onsdag, 26 februar 2014 20:24

Castle Knight 5 - INSTANT CLASSIC ?

Skrevet av

Mange høyttalere egner seg for obduksjon og akademisk analyse. Slike kan du flerre opp, skjære inn til beinet. Det eneste du får se er høyttalere som er rimelig fri for feil... Knight 5 stikker du knapt i med synål. Når høyttalere gjør musikken så levende som det Knight 5 gjør, er tilgivelse ordet; man teller ikke feil....

Les mer:

 

 

Da importøren satt fra seg Knight 5 like innenfor døren var det med beskjed at jeg fikk ha dem så lenge jeg ville. Dvs; han modererte seg litt og spurte om tre måneder var nok.

Den innstillingen liker jeg jo selvsagt - jo lengre du har en høyttaler desto opplever man at man «forstår». Denne Importøren var med all tydelighet fryktløs, og sa kjapt noe sånt som at; «Håper du liker dem». Det var alt. Så forsvant fyren. Og jeg begynte og pakke opp.

 

Inhouse

Engelske høyttalere er ikke bare Engelsk;  de er ErkeEngelsk! Da jeg så fikk høre at Castle var kjøpt opp av en større aktør - International Audio Organisation (IAO) - sank mine forventinger ned mot null. Når store aktører kjøper opp kjente Hifi-merker, og flytter produksjonen til Kina er det på grunn av penger. Og ikke på grunn av lidenskap.

I dette tilfellet synes imidlertid de nye eierne å ha hatt en utmerket dag, da de bestemte seg for at Castle skulle forbli i fedrelandet. Dvs, da kun produktutviklingen som omfatter alt hele veien fra element, delefilter og til kabinett. Resten foregår i egen fabrikk i Kina. I egen fabrikk og under streng kontroll - som det heter.

 

Innen rekkevidde

I dag er det på mote å klemme til med høyttalermodeller få av oss har råd til. Hva med et par til hundrede tusen? Eller en million? Jeg forstår at produsentene ønsker å vise man er god for når alle kluter klemmes til. Men vi vet jo også at dette kan være en salgsstrategi; folk har lyst på toppmodellen, men har kun råd til noe langt rimeligere. Poenget for produsenten er at man kjøper samme merke - og ikke konkurrentenes.

Castle går mot strømmen og priser sin toppmodell til humane kr. 16.000,- Minste modell i sortimentet koster kr. 3.000,-Og for Knight 5 forlanges det 10.000 blanke kroner. Et beløp mange audiofile tar seg råd til, når man først er kommet de første lystige steg opp trappen som leder til himmelsk lyd...

 

En form for lydarv

Engelske Castle representerer en tradisjon av produsenter som i årtier har besørget oss lyd mange ikke kunne tenke seg å være foruten; engelsk lyd - om det bringer mening å si noe slikt. Castle kom på banen 1973. Dette var i en tid hvor BBC tegnet sine toneangivende monitorer og lot andre lappe dem sammen. Slike var Rogers, Spendor og Harbeth som den dag i dag produserer modeller som er som snytt ut av BBC`s nese. Vi snakker om høyttalere tegnet for rundt 40 år (!!) siden, om enn med en og annen forbedring.

Høyttalere blir ikke til i et «vakuum», men ser dagens lys innenfor en eller annen lydfilosofi. Om ikke Castle sine høyttalere er konstruert tradisjonen tro, så er de i alle fall «smittet» av en engelsk type lyd. Vi tar oss den frihet å karakterisere denne typen lyd som; analytisk men ikke «hard», tilbakeholden men ikke genert - «høflig» er kanskje ordet. Legg til eller trekk fra det du måtte ønske.

 

Tørre fakta

Tar vi en liten kikk på Knight 5 finner vi to stykk bass/mellomtone elementer; begge på 15 cm. I «toppen» - i diskanten altså - finner vi en 25mm dome i tekstil, designet og produsert på huset - som alt annet.  Kabinettet måler 92x20x33cm og veier 20kg. Passe stort og passe tungt. Kabinettveggene er hverken tykke eller tynne. Knokketesten resulterer i et «Plonk», heller enn i et «Plink». «Plink» er på moten når vi beveger oss litt i pris, men Castle er tradisjonell - om enn på et utradisjonelt vis.

Frekvensområdet er oppgitt til å være fra 30Hz til 24 Khz, følsomhet er på 90dB. Det siste er nok korrekt, men i praksis fornemmer jeg høyttalerne som noe mer tungdrevet. Mer kommer senere i artikkelen.

 

 

Twin Pipe Technology

Utenpå ser Knight 5 ut som de fleste dynamiske høyttalere gjør; som mer eller mindre rektangulære kasser. Det er innvendig Knight skiller seg fra den store hopen.

Ser man for seg at ene siden på høyttalerne er skåret av, deles høyttaleren i to vertikale spisser (trekanter) av et stykke MDF som er limt til bunnen i kabinettet. Energien fra bass/mellomtone passerer i toppen av høyttaleren, inn i bakre kammer ned mot bunn og slipper ut mellom en smal glipe mellom sokkel og kabinett. Castle kaller konstruksjonen for «en ny type transmisjonslinje». Er du blant dem som bygger egne hornhøyttalere vil du med dine trente «akustiske øyene» tolke tegningen mer presist enn det jeg gjør. Om du nå hadde fulgt min beskrivelse slavisk, ville du ha endt opp med en søt liten and. Så om ikke du har en helt spesiell interesse for ender så...

 

Finish for god til å være...

Jeg har til gode å se tilsvarende finish på en gulvstående høyttalere i denne prisklassen. Man får umiddelbart inntrykk av dyktig håndarbeid. Og håndarbeid skal det også være - om reklamen holder det den lover.

Jeg har alltid hatt sansen for oljet eik. Følgelig bestilte jeg denne typen finer, som da er ett av de åtte du kan velge mellom. Alle i ekte finer. Selvsagt. Til og men den utgaven som er å få i sort.

Går man litt inn i detaljene «speiler» flatene hverandre; de de er tygget av en og samme trestokk - så og si. I alle fall på det paret jeg fikk utlevert. Pent, når du du først legger merke til det.

Setter du på grillene er følelsen du får i fingrene mer beslektet med en Mercedes enn en Fiat. Dette er jo heller ikke avgjørende men løfter inntrykket av kvalitet. Og det er jo OK.

Det eneste jeg savner er skikkelige høyttalerterminaler. Ikke fordi disse er dårligere her enn alle andre - de er bare lik alle andre.

Og da er disse som vanlig av typen svart plast, fire stykk kontakter belagt med gull, myntet på bi-wiring. Denne høyst avskyelige anordningen finner du også på langt dyrere høyttalere, og tro meg - samme typen finner du på Biltema (...!). Det hender at slike omtales som «skikkelige», til og med «gode»...jeg vil heretter begrense meg til og kalle dem for «standard».

De spikes som følger med er av typen du kan «drepe», i alle fall om du går inn for det med liv og lyst. De er lett å justere - de sitter utenfor og ikke innunder kabinettet. Er du bland dem som mister nattesøvnen av spikes som lett penetrerer parkett, følger det men et sett minimale anordninger man ganske enkelt plasserer mellom skarpt metall og mykt gulv. Jeg glemmer stadig hva disse heter, så jeg kaller dem bare for «Sponks» når jeg prøver og finne dem igjen på gulvet. Sponks - altså...

Hva gjelder byggekvalitet og finish synes Knight 5 å være herlig helhjertet. Man får lyst til å stille spørsmål ved en rekke langt dyrere høyttalere; jeg leverte nettopp fra meg et par med prislapp seks ganger Knight 5. Finish var ikke bedre...

 

Krever effekt

Knight 5 er oppgitt med følsomhet på 90dB. I så fall snakker vi om noen «tungdrevne» desibel, for å si det slik. Høyttalerne åpner ikke opp før du har en forsterker på 50W, av typen som har beina plantet i en solid strømforsyning.

Tingene var jo så langt lovende, jeg var utmerket humør, og slo jeg like godt til med en Lindemann 852 effektforsterker. Sa du «overkill» ? Mulig, men hvorfor spolere opplevelsen av Knight i det du kobler opp en forsterker som bare gjør  livet lettere å leve?  Om Knight følger med i svingene med forsterker av et så pass kaliber er vel litt mye å forlange, men intuisjonen min tilsa at jeg burde prøve.

Inn døren  - sammen med kartongene til høyttalerne - må det ha sneket seg inn en annen skapning; en rørforsterker ved navn Ecko 55SE. Et ubeskrevet blad, som med sine fire stykk KT88, yter rundt 2x55 watt. Det eneste jeg gjorde med denne var å bytte et det originale 12AX7 med et NOS Mullard. Som regel pleier jo dette å være til det bedre.

Forsterkeren ble satt opp på samme hylle som Lindemann, varme må jo til (lovende forsterker, test kommer).

Det er det ikke helt stuerent og koble DAC direkte til effekt (Lindemann) men lysten på korte signalveier er jo som regel til stede. Dessuten er praksis gjerne slik.

Signalkilde kommer jo man som regel ikke utenom (...) så jeg trakk frem Musicstreamer HD fra HRT.  En liten artig sak, hvor design og innpakning ikke lover noe særlig. I grunnen ikke noe som helst, men når man først opplever hva den er i stand til å gjøre for lyden, blir innpakning uinteressesant. Ettersom HRT HD har balanserte utganger i tillegg til RCA - var jo dette i det minste en praktisk løsning.

Og så litt om kabler...

Akkurat her vil jeg begrense meg til å si at jeg har både har signalkabler utviklet for industrielt bruk (BBC), og kabler utviklet spesielt for HiFi (kostbare). Jeg vil ha en runde med meg selv før jeg kommenter kabler, jeg vil i alle fall ikke gi deg råd. Jeg fornemmer at jeg trenger mer klokskap, og blant ordene som surrer rundt i hodet mitt finner du Kabler- vitenskap, sannhet, følelser og (eller) logikk. Og en del annet.

 

Akustikk

Reproduksjon av akustikk for tar vi først, da Knight sier ganske tydelig i fra hvor landet ligger, for å si det slik. Avstanden min fram til høyttalerne var rundt 2,5 - 3 meter. Høyttalerne vendte jeg rett frem. I denne posisjonen fornemmes lyd bildet som det strekker seg meteren bak høyttalerne. Meter til sidene, og ikke fullt meter i høyden. Jeg fikk aldri fornemmelsen av å ha instrumenter og sangere i fanget.

Fra min ordinære lytteposisjon var lydbildet noe for lite åpent. Instrumenter og sangere står rimelig fast der de hører hjemme, men scenen blir for smal og rommet for lite. Kuren var i grunnen bare og trekke posisjonen min nærmere høyttalerne, halvmeteren, og tingene falt på plass. Bortsett fra i høyden, hvor lydbildet kunne ha hvert noen desimeter til. Gjør du du enkelt - som jeg gjorde - var det bare og bevege meg nærmere høyttalerne  så kan man ikke klage.

 

Dynamikk

Rapp - hvor rytmen er essensiell - synes jeg ikke Knight helt fikser; det blir for lite aggressivt. Derimot er teksten og det vokale utrykket - som jeg skulle tro er selve grunnsteinen i denne musikkformen - svært godt reprodusert.

Står Black Metall, etc. på menyen, og et og annet «hardt» hardrockband på scenen, så er det bare å glemme disse høyttalerne. Øredøvende høyt volum og up-front presentasjon av musikk krever ganske annet utstyr. Knight er partyhøyttaler, men bare i den grad man har invitert på en god kopp engelske te...

Popmusikk  - spesielt når den har med et og annet akustiske instrumenter å gjøre - ser bildet ganske annerledes ut. Ikke fordi Knight helt plutselig får større dynamikk, men fordi den dynamikken som er der - står i stil med andre musikalske virkemidler.

Klassisk musikk - hvor et av mange virkemiddel kan være et langsomt stigende volum (crescendo) og tilsvarende avtagende volum (diminuendo) er alt som det skal være; meningsfullt. Vel så realistisk er avstand mellom høyt (f) og lavt (p) - og så alt der i mellom. Et godt monn av gråtoner slik en fotograf kan finne på å si.

 

Kompleks musikk - ditto lyd

Når vi beveger oss inn mot musikk av typen klassisk, blir det mer kompleks jo nærmere opp vi kommer vår tid. På sett og vis kan vi si det samme om lyd*.

Står klassisk musikk, og samtidsmusikk på menyen er komponister ivrige på klangfarger som musikalsk virkemiddel. Tar vi to pluss to er lik fem-effekten, kommer vi lett til utrykk for ulike former for «totalklang» - resultatet av instrumentenes enkeltklang - men som da også noe (langt) mer.

Brorparten av Hifi-komponenter virker å være bedre på rytme og akustikk en det de er på reproduksjon av  (komplekse) klangfarger.... for å traktere et gedigent tema med lav feilmargin.

Poenget i denne sammenheng er såre enkelt. Der hvor en komponist legger musikalske poeng i klangfarger - spesielt - gir ikke musikken særlig mening om lyden ikke bærer slik informasjon. Et eksempel er Messian´s «Turangalila», hvor man i grunnen ikke forstår et kvidder om lyden er fattig på harmonisk informasjon.

Turangalila-symphonie: I. Introduction by Thomas Bloch, Francois Weigel, Antoni Wit

 

Klangmasse

Disse høyttalerne har også egenskaper som hinter i retning av et beslektet aspekt ved lyd og musikk; reproduksjon av klangmasse.  Tenk deg at du lytter til en enkelt fiolin hvor musikeren for et øyeblikk spiller et tema i forte (f). Deretter spiller ti fiolinister den samme melodien unisont, men da i pianissimo (p). I slike stilfeller kan min subjektive opplevelse være at den ene fiolinen opptrer med noenlunde samme volum som de andre ti. Om det rent faktisk (fysisk) forholder seg slik spiller for så vidt liten rolle her. Poenget er at to ulike aspekt ved lyden påkaller noenlunde likeverdig oppmerksomhet. I det ene øyeblikket fiolinen -  i form av sin særegne enkeltklang). I andre øyeblikket ti fioliner i form av deres totalklang. Slike egenskaper gir oppmerksomheten vår anledning til å vandre; og kan vi vandre så er det også stadig noe nytt å oppdage. Vi kjeder oss ikke så lett...

 

Taletydelighet

En prøve for HiFi-anlegg, mener jeg er reproduksjon av stemmer og musikkinstrumenter som vi kjenner godt. Spiller du piano har du et trent og kritisk øre i forhold til dette instrumentet. Spille du fagott har du..osv.

Det vi hører hver enste dag er den menneskelige stemmen. Denne er det noe vi «kan». Om høyttalere har høy grad av taletydelighet så sier dette for så vidt lite om dynamikk, og reproduksjon av lyd nedenfor og ovenfor mellomtonen. Men «sitter» stemmen, er denne naturtro, gir det meg en indikasjon på hva høyttalerne får til med instrumenter jeg ikke kjenner så godt.

Spendor SP 100 er først og fremst en studiomonitor, av en slik må man kunne forvente høy taletydelighet; og det har den. Side om side med Knight 5 morer det meg å høre hva en høyttaler til sjettedelen av prisen får til.

Hør på dette opptaket av Solti forstår du bedre hvor jeg vil hen.

Wolfgang Amadeus Mozart – Mozart: Le Nozze di Figaro - rehearsal sequence 3 - Aria "La Vendetta"

 

Om døde ting kan kalles levende...

Jeg har vondt for å kalle et og annet Hifi-komponent for «levende». Om et sett høyttalere var levende hadde de også hatt behov for søvn. Og jeg har ikke sett høyttalere sove. Ikke ennå i hvert fall...

Om vi likevel skal tilskrive høyttalere visse menneskelige egenskaper, så må det være at de er lette å forstå, lett å like, de er umiddelbare, varme og ikke minst; engasjerende! Levende, tør jeg  påstå, om det nå er slik at høyttalere trenger søvn eller ikke...

 

Hvite hansker...hallo i luken...

Når Hifi-produkter blir levert med hvite hansker i kartongen så trekker jeg på smilebåndet.

Unntaket er for pianolakk og radiorør. Jeg har faktisk prøvd meg med hvite hansker, og det eneste jeg oppnår er å miste taket på høyttalerne. Hvite hansker gir jeg ganske enkelt til min sønn. Det er fordi han praktiserer pantomime på fritiden...

 

Konklusjon

Når «fylde», «materie», «vekt» osv. råder grunnen står dette i kontrast til en type lyd hvor man jager lydlige effektmakeri heller enn musikalske poeng. Hifi som lokker lysten til disseksjon og «akademisk» analyse har vi kanskje nok av? Knight 5 er ikke laget for folk som liker å ha maksimal kontroll på tingene, men høyttalerne mangler ikke presisjon. I alle fall ikke i musikalsk forstand. Om vi plasserer Metallica til venstre, Pop og Jazz rett frem og Schubert til høyre så kan du trygt spasere rett fram og velge høyre i neste skillevei.

Velger du venstre hvor aggressivitet gir musikalske mening, så ligger Rap noe ulendt til i terrenget. I den grad du vil ha med deg absolutt alt som har med pumpende fremoverdriv å gjøre, vil jeg si; kanskje. I den grad du bedømmer en Rappers ferdighet ut i fra hvor godt han trakterer hvert eneste lille ord - er saken en annen. Høyt grad av taletydelighet gjør musikken meningsfull, poden min fornøyd og jeg forstår etterhvert (litt mer) om hvordan jeg skal skille klinten fra hveten.

Rett fram finner du Pop, melodisk musikk og Jazz. Jo flere akustiske instrument som står på scenen - desto mer vil du trives. Troverdig reproduksjon av klangfarger/klangmasse er nok Knight 5 sitt sterkeste kort. Symfonisk musikk gjengis med stor presisjon. Kor lyder i mine ører bort i mot fabelaktig!  Jeg ble ganske enkelt helt slått ut når jeg hørte dette musikkstykket:

Anonymous – Anonymous: Alliluia. Se zhenikh gryadet (Alleluia. Behold the bridegroom) - c. XVIII century

Knight 5 er klart etter min smak, og leder meg inn til røttene i musikken - uansett om perspektivet er lyd, komposisjon, tolkning eller utøvelse. Det som er av svakheter i lydlig henseende, tilgir jeg uten engang og stusse; Knight 5 er kort og godt altfor levende til at man bryr seg.

Alt i alt: Knight 5 gjør Hifi meningsfullt, og gir musikken sjeldent mye liv.  Jeg vil plassere Knight 5  blandt de 10 høyttalere som har gitt meg størst musikalsk inntrykk, engasjement og glede!

Om høyttaleren kommer til og bli en klassiker, er selvsagt ikke bare opp til meg og avgjøre.

Det ville ha ergret meg om jeg dro til butikken med et romslig budsjett og selgeren hadde unnlatt å demonstrere Knight 5. For å si det slik - jeg ville rett og slett ikke ha vært i hans sko...

 

 

 

MUSIKK EKSEMPLER:

 

Knight egner seg ikke til:

Nothing Else Matters by Metallica

 

Egner seg til:

As Long As You Love Me by Justin Bieber, Big Sean

 

Egner seg utmerket

Stacey Kent – Landslide

Joe Lovano – Early Autumn

Abbey Lincoln – Blue Monk

Sting – The Last Ship

 

Knight 5 er på sitt beste!

Tchesnokov, Pavel Grigorievitch – Tchesnokov: Da molchit vsyakaya plot' (Let all mortal flesh keep silent), Op. 27 No. 1

Richard Strauss – Richard Strauss: Alpensymphonie, Op.64 - Sonnenaufgang

Karl Böhm – Um MitternachtRichard Strauss – Gewitter und Sturm, AbstiegDietrich Fischer-Dieskau – Leb wohl, du schöne Erde

 

Veil. pris: 9.990,-

Importør Hordaland Hi-fi

Lest 14318 ganger
Ole-Petter Langfeldt Steen

Seniorskribent

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.