Jeg visste på forhånd at denne integrerte forsterkeren fra Pro-Ject er svært kompakt, i likhet med alle andre elektronikkbokser fra denne produsenten. Likevel ble jeg overrasket da jeg hentet den i posten – en lett eske i A4-format. Og enda mer overrasket ble jeg da esken ble åpnet, og forsterkeren lå på tvers der inne. Dette er jaggu smått!
Pro-Ject er ellers kanskje aller mest kjent for sine platespillere, og har prestert å lage modeller med god ytelse, og der en del av modellene har en svært overkommelig pris. Men de har også et stort utvalg i elektronikk i kompakt innpakning, med alt fra RIAA-trinn til forsterkere, CD-spillere, DACer og streamere.
Denne utstrakte erfaringen med kompakt elektronikkdesign burde selvfølgelig gitt rikelig anledning til å drille seg i oppskriften på hvordan man lager den ultimate kompakte integrerte forsterker – man skreller simpelt hen vekk flest mulig funksjoner, og begrenser antall innganger til det minimale.
Ikke Pro-Ject MaiA, nei! For i tillegg til en basic integrert forsterker har de funnet plass til et RIAA-trinn, en Bluetooth-enhet som er kompatibel med aptX, en 24bit/192kHz DAC og en asynkron USB-inngang! Og apropos innganger – her finner vi hele 9 stk., mer enn det de aller fleste fullstørrelse forsterkere kan by på.
Det er i seg selv et mesterverk å få fysisk plass til alle disse inngangene på forsterkerens bakplate, et tablå med mål 20x3cm. Det er par plasser der de har måttet gjøre spesielle tiltak for å få dette til. De ellers tiltalende høyttalerterminalene står svært tett. Og selv om de gir mulighet for både bananplugger og spader, er plugger å anbefale for å redusere risiko for kortslutning. Ellers er inngang analog inngang 4 og pre-out utført som minijack. Men her har vi altså totalt en platespillerinngang, 3 linjenivå analoge innganger, en coax- og to optiske digitalinnganger og en USB.
På fronten finner vi også et par ekstravaganser. En hodetelefonutgang var slett ikke noen selvfølge på den ellers rikholdige CVen. Men det som imponerer meg mest er volumkontrollen, utført som et motorisert pot-meter. Det gir en eksklusiv taktil følelse, og er en fyd å ha fysisk kontakt med. Den gir en akkurat passe tung motstand. Eneste jeg kunne ønsket meg var en tydelig markering av «timeviseren». Det diskrete sporet er tilstrekkelig når du har nærkontakt, men på avstand er det ikke mulig å lese av nivået.
Inne i Pro-Ject Maia finner vi en klasse D forsterker. Dette er en forsterkermodul som er levert av Flying Mole, en leverandør som både leverer effektmoduler til andre produsenter, men som også har sine egne forsterkermodeller. Klasse-D forsterkeren i Maja yter 2x25 watt i 8 ohm, og 2x30 watt i 4 ohm. Pro-Ject hevder at effekttrinnet har en rør-aktig klang. Vi får se…
Lyden av MaiA
Innledende lytteøvelser foregikk med en tilårskommen Universalspiller som kilde – Denon DVD-1920. Den var tilkoblet både analogt og digitalt (coax). I andre enden hektet jeg på et par Linn Katan stativhøyttalere, som for en del år siden hadde prislapp på snaut 10k. De er litt forsiktige i begge ytterkantene av frekvensspekteret. Relativt tungdrevne med sin følsomhet på 85dB, og i tillegg har de en tendens til å ønske seg god elektronikk for å våkne skikkelig. De er med andre ord en ganske god lakmustest på om MaiA virkelig har audiofile egenskaper.
Bluetooth
Jeg startet litt forsiktig, med Blåtann både fra iPhone og Laptop. Paringen med enhetene gikk greit, men krever at du har lest bruksanvisningen du må trykke på en knapp i riktig øyeblikk, etter at en blå led begynner å blinke. Sikkert intuitivt, bare man får tenkt seg om… Lyden via Bluetooth ga et godt førsteinntrykk, og selv avspilling via Spotify på mobilen presenterte et lydbilde egnet til utpreget optimisme om hva MaiA kunne prestere hvis den fikk enda bedre signal.
USB
Så jeg plugget inn PCen via USB-inngangen, og sannhetens øyeblikk var nært forestående. Et steg ut av Susanne Lundeng i 24bit/96kHz ga en overbevisende nærhet, med et veldig klart perspektiv. Klangmessig er dette ganske nøytralt, og MaiA spiller overraskende kultivert. Jeg aner likevel et snev av forsiktighet i toppen og en svak lunhet i klangen, noe som også blir bekreftet ved avspilling av flere innspillinger, som Reiersrud/Kleive/Disssing sin fabelaktige innspilling i Odense Domkirke – Som Den Gyldne Sol. Også den i 24/96. Sistnevnte innspilling ga samtidig en illustrasjon av MaiA sin begrensing da jeg forsøkte å utfordre naturlovene. Full effekt ut ga selv med 85dB følsomhet et lydnivå der nabolaget på Sydneshaugen kanskje funderte på om denne trioen hadde kommet tilbake – ti år etter sin første konsert i Johanneskirken. Og et lydnivå der sjelen er på grensen til å forvrenge. Men ikke forsterkeren – den bare viste at det finnes effekttrinn der ute som har litt mer kontroll på detaljene når «the going gets tuff».
MaiA spiller sølvplater
Avspilling via Denon DVD-1920 ga et par overraskelser. For det første er det en klar gain-forskjell mellom avspilling via analog- og digital inngang. Dette har neppe noen praktisk betydning, men det er uvanlig.
Neste overraskelse var at kvalitetsforskjellen mellom digitale og analoge innganger var mye større enn forventet. Det var en vesentlig større gjennomsiktighet i lydbildet når den digitale inngangen blir benyttet. Riktignok er ikke DVD-1920 noen god musikkformidler via analoge utganger, men forskjellen var så stor at jeg begynte å fundere på om dette bare hadde med DVD-spilleren å gjøre, eller om det var noe med de analoge inngangene som ikke er optimalt. Vissheten om at det er en DAC og digitale komponenter i MaiA fikk meg til å fundere om det kunne ha seg sånn at signallogistikken inne i MaiA består i en AD-konvertering av alle analoge signal, for å så DA-konvertere senere. Derfor børstet jeg støvet av en prosedyre jeg tidligere har benyttet på AV-recievere. Jeg målte om det foregår en AD- og DA-konvertering av signal som går inn gjennom analoge innganger. Her ble det full friskmelding – ingen AD-konvertering.
Denon DCD-2000AE som kilde.
Neste trinn var å koble til min referansespiller, Denon DCD-2000AE – en CD/SACD-spiller. Dette er en tungvektspiller, med utmerket lyd fra analogutgangene, selv om den har noen særtrekk som ikke passer like godt i alle sammenhenger. Den har en veldig punchy bass, som nok ikke har bare med kvalitet å gjøre, men også til en viss grad kvantitet. I tillegg har den et forsiktig løft i diskanten.
DCD-2000AE ble også tilkoblet både analogt og digitalt, og her ble resultatet motsatt. Noe større luftighet og perspektiv via analoge innganger i forhold til digital tilkobling. Men også en klangforskjell som favoriserer noen oppsett, og ikke andre. Mer om det senere. Den viktigste konklusjonen er at det ikke er noe som helst i veien med de analoge inngangene på Pro-Ject Maia. Det øvelsen med DVD-1920 viser er at det er en overraskende høy kvalitet på DACen. Og resultatet ligger altså nærmere HighEnd-spilleren DCD-2000AE enn DVD1920.
RIAA.
Det går ikke an å teste et produkt fra Pro-Ject uten å samtidig teste RIAA-trinnet. Likevel må jeg skynde meg å tilføye at jeg er utpreget digitalt anlagt. Vintagespilleren Philips 212E ble tilkoblet, og et par plater avspilt. Robbie Robertson sitt fremragende første soloalbum med samme navn, og ikke minst Claire Martin sin Too Darn Hot på 180g vinyl illustrerer at RIAA-trinnet leverer et åpent og detaljert lydbilde, som samtidig oppleves som litt lyst i klangen. En direkte sammenligning med Pro-Ject sin Phono Box II tilkoblet en vanlig analoginngang viser en større forskjell en jeg hadde regnet med. Sistnevnte har en klang som oppleves som mer nøytral, og ikke fullt så pågående som den integrerte. Jeg tok også en kjapp sammenligning med RIAA-trinnet i Linn Kolektor, via Rec out i sistnevnte. Også her har vi en noe mer nøytral klangbalanse enn i MaiA sin RIAA. På en annen side kan klangen i MaiA sin RIAA godt klaffe i kombinasjon med andre komponenter som har litt mørke tendenser. Det er uansett en god start-RIAA, selv om det kanskje ikke den ultimate makker til en HighEnd vinylrigg.
Xavian Mia II entrer arenaen.
Xavian Mia II er til vanlig aktive i et oppsett i småstuen. Dette er et par stativhøyttalere som kostet rundt fem tusen for en del år siden, og har noen veldig markante egenskaper. De har en nesten eksplosiv mikrodynamikk, og til tross for en følsomhet på 86dB spiller de livlig med selv beskjedne forsterkere, bare volumet ikke blir alt for høyt. Men du verden som de vokser med kvaliteten på forsterker. De er i tillegg utpreget analytiske, en anelse lystklingende, og ellers avslørende for unoter fra elektronikk.
Det skulle vise seg at MaiA og Mia II er utsøkte makkere. Den antydningsvis varme klangen og ellers musikalske spillestilen i MaiA er en god match til den noe pågående spillestilen Mia II har. Og i kombinasjon med Maia er den integrerte DACen i MaiA en klangmessig vel så god match som DACen i Denon DCD-2000AE, selv om du da går glipp av noe bedre transparens, og sistnevnte sin distinkte bass.
MaiA som forforsterker.
For å teste MaiA sine egenskaper som forforsterker, koblet jeg til effektforsterkeren LK100. Dette er ikke en HighEnd effektforsterker, og har helt klare begrensinger med sine drøye 10 år på baken. Den har også moderat effekt, med sine 50/90 watt i 8/4 ohm. Men det er en forsterker jeg kjenner godt, og dermed fungerer godt som en referanse. Den har også en ganske nøytral klang, men er ikke siste ord i gjennomsiktighet sammenlignet med de fleste HighEnd effekttrinn. Og til sammenligning med MaiA har den en dobling av effekten i 8 ohm, og tre-dobling i 4 ohm.
Men det var ikke effekten som skulle vise seg å være det mest interessante ved tilkobling av LK100 til Pro-Ject MaiA. Klangegenskapene ble subjektivt opplevd som klart lysere fra kombinasjonen MaiA / LK100 enn fra MaiA som integrert forsterker. Og når dette ble kombinert med DCD-2000AE via analoginngangene, ble ikke summen optimal for de ellers analytiske Mia II. Her var det flere komponenter som alle dro i samme retning.
Her var det tid for å hente inn igjen Linn Katan, som altså har helt andre karakteristika enn Xavian Mia II. Og det fungerte som et skudd. Den klart analytiske fremtoningen fra MaiA som forforsterker er en veldig god kompensasjon for Katan sin veloverveide og musikalske spillestil. Og i denne kombinasjonen kommer også DCD-2000AE sine egenskaper også mer til sin rett.
For å løfte blikket litt, er det da nærliggende å tenke at Pro-Ject her har foretatt en klangmessig match av forforsterkeren i MaiA for å tilpasse den til egenskapene i effekttrinnet fra Flying Mole. Og her har de gjort en glimrende jobb. Resultatet har blitt en helhet som både spiller med raffinement, og har en musikalsk spillestil. Det har samtidig gitt en forforsterkerdel som når brukt alene gir et sett egenskaper som er litt annerledes, og som krever litt omtanke i hva den kombineres med. Og selvfølgelig avhengig av hvilken spillestil du selv foretrekker. Det hadde vært veldig interessant å høre MaiA sammen med et rør-effekttrinn. Kanskje er dette fantastisk synergi. Eller kanskje er det overraskelser på lur? HiFi matching er ikke alltid like forutsigbart.
Spille Kirsebær med de store.
Som avslutning var det litt uunngåelig å koble MaiA til mitt primære referanseoppsett. Igjen har MaiA rollen som forforsterker, og som kilde er det Linn Akurate DS. I motsatt ende går det via en Linn 6100 6-kanals effektforsterker, med aktive delefiltre for Linn Ninka i aktiv triamping.
Og også her er det en klar tendens til at MaiA fremstår som analytisk, selv om det i dette selskapet ikke utgjør et klangmessig problem. Det balanseres greit av at også Ninka er en smule forsiktig i toppen.
Konklusjon.
Det er ingen tvil om at Pro-Ject har gjort en formidabel jobb her. Bare i form av utstyrsbombe forsvarer MaiA prisen, og når den i tillegg er en uhyre kompetent formidler av musikk blir det et svært interessant produkt.
Det er nærliggende å sammenligne med den kompakte NAD D3020 som jeg testet tidligere i år. Også den har en imponerende CV, og gir god valuta. NADen har likevel en del andre egenskaper enn Pro-Ject Maja. Den har en klart analytisk karakter sammenlignet med Maja, men er ikke like raffinert. Og design går i mine øyne klart i favør av Maja fremfor den plastdominerte NADen.
Så til det store, innledende spørsmålet: Er dette en audiofil forsterker? Svaret må vel bli et soleklart «ja!». Og «nei!». Ingen tvil om at Pro-Ject MaiA er en god integret forsterker som er i stand til å gi store musikk- og lydopplevelser, både til audiofile og andre. Særlig hvis den får spille sammen med øvrig utstyr som fremhever de positive egenskapene. Samtidig må vi atter en gang erkjenne at heller ikke dette treet vokser opp i himmelen – det koster vesentlig mer penger enn de fire og et halvt tusen Pro-Ject forlanger. Så dette er ikke forsterkeren i hovedoppsettet til de mest hardcore audiofile, men det stod vel strengt tatt heller ikke på menyen. Derimot er MaiA en veldig interessant startforsterker for audiofile, eller som hjertet i et nr.2-oppsett.
De ulike komponentene og komponentkombinasjonene jeg testet MaiA sammen med illustrerer at det er mye mer viktig at dette er et produkt som har veldig stort potensiale hvis du kombinerer det med riktige makkere. Det er den viktigste parameteren i et audiofilt produkt!
Pris 4.495,-
Takk til Ljudtema for velvillig utlån.
MaiA integrert forsterker med DAC og platespillerinngang – spesifikasjoner:
- XMOS asynkron 24/192 USB-DAC
- Blåtann (aptX)
- 2x Optisk/1x Coax (24/192)
- Platespillerinngang, MM RIIA
- Hodetelefonforsterker - 6,3mm
- Subwooferutgang/Pre-Out
- 3 analoge linje innganger (2x RCA, 1x minijack)
- Fjernkontroll, IR – motorisert potentiometer.
- 2x 25W/30W ved 8/4 ohm
- Svart og Sølv utførelse
- Mål: 206x36x220mm (BHD), med terminaler.
