Skrevet av Rudi og Morten
Waza og Shilabe deler utseende så nær som på fargen. Treverket i Waza er rosewood, mens det i Shilabe er laget av african blackwood.
Shilabe spiller/sporer som Waza best med rundt 3.0 grams stift trykk. Impedansmessig er det også det samme, og 40 ohm intern impedanse eller ca 4-500 ohm ekstern impedanse fungerer utmerket. Men husk at disse pickupene IKKE liker å bli for hardt belastet, da tar det ikke lange tiden før lydbildet blir noe helt annet enn hva det kan være.
En annen ting å huske er å gi disse pickupene minst 50 timer til-spillings tid. Dette er viktig fordi de låter slett ikke optimalt før dette er oppnådd.
Jeg syntes at Waza spilte så fint i Linn Ekos Se/1 armen, så jeg monterte Shilabe rett i denne. Og jeg vil innrømme med engang at jeg aldri har hørt en Linn LP-12 spille så bra noen gang, og jeg har prøvd Linn LP12/Ekos Se/1 med pickuper som koster tre ganger så mye som prisen til Shilabe. Det er forøvrig ikke vanskelig å høre at dette er 2 pickuper fra samme familie. Grunn-karakteren er der med dybden og klarheten i lydbildet.
Shilabe er dog et klart hakk oppover og vel så det med et enda mer oppløst lydbilde og et enda dypere lydbilde med enda klarere punkt grafikk, bakgrunnen blir liksom enda mer sort og alle detaljer presenteres ekstremt klart og tydelig.
Hele lydbildet føles som om det har fått en veritabel vitamininnsprøyting slik at det liksom er mer luft i hele lydbildet. Og alt presenteres så vektløst og selvfølgelig, med en silkemyk og vel oppløst diskant som er akk så detaljert, mellomtonen har alt hva jeg begjærer. Naturlig, levende, dynamisk og helt fantastisk oppløst. Bassen er som en damphammer - fyldig, rapp og presis.
En annen ting som Shilabe klarer som jeg knapt nok tidligere har hørt, er hvordan den skillet ut små detaljer på annen og tredje rad, vanligvis koker disse detaljene litt sammen og er vanskelige og høre. Med Shilabe i føringen står disse detaljene også krystall klart frem i lydbildet, uten at mellomtone og kanskje spesielt diskanten "faller av" og koker bort til en suppe av bakgrunns lyd.
Montert opp i DaVinci Nobile 10" armen opplever jeg det samme som med Linn armen. Veldig presist og dypt lydbilde med superbe 3D egenskaper og en detaljrikdom til å "dø" for, kombinert med en levendehet (i mangel på bedre ord) som går utenpå alt jeg tidligere har testet.
En annen ting med disse pickupene er veldig lav overflatestøy, det er ikke masser med unødvendigheter som blir plukket opp, kun det essensielle - musikken.
En av mine faste test plater for å sjekke den slags er den tidligere nevnte gamle traver Susanne Vega's "Sollitude standings". Hvis man følger nøye med på denne skiva så finnes det et mylder av ting som skjer i bakgrunnen og det er faktisk ganske lett å skille ut klinten fra hveten med denne plata. Med Shilabe i føringen kom det faktisk frem noen detaljer jeg ikke tidligere har hørt, og det til tross for at jeg nå har brukt denne platen en 20 års tid som testplate. Så Shilabe setter en ny standard for undertegnede og må således anses som en ny referance pickup på disse områdende.
En sterk konkurent har den i Air Tight Pc-3 til omtrent samme pris. Men denne er mindre fleksibel når det gjelder anlegg og balanserer hele tiden på en knivsegg når det gjelder det øvre toneområdet. Den kan i enkelte anlegg være helt fantastisk, men på anlegg med små ulumskheter kan den fort bli for ivrig i toppen. Da er Shilabe vesentlig lettere å ha med å gjøre. Men man skal huske på at Shilabe er en pickup som avslører alt, og må anses som et full-blods dyr av øverste rang. Men gjør du det, altså behandler den som den full-blods pickup den er, så vil du belønnes med hva jeg altså kaller referanse lyd. Altså hva tyskerne kaller "uber-klasse".
Jeg har i løpet av testperioden prøvd litt forskjellige riaa'er, men det er ikke til å komme forbi at det har utviklet seg til et kjærlighetsforhold til comboen Miyajima Shilabe og EAR 324 riaa. De spiller så opp i himmelen bra sammen at utrykket " a match made in heaven" virkelig er på sin plass. Men også lillebroren EAR 834 Signature til 1/3 del av prisen til 324 riaa'en gjør en utmerket jobb sammen med Shilabe. Dog blir ytterfløyene noe mer upresise med den rimeligere av de to søskene, men mellomtonen er den samme nydelige, levende og organiske.
Det ble mange timer hvor jeg bare ble sittende og nyte musikken, og spilte plate på plate. Og glemte helt hva det var jeg egentlig skulle drive med, hvilket var å teste pickuper og riaa'er.
Men slik er det når alt bare liksom faller på plass. Skuldrene bare senker seg og en indre ro liksom bare inntar scenen, og man bare setter seg godt til rette og nyter det hele.
Rudi sin Konklusjon:
Miyajima Shilabe er den første pickup jeg har testet (av over 300 stk) som ivaretar alle spektre av musikken på en slik måte at jeg ikke savner noe. Alltid når jeg tester utstyr så sitter jeg og skribler ned notater underveis slik at jeg har noe å skrive etter når artikkelen skal skrives. Med Shilabe sitter jeg med et stort blankt ark, og det er faktisk første gangen det har skjedd. Jeg har ikke noe å klage på lydmessig, Shilabe gjør alt, og leverer alt hva jeg ønsker at en pickup skal levere av lyd, det er den første pickupen jeg føler jeg kunne levd godt med hvis jeg bare skulle ha en pickup.
Selvfølgelig forutsetter det at man matcher den riktig, på lik linje med alt annet utstyr. Og at man lar den få ca 4-500 ohm belastning, og at man eksperimenterer litt med stifttrykket og VTA for optimalisering. Har du 25000.- å bruke på pickup og du kan oppfylle de nevnte kriterier spesielt vedr impedanstilpasning, så mener jeg Miyajima Shilabe er noe av det beste kjøpet man gjøre pr dags dato, thats's it.
Rudi, November 2014.
Morten sine inntrykk.
Så kom Miyajima Shilabe på besøk, og avløste Waza som gikk tilbake til importør. Etter å ha latt meg imponere av Wazas sterke sider, gledet jeg meg til å høre hva storebror Shilabe hadde å by på. Utseendemessig er de to i praksis like, vakkert, mørkt og tett treverk. Jeg ville gi denne pickupen de samme betingelser som Waza, og satte derfor også denne i en titommers Jelco 750 E, på Nottingham Analogue Dais drivverk.
Stifttrykk 3,0 gram, og stilt last 500 Ohm i Audio Research PH5 RIAA.
Shilabe kom ferdig innspilt, så det var bare å gå i gang med lyttingen.
Slektskapet mellom de to pickupene var tydelig fra første spor, de voluminøse, fyldige klangene, mye kjøtt på beina også her, en tydelig opptegnet scene, ikke bare i bredde og høyde, men fremfor alt i dybde.
En gammel "godplate" jeg har latt hvile noen år, er Chris Rea - "On The Beach", nå var tiden kommet for å la den få noen runder igjen. Bølgene slår mot stranden, gitarer og nennsomt behandlet slagverk føyes til før stemmen til Rea stiger frem, - søren klype! Dette er virkelig klasse, lydbildet er svært så luftig og detaljert, allikevel er stemmen til Rea akkurat så dyp og grov som jeg ønsker den skal være, stranda og havet fyller horisonten bak Rea der han står med begge føttene plantet i sanden foran solstolen min og forteller meg om "Underneath that moonlit sky, take me back to the place that I know, on the beach". Jepp, jeg kjøper denne presentasjonen! Skiva må høres gjennom, den saken er klar, og jeg må innrømme at jeg er dypt imponert av hva jeg hører.
En av de sterkeste sidene til Waza, var stemmer, dvs mellomtonen. Og her kommer det igjen hos Shilabe, stemmer gjengis dønn naturtro og med et frapperende nærvær; Rea er ikke i høyttalerne, han er i rommet han.
Debutplata til gruppa Morphine, "Good", er nylig sluppet på vinyl, tenker at dette kan bli interessant; saksofon, kontrabass og vokal er en heftig kombo. Shilabe sørger for at komboen holder seg heftig også, saksofonen fyller rommet, og den kontrabassen er et stort instrument. Det er i det hele tatt masse informasjon i lufta fra begge instrumenter. Lukker jeg øynene, er de jammen i rommet de også. Det svinger av Morphine! Da jeg hørte på Waza, fant jeg at den ikke var en perfekt match med anlegget mitt; på en del innspillinger ble den for basstung i mitt oppsett. Shilabe er ikke slik, her er bassgjengivelsen i harmoni med resten. Dette gjør det enklere å få et fullere utbytte av musikken, da ingenting dominerer og tar oppmerksomhet fra resten; med Shilabe faller det hele på plass.
Vel, da var Storbritannia og USA testet og godkjent, så er det Frankrikes tur; jeg slipper Serge Gainsbourg - "L'histoire de Melody Nelson" ned på platespilleren og lar Shilabe følge etter. Stemmen til Gainsbourg.... -vel, det blir en "søren klype!" til.
Igjen kommer det en stemme og et stykke musikk som slipper høyttalerne fullstendig. Nå skal det sies at akkurat dét, også er en av høyttalernes sterke sider, men det er ikke vanskelig å høre at Shilabe virkelig er med på notene. Gainsbourg kryper langt inn i øregangene, vi hadde rett og slett et øyeblikk sammen der... Men det var ikke bare stemmen til Gainsbourg, den gamle grisen, som gjorde inntrykk. Kontrasten til Jane Birkins pikeaktige stemme er slående, og forførende - og Shilabe leverer begge stemmene med overbevisende realisme og nærvær.
Morten sin Konklusjon:
Det er neppe overraskende om jeg sier at jeg har kost meg veldig med Miyajima Shilabe, og at den har imponert stort. Shilabe spiller med et stort lydbilde, med en dybde som strekker seg fra nesetippen, eller kanskje heller øreflippen, og langt bak høyttalerne. Den har masse luft i toppen, plukker opp de minste detaljer og presenterer dette fullstendig uanstrengt og troverdig. Alt det beste hos Waza virker ytterligere forfinet i Shilabe, i tillegg finner jeg ingen svakheter. Den er i all enkelhet en fest og glede og høre på, en komplett pickup, og den beste lyden jeg har hatt hjemme så langt. 25000 er mye penger, jeg tenkte å anføre dette på minussiden - men når jeg ser hva mulige konkurrenter koster, er den vel heller edruelig priset.
Og ja, jeg har testet; Shilabe rocker den også.
Morten, November 2014.
Forsidebilde er fotografert av Morten.
Takk til Exotic Audio for lån av testeksemplaret.
