lørdag, 27 juni 2020 12:07

Platesmaking på 3. St.Hans dag

Skrevet av

Denne gangen er det flere knallsterke album som setter dype spor. Og faktisk måtte jeg endre kandidaten til «Ukens plate» underveis i løpet.  På oppløpssiden var det en unik plateutgivelse fra en spennende norsk jazzmusiker som snappet seieren fra en riktig gammel ringrev fra USA.

Daniel Herskedal – Call for Winter

Storslått og magisk musikk som også er nyskapende

Min umiddelbare tanke når jeg hørte smakebiter av dette albumet tidligere i vår var at denne musikken umulig kunne være unnfanget på østsiden av vannskillet, med de fantastiske og storslåtte naturbeskrivelsene som formidles av Daniel Herskedal, som opprinnelig kommer fra nord-vestlandet.

Og så kunne jeg ikke tatt mer feil, for denne gangen har denne uhyre spennende jazzmusikeren tatt en tur omtrent så nær svenskegrensa man kan komme. Nærmere bestemt en hytte i Elgå ved østsiden av Femunden. Og ved nærmere ettertanke er det sikker like storslått natur der også, selv om den gjerne er av en annen karakter.

Daniel Herskedal isolerte seg i denne hytten han leide i stedet for å gå i studio, og med seg hadde han en tuba og en basstrompet, i tillegg til et opptaksutstyr. Basstrompet er et ganske sjeldent musikkinstrument, men blir blant annet benyttet i Stravinsky sitt dramatiske Våroffer.

Med disse to instrumentene har Daniel Herskedal greid å skape en helt unik musikk, som samtidig er storslått og mektig. Og det er litt vanskelig å forestille seg at det er musikk skapt av en enslig person i en hytte, for både musikk og klangbilde gir kraftfulle assosiasjoner til et fjellandskap ikke ulikt det som er illustrert på et flott platecover.

Ikke minst tittelsporet Call for Winter markerer denne utgivelsen som et musikalsk landemerke blant Daniel Herskedal sine plateutgivelser, en diskografi som illustrerer en stor musikalsk spennvidde. For et par måneder siden støtte vi på han i platesmaking av Tyttebæret, og han har ellers markert seg i et landskap dominert av jazz, men med tydelige innslag av tilstøtende musikalske terreng.

Call for Winter baner seg solid vei som Ukens plate, i et felt med sterk konkurranse fra både norske og internasjonale artister, og dyttet til side selveste Dylan i en tett tetstrid mellom tre utgivelser.

Les mer om Call for Winter hos Edition Records

 

Jo David Meyer Lysne & Mats Eilertsen – Kroksjø

Utforskende landskap med skiftende terreng

Albumet Kroksjø er ugitt på CD og vinyl, og jeg har lyttet til LPen. Dette er ikke første gangen den opprinnelig Førdianeren Jo David Meyer Lysne utgir plate sammen med bassisten Mats Eilertsen. To av hans tre tidligere utgivelser har nettopp vært i et samarbeid med Mats Eilertsen. Og Eilertsen må ha meg unnskylt, men akkurat denne gangen er det Jo David Meyer Lysne som er den mest interessante personen, ikke minst på grunn av hans unge alder og ganske beskjedne fartstid. Mats Eilertsen har dessuten fått rikelig med oppmerksomhet fra oss ellers den siste tiden – vi har skrevet om fem utgivelser i løpet av et års tid der han har hatt en markant rolle, noe som solid befester hans dominerende posisjon i teten av norsk jazz. Og tilstøtende disipliner.

Men en kanskje en minst like viktig grunn til å rette den største oppmerksomheten mot Jo David Meyer Lysne er at han later til å være den viktigste musikalske premissleverandøren på denne utgivelsen med det underfundige navnet Kroksjø, et fenomen som ifølge vår alle uunnværlige wikipedia er navnet på en U-formet innsjø som dannes når en sving i ei elv blir skilt fra hovedleiet til elva. Og så kan vi alle spekulere på om dette er en metafor for det musikalske uttrykket på utgivelsen. Og selv om Mats Eilertsen har demonstrert at han er særdeles villig til å utfordre tilstøtende terreng, er han tross alt først og fremst en jazzmusiker.

Det kan vi derimot ikke si om Lysne, som gjennom sine utgivelser har demonstrert at hans musikk primært hører mer hjemme i det utforskende musikalske terrenget som det blir litt for lettvint å beskrive som samtidsmusikk. Kanskje også alt for lite treffsikkert. Men siden begrepet akustisk elektronika neppe blir godkjent av språkrådet havner vi litt i limbo her. Og strengt tatt er vel det et fruktbart sted å være, i hvert fall når temaet .

Det er en klar musikalsk utvikling fra Meander, debutalbumet til denne duoen. Et album som primært var en langt mer melodiøs og delvis lyrisk utgivelse, men ikke mindre interessant av den grunn. Og også den var utforskende i forhold til musikalsk terreng, der låten Sluten er et musikalsk fyrtårn med inspirasjon hentet fra fjellpartiet Sluten ved Filefjell. Kanskje var denne karakterforskjellen et utslag av at Mats Eilertsen i større grad var premissleverandør på den utgivelsen, eller kanskje er det andre faktorer som spiller inn.

Uansett er det en gjennomgående annerledes karakter over Kroksjø, og albumets navn indikerer også at det er et annet landskapsfenomen som beskrives. Spesielt de to lengste sporene Lamyra og Ålykkja er utforskende, og er også mine favorittspor på dette albumet, et album der all musikken er skrevet av Jo David Meyer Lysne.

Også lyden er fremragende på Kroksjø, ikke minst på den flott vinylutgaven jeg har fått lytte til.

Les mer om Kroksjø hos Hubro

 

Bob Dylan – Rough and Rowdy Ways

Mesteren er tilbake, denne gangen på fulltid

Det er ikke så rent få av entusiastene som har følt seg sviktet av Dylan størstedelen av det siste tiåret. Det lille som har kommet fra denne mesteren har vært litt likegyldige coverversjoner av andre sine sanger. Og tatt i betraktning at det kanskje først og fremst er Dylan sine tekster som har gjort mannen som satte folk-song på agendaen i første halvdel av 60-tallet til den han er, blir det litt stusslig med et trippelalbum med coverlåter. Ikke minst tatt i betraktning at denne herren med betydelig turbulens mottok Nobels litteraturpris i 2016 blir det litt som å be Jan Erik Vold som å lese høyt fra telefonkatalogen. Eller ved nærmere ettertanke med en eller annen kulturuke i tankene kan sistnevnte seanse sikkert være meningsfullt.

Tittelen på dette doble albumet som vil tvinge seg plass inn i LP-samlingen til mange klassiske Dylan-entusiaster spiller åpenbart på Jimmie Rodgers countrylåt My Rough and Rowdy Ways fra 1929. Men det stopper der. for på albumet Rough and Rowdy Ways har vi Bob Dylan tilbake der vi kjenner og elsker han. Stemmen er fremdeles rusten så det holder, og hans hang til å ta avstikkere fra en melodilinje mens han mer småprater er en velkjent del av Dylan sitt repertoar som også er en av grunnene til at vi har lagt oss til den vanen å lytte til hans utgivelser.

Musikalsk er dette i det mer lavmælte hjørnet, noe som på ingen som helst måte er en svakhet. Kombinert med en viss grad av minimalisme kan man i et svakt øyeblikk få inntrykk av en nesten 80 år gammel Bob Dylan som sitter på kaikanten og dingler med beina mens han nipper til en reke- eller to, eller hva det nå enn er man kan tenke seg at en 79-åring nipper til på en kaikant ved livets senhøst.

But make no mistake – Bob Dylan sine ord er sylskarpe som alltid, og kanskje vel så det. For selv om musikken er lavmælte på dette albumet, er ikke tekstene det. Den aller sterkeste låten er samtidig albumets- og kanskje hans diskografi sin aller lengste. På Murder Most Foul tar han et beklagende og samtidig skarpt og velorientert tilbakeblikk mot drapet på John F. Kennedy i Dallas i november `63. Og setter det i et perspektiv. Dette er en låt som er egnet til å skape ilinger nedover ryggen.

Men også låten Black Rider er en sterk låt, og må finne seg i å bli min nr.2 favoritt på albumet – et album som er ganske fritt for transportetapper. Og så må jeg vel trekke frem bluesen Crossing the Rubicon, med gitarspill som leder tankene til John Lee Hooker, eller kanskje enda mer til Lightnin` Sam Hopkins.

Med Rough and Rowdy Ways har Bob Dylan greid å skape et album som er på høyden med det aller mest han har skapt tidligere. Og det er ikke så rent lite i en rekke med 39 studioalbum og utallige live- og bootlegs, både offisielle og uoffisielle. Jeg tillater meg å plassere Rough and Rowdy Ways blant nedre del av hans topp 10 studioalbum, ikke minst fordi også lyden er bra.

 

Kviven Duo – Kvakksalvar-Guri

Tradisjonsmusikk i ungdommelig fremførelse

Ferdes du langs E39 på Vestlandet på vei mellom Bergen og Ålesund vil du akkurat gå glipp av Kviven i det du dukker inn i den over seks kilometer lange Kvivstunnellen som var med på å gjøre E39 kjappere og mer komfortabel i 2012. Før denne nyvinningen i norsk samferdsel kom måtte du bevege deg til fots for å tilbakelegge den samme strekningen, og da fikk du muligheten for å stifte nærkontakt med fjellet Kviven, origo for den musikalske arven til Kviven Duo.

Denne duoen består av Britt Pernille Frøholm og Jorun Marie Kvernberg. Sistnevnte har vi stiftet flere musikalske bekjentskap med det siste året, i utgivelsene Tyttebæret og Majorstuen sitt jublende avskjedsalbum. Britt Pernille Frøholm har en minst like rikholdig diskografi, som illustrerer at de begge er svært bevandrede sjeler i norsk musikkliv. Og de har også begge en fartstid fra utgivelser som krysser grenser fra folkemusikkens opptråkkede spor, selv om kryssingene kanskje er aller mest hyppige hos Jorun Mari Kvernberg. Men også Britt Pernille Frøholm har briljert innen grenseoverskridende musikk, blant annet i det spennende samtidsverket Fragile, skrevet av Therese Birkelund Ulvo.

På debutalbumet til denne duoen er det gammel musikk som presenteres, og det er ikke en veldig ukonvensjonell tolking av disse. Her er det til dels ukjente slåtter fra Nordfjord og Sunnmøre. Men selv om det er tradisjonelle fremførelser - i den grad man kan omtale tidligere fremførelsen av tidligere utgitt musikk som tradisjonell – er det en knist over fremførelsene som det er fristene å tillegge vår tids musikalske ånd.

En flott debututgivelse på eget plateselskap, fra en duo som jeg regner med at vi får høre mer av i tiden som kommer!

Les mer om Kvakksalvar-Guri hos Kviven Records

 

Åse Kleveland og The Salmon Smokers – På frihjul

The Freewheelin` Åse Kleveland

Det er ikke hver dag jeg bedriver platesmaking av utgivelser av Åse Kleveland. Men så er det heller ikke hver dag denne forhenværende kulturministeren gir meg muligheten. Forrige gang var i 1976, og det var mange tiår før begrepet platesmaking var formulert på noe tastatur. Ikke engang på en Remington.

Og jeg skal innrømme at det var albumets tittel som trigget meg til å smake på nettopp denne utgivelsen blant så utrolig mange andre interessante utgivelser. For selvfølgelig har en tidligere kulturminister sans for ordmagi og ordspill, og det er ikke til å unngå at På Frihjul gir assosiasjoner til et nesten 60 år gammelt album fra mesteren Bob Dylan – The Freewheelin` Bob Dylan var hans andre studioalbum utgitt i 1964. 

Og i den grad man fremdeles skulle tendere til å la tvilen komme Kleveland til gode, feies etter hvert all tvil til side når man oppdager at det tredje sporet på dette albumet er en cover av A Hard Rain`s a-Gonna Fall, avslutningslåten på side A på denne gamle Dylan-LPen. Hardt Regn gjør for øvrig ikke skam på originalversjonen, for Åse Kleveland er en gammel Dylan-tolker fra tidenes morgen.

Men det stopper ikke der, for Åse Kleveland sitt alibi for å ta nettopp denne albumtittelen ser vi på albumcoveret, som viser hennes velrenommerte Saab Sonett, en bil som hadde en av sine særegenheter i nettopp… - ja du gjettet det – frihjul. Dermed er sirkelen sluttet, og ordspillet komplett. Frihjul får en trippel betydning.

Forresten, fremdeles gjenstår det å ta et blikk på ordets egentlige betydning. Og da tenker jeg mer på begrepet freewheeling enn på Saab sitt frihjul. For freewheeling er et begrep som peker på musikk med en viss uavhengighet av sjangere, en slags gamle dagers Indy. Og det er på en måte dekkende for det Åse Kleveland bedriver på denne utgivelsen. Vi husker henne som en notorisk visesanger i Ballade, og vi som er enda litt eldre husker det uutslettelige inntrykket den unge jenta med det dype stemmeleiet (som av mange feilaktig har blitt karakterisert som en mørk stemme) gjorde på MGP-bidraget Intet er nytt under solen. Du vet, den som starter med «Jeg vet om en gammel mann…», og med den oppklarende fotnoten «…en som har levd lenge». Og heldigvis får vi servert den også her, riktignok i en litt mer moderne tapning. Men det er betydelig mer interessant musikk på denne utgivelsen, og det åpner sterkt med en tolking av Anne Grete Preus sin Vrimmel. Musikalsk er det et stykke over til Georg Friedrich Handel i «En sang til Håpet», men hva gjør vel det når man er Freewheeling. Og tematisk er det uansett en klar link.

På Frihjul har et betydelig antall låter som er langt mer rocka enn det man skulle forvente av en visesanger som har levd litt lenge, selv om hun langt ifra er gammel. Hun beviser uansett at hun fremdeles kan bidra med musikalsk høy kvalitet på en plateutgivelse. Og som en ekstra bonus har hun også fått børstet støvet av noen av sine 60-tallsutgivelser som nå har blitt tilgjengelig for strømming.

Les mer om På Frihjul hos Grappa

 

Lest 4147 ganger Sist redigert onsdag, 22 juli 2020 15:08
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.