegelsen litt i retning jazz-rock, og da Lowell Gorge hørte opptaket skal han ha sagt: «What is this, fuckin’ Weather Report?». Også andre spor hentet fra dette albumet er strålende, som Red Streamliner. Både Day At The Dog Races og Red Streamliner manglet på dobbelt-LPen, men det gjorde ikke tittelsporet Time Loves a Hero, som gled over i Day and Night, og var et av de desiderte høydepunktene på dette albumet.

Hele denne 73-spors utgivelsen er tilgengelig på både TIDAL og Qobuz, og sikkert alle andre strømmetjenester. På Qobuz er denne musikalske skattekisten tilgjengelig i 24/96.

Selv om det nå er noen uker siden Waiting for Columbus 2022 super deluxe edition kom ut den 29. juli, vil det være en grov forbigåelse å ikke kåre den til Ukens album.

Les mer om Waiting fo Columbus 2022 super deluxe edition hos Platekompaniet og Big Dipper

 

 

Kim Andre Arnesen – Nidarosdomens jentekor & Trondheimsolistene. TUVAYHUN

Storslått

Kim Andrè Arnesen har bakgrunn fra Musikkonservatoriet i Trondheim, og er mest kjent for sine korkomposisjoner. Vi som har et spesielt øre til utgivelser fra 2L kjenner han godt fra det som lå an til å bli verdens første rene lydutgivelse med Dolby Atmos – utgivelsen Magnificat.

Og det er lett å kjenne igjen tonespråket i TUVAYHUN – Saligprisninger for en såret verden fra Magnificat generelt, i det vekselvis litt tunge, mystiske og tidvis dramatiske klangene, men uten at det blir heftig av den grunn. Og også på det mer spesifikke planet er det noen harmonisekvenser som gjenkjennes fra 2. satsen i Magnificat med tittelen Ecce Enim. Og samtidig er det en klart musikalsk språk fra midtøsten i TUVAYHUN.

Men det er veldig mange flere enn Kim Andrè Arnesen som må fremheves her. Nidarosdomens jentekor var også med på Magnificat, i tillegg til at de var med på innspillingen Lux, som var den innspillingen der Morten Lindberg og 2L endelig skulle lykkes med å dra i land en Grammy, etter utallige nominasjoner gjennom årene.

Også Trondheimsolistene har en rekke utgivelser på 2L og er høyt profilert internasjonalt. Og så finner vi en del interessante solister her, som vanligvis hører hjemme i et jazzlandskap. Deriblant Carl Haakon Waadeland, som var et fast musikalsk innslag i mine studentdager i Trondheim, og Hans Fredrik Jacobsen, som var med på en tidligere platesmaking i vår med sin Svadilja.

TUVAYHUN er en utrolig flott komposisjon, og som så ofte ellers er Morten Lindberg sin spektakulære multikanals gjengivelse et viktig kunstnerisk element, som jeg i dette tilfellet valgte å avspille i en 5.1.2-konfigurasjon i Dolby Atmos. For dette er en av 2L sine utallige dual disk Pure Audio Blu Ray-utgivelser, med både en Blu Ray-plate og en hybrid multikanals SACD. Lydsporene det kan velges mellom på Blu-ray skiva er:

  • 1 DTS-HD MA 24/192kHz
  • 0 LPCM 24/192kHz
  • 1.4 Dolby Atmos 48kHz
  • 1.4 Auro 3D 96kHz

Les mer om TUVAYHUN – Saligprisninger for en såret verden hos 2L

 

Kim Myhr – Sympathetic Magic.

Spennende musikalsk utforsking

Den Trønderske gitaristen og komponisten Kim Myhr har fra før 7 album på samvittigheten, og de 5 seneste er utgitt på Hubro. Når han nå utgir sitt åttende album er det et oppfølgingsalbum til albumet You | Me fra 2017.

I likhet med alle hans utgivelser både i form av soloalbum eller sammen med Trondheim Jazzorkester og henholdsvis Sidsel Endresen i 2010 og Jenny Hval i 2016 er også albumet Sympathetic Magic et utpreget utforskende album. Det har likevel en ganske annerledes karakter enn albumet fra 2017 det følger opp. En del av bakgrunnen for det er etter hans egen uttalelse at han har gått til innkjøp av et Yamaha orgel fra 70-tallet som han er betatt av lyden på. Yamaha YC45d har vært et dominerende element i utgivelsen, sammen med en Roland Juno synth fra 80-tallet. Og i introen på spor 2 - Gifting Senselessly In Endless Lavishness eksponeres Yamaha-orgelet i full blomst.

Tittelen Sympathetic Magic handler ifølge Kim Myhr om lengsel etter samhold og kollektivitet, et utslag av at tilblivelsen var under nedstengningen i 2021. Albumet er et resultat av en bestilling fra Oslo Jazz Festival, og begrepet Sympathetic Magic hadde opphav allerede på slutten av 1800-tallet i boken The Golden Bough av James George Frazer. Det bygger på ideen om at «ting som en gang har vært i kontakt med hverandre vil fortsette å påvirke hverandre på avstand, etter den fysiske kontakten er blitt brutt.»

Ellers er musikken til Kim Myhr typisk sterkt repetitivt, men er likevel i en kontinuerlig utvikling, og skaper dermed en egen dynamikk.

Up to the sun shall og your Hearthace er mitt favorittspor på dette albumet, og etter en intro på et knapt minutt dominert av Yamaha YC45d under stadig modulasjon, setter en fascinerende, rockete groove inn i halvannet minutt. Og så jeg kanskje tilføye at denne grooven oppleves som noe utypisk for Kim Myhr sine kreasjoner. Også det påfølgende sporet I Wonder If I SHall Fall right Through The Earth er et av høydepunktene, og også her finner vi litt av den boblende musikalske uttrykket som er til stede i en helt annen og mer lavmælt innpakning på åpningssporet And I Thought These Are My People.

Sympathetic Magic er en veldig spennende utgivelse fra Kim Myhr. Også lyden på platen er god.

Les mer om Sympathetic Magic hos Hubro

 

Radka Toneff & Steve Dobrogosz – Fairytales (remaster 2022)

Gammel fantastisk vin på nye flasker

Denne innspillingen som opprinnelig skjedde i et opptak i Grieghallen i 1982 kort tid før Radka Toneff døde er en legendarisk plate både for jazzentusiaster og for audiofile, og er Norges mest solgte jazz-plate. Den ble først utgitt på LP i 1982, og på CD i 1986. Selv har jeg den på LP fra 2015, og en SACD fra 2017. VI skrev om denne SACDen da den kom i 2017, og jeg tillater meg å kopiere deler av den artikkelen i denne platesmakingen av Fairytales remaster 2022.

Det var også da det den gang nystartede plateselskapet som sto for utgivelsen av denne duetten som besto av Radka Toneff og pianisten Steve Dobroosz – halvparten av Radka sin kvartett der Arild Andersen og danske Alex Riel (en av grunnleggerne av Savage Rose) utgjorde den andre halvparten. Og Fairytales ble legendarisk både på grunn av musikken og en fantastisk lyd.

Dette var Radka Toneff sitt tredje studioalbum, og ideen til albumet som et duo-album var det pianisten som hadde. Etter å ha fått tommelen ned fra de ledende norske plateselskapene, var det til slutt det da nystartede Odin som påtok seg oppgaven. Og Arild Andersen var produsent.

Fairytales var en av de første norske albumene som ble tatt opp digitalt, og formatet var det nå ukonvensjonelle 16 bit / 50,36kHz. Dette ble spilt inn på den to-spors digitale spolebåndopptakeren Telefunken MX 80.

I etterkant av den opprinnelige utgivelsen på LP i 1982 ble det utgitt to CD-versjoner i hhv 1986 og i 2007. Mastertapen på Betamax som ble benyttet for disse utgivelsene var ikke veldig god, og da man for få år siden ønsket å lage den ultimate utgivelsen av Fairytales ble det ansett som nødvendig å lage en ny master fra originaltapen. Dette var lettere sagt enn gjort – den opprinnelige Telefunken MX 80 var defekt, og i tillegg fryktet man at den over 30 år gamle mastertapen bare ville tåle èn avspilling før den ble degradert eller ødelagt.

Etter hvert lyktes det å få til en ny avspilling, og den nye LP- og CD-utgivelsen så dagens lys for rundt to år siden. Disse utgivelsene fikk tittelen «The Original Master Edition», og mottok masse lovord og høye salgstall.

Men så dukket Morten Lindberg (2L) opp, og påpekte at dette neppe var i samsvar med den opprinnelige innspillingen. Konsertflygelet i Grieghallen hadde vært stemt i 442 Hz, mens de to CD-utgivelsene i 1986 og 2015 hadde en pitch som tilsvarte en A på hhv 442,55 og 446,66. Alt for høyt, med andre ord, og ifølge bl.a Lindberg endret det karakteren på lyden / innspillingen. Og i tillegg var det en dirring, som trolig hadde bakgrunn i at et trappeløp hadde blitt benyttet som en akustisk resonator under innspillingen. Og i ettertid antas det at denne forhøyde pitchen hadde forsterket denne dirringen.

Fairytales remaster 2022

Nå har altså Odin på ny laget en utgivelse av Fairytales, og noen feil har blitt korrigert. Da jeg 6. august bidro med nyheten om denne utgivelsen sin ankomst på Hifisentralen blåste det umiddelbart liv i en gammel tråd om Fairytales. Og nå når jeg har lyttet til waw-filwer i 24/192 kan jeg bekrefte at dette låter utrolig bra. Jeg har i et år eller to hatt The Moon is a Harsh Mistress på min mer eller mindre faste testløype under test av HiFI-utstyr, og den er nå erstattet av utgaven på Fairytales 2022 remaster.

Rent musikalsk er jeg kanskje like begeistret for Live in Hamburg, der hun i tillegg til den samme pianisten Steve Dobrogosz også har med seg Arild Andersen og Alex Riel, med andre ord hennes fulle kvartett.

Les mer om Fairytales hos Odin plateselskap

 

Chicago – Born for This Moment.

Eller Chicago XXXVIII blant venner

Hvis vi ser bort fra det litt tøysete julealbumet som Chicago utga i 2019, er dette den første studioutgivelsen på 8 år. Da ga de ut albumet NOW, eller Chicago XXXVI som vi som har fulgt med dette bandet på en humpete reise siden Chicago Transit Authority i 1969 liker å kalle albumet. Jeg skrev om Chicago XXXVI da det kom i 2014, og ble samtidig inspirert til å skrive om de gamle Chicagoalbumene under vignetten Chicago på en søndag, der ambisjonen var å skrive om det som da var alle de 36 autoriserte Chicagoalbumene. Ikke fordi det trettisjette albumet var så veldig bra, men fordi de 8 første er det, og ende 2-3 til.

På dette trettiåttende albumet er det størstedelen av bandet som har kommet til. Frontfiguren Robert Lamm er fortsatt på plass, og uten han ville det neppe vært særlig mye igjen av den opprinnelige sjela, og det røyner en god del selv med han. Og nå er jeg litt urettferdig mot den opprinnelige blåsererrekka, for James Pankow og Lee Loughlane er fremdeles glitrende på henholdsvis trombone og trompet. Tredjemann Walter Parazider er sympatisk nok fremdeles oppført som medlem, men har dessverre fått diagnosen Alzheimer og spiller ikke mer. Han har hatt en stand-in de siste årene på konserter, og nå har Ray Herrmann overtatt på saksofon og fløyter også i studio. Og alle nykommerne er utrolig gode musikere, som teknisk sett er minst like gode som de opprinnelige bandmedlemmene de har erstattet. Selvfølgelig bortsett fra Terry Kath, som var uerstattelig både som gitarist, vokalist og låtskriver.

Chicago ble opprinnelig karakterisert som et jazz-rock band, på linje med Blood, Sweat & Tears, men James Pankow hevdet etter noen år hardnakket at de ikke hadde noe med jazz å gjøre. De var et «rock band with a horn section». Etter hvert som 80-tallet nærmet seg er det kanskje fristende å heller definere dem som et pop-band med en blåserrekke.

Men Chicago har alltid hatt sin yrkesstolthet i behold. Kirurgisk presisjon, og alltid presise på en konsert. Og så får det våge seg at vi som savnet de 11 første albumene ikke er så fornøyd med utviklingen etter at Terry Kath så tragisk gikk bort etter et uhell med sin pistol

De tre første låtene er også de tre svakeste med minst karakter, i hvert fall ikke en karakter det er verd å synge hjem om. Og den fjerde låten er bortimot like uinteressant, men så begynner det å skje noe. Our New York Time har en karakter som er umiskjennelig Robert Lamm. Det starter med et akustisk gitarriff som gir meg assosiasjoner til låten Beginnings fra debutalbumet, men som kjapt beveger seg over i en musikalsk atmosfære som minner om Policeman fra Chicago XI. Safer Harbours er kanskje litt søtere enn jeg setter pris på, men Neil Donell som ble med i 2018 får ettertrykkelig vist at han er en utmerket vokalist, som opererer litt i dødvannet etter Peter Cetera. Og på det etterfølgende sporet Crazy Ideas får den samme Neil Donald briljert litt i det lyse registeret med en vokal som minner litt om Michael McDonald fra Doobie Brothers, i en låt skrevet av Robert Lamm og Jim Petric. En bra låt. Også den påfølgende Make A Man Out of Me er bra, men ikke særlig mer, selv om Donell gjør en bra jobb som vokalist også her.

For The Love er et av høydepunktene, en lavmælt sang dominert av Robert Lamm både som vokalist og låtskriver. Og akustisk gitar.

Akkurat som på Chicago XXXVI er det avslutningslåten som er høydepunktet. House On The Hill er en veldig karakterfull låt, og den er selvfølgelig signert Robert Lamm, og det er også han som synger den. Hadde alle låtene vært like bra som denne ville det ha blitt en udiskutabel sterk femmer på terningen.

Les mer om Born For This Moment hos Chicago

 

Lest 3378 ganger Sist redigert søndag, 21 august 2022 19:17
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.