lørdag, 13 mars 2010 19:15

Minstemann i Klipsch sin nye Palladium-serie - P17

Skrevet av

Klipsch Palladium P17 er en 3-veis stativhøytaler av den litt større sorten, med sine drøye 48 cm høyde, 22 cm bredde og hele 32 cm dybde pluss fronter.

Palladium-serien er og ment for å fullende Klipsch sitt utvalg av høytalere, og ligger mellom de store hornene og de mere vanlige kommersielle modellene. Prismessig ligger minstemann P17 på 29500.- pr par.
Med den nye Palladium er Klipsch å anse som en totalleverandør av lyd, de har noe til ethvert behov vil jeg tro.
Sett fra sidenPrisen på P17 gjør den spennende og interessant å teste. I prisområdet rundt 30000.- pr par finnes det jo flere andre gode stativhøytalere og konkurransen er således meget tøff. En 3 veis stativhøytaler med både mellomtone- og diskanthorn og et 7" (?) basselement med meget spesiell og flat membran, samt med buet kabinett bakover, og med en effektivitet på 94 dB gjør jo også sitt til at interessen blir vekket. Og når du pakker ut:
Solide doble esker og høytalere pakket i stoffposer vitner om at det dette er litt høyere klasse enn det man er vant til fra Klipsch sine mange rimeligere høytalere.
På baksiden av den buede høytalerkassen finner vi bassrefleks-hullet og solide bi-wiring terminaler, som man virkelig kan skru høytalerkablene ordentlig fast uten bruk av en haug med verktøy. Selv baksiden av høytalerne vitner om høy estetikk, og det er ikke ofte jeg gidder nevne utseende på baksiden av en høyttaler. Klipsch P17 fortjener litt omtale, det buede kabinettet og de solide asymmetriske skruene på terminalene gjør seg virkelig godt. Kabinettene går gjennom "knoke-testen” med glans, absolutt ingen ulyder å høre der, hele oppbyggingen og finishen virker
meget tillitsvekkende.


Plassering/utstyr
Hele ideen denne gang med å teste stativhøytalere var å finne en mindre høytaler som spilte godt i et lite rom, men som også kunne gi et godt resultat i en stue på kanskje 20 kvm. Når alt kommer til alt, er det ofte slik at folk flest ikke har større stuer enn nettopp rundt 20-25 kvm (inkl meg selv), og pga dette, er det veldig viktig for meg å finne høytalere som passer inn i denne kategorien.
Men som sagt, jeg ville teste høytalere i et lite rom, og kontoret/tv-rommet hos meg er rundt 10 kvm med god plass til høytalere på siden av tv-seksjonen.
TestoppsettetForsterkeren jeg valgte til testen var for det meste en Marantz PM14 K.I Signature, en integrert godklump på 2x80 watt med en snill og koselig lydkarakter, men som samtidig har mer enn nok krefter til å holde styr på selv litt større høytalere, cd spilleren er en Sony XA5ES som har blitt
"roddet opp" til det nær ugjenkjennelige og som lydmessig kan ta opp konkurransen med spillere til mange ganger dens pris. LMC nettfilter kabler og Cardas Golden Ref ballasert kabling mellom cd og forsterker og Cardas Golden Ref bi-wire høytalerkabler, noen andre høytalerkabel-konfigurasjoner ble også testet for kryss sjekking. Stativene som ble brukt var fra Apollo. Importøren opplyste om at det senere vil komme spesialtilpassede stativer fra Apollo til P17 og som kun passer til denne
høytaleren.

LYD
... masser av lyd selvfølgelig, spenningen var nærmest til å ta og føle på når den første CD-en var på vei inn i skuffen. Det var en av de gamle High Fidelity reference CD-ene (nr 8), som fikk æren av å være først ute. Grunnen til at jeg valgte nettopp denne var flere kutt med Marilyn Mazur. For de som ikke kjenner henne så er det snakk om en dame med særdeles gode ferdigheter rundt slaginstrumenter. Hun liker vel egentlig å kalle seg selv for perkusjonist , men nok om det… kuttene jeg spilte er av skikkelig dynamisk karakter, og skal en Klipsch testes, så er dynamikk noe man
forventer masser av. Faktisk setter P17 en ny standard i så måte når det gjelder stativhøytalere for undertegnede. Klipsch gjør at vi forventer dynamisk lyd, men at man klarer å pushe så mye dynamikk ut av en såpass liten høyttaler, hadde jeg ikke trodd. P17 spiller svært lett.  Det hele presenteres med den største selvfølgelighet, Mazurs traktering av de enkelte trommer nær sagt eksploderer ut i rommet, rent, vel oppløst og med både tyngde, fyldig mellombass, og med den snerten i lydbildet som jeg kun har opplevd på vesentlig større systemer tidligere. Noen kutt fra John Lee Hooker er neste lytteøvelse, med en lydopplevelse som får stå-pelsen til å melde seg meget kvikt, lyset i rommet er dempet, jeg lukker øynene og vipps er jeg på livekonsert med selveste John Lee Hooker... er liksom så lett å innbille seg at mannen er til stede i rommet.
Virkelighetsfølelsen er meget stor med Klipsch P17, noe jeg tror kommer av dens renhet i hele toneområdet (les uforvrengt) og dens meget høye oppløsningsevner i bass/mellomtone-området kombinert med dynamiske egenskaper og et bredde/dybdeperspektiv av ypperste klasse. Selv i et så lite rom som jeg har brukt i mesteparten av testen, males det en flott "scene" bak høytalerne, som klart bidrar mye til følelsen av et stort og luftig rom.

En ting jeg i mine notater stadig kommer tilbake til er gjengivelsen av gitarer, både vanlige akustiske gitarer og el-gitarer; de låter annerledes, man får liksom med seg hele crispinessen i anslagene, man kan nesten påstå seg og høre hva slags plekter gitaristen bruker, det hele er så levende, veloppløst, rent og dynamisk at det er en fryd.

En annen plate jeg må nevne er Bryan Ferry "Dylanesque", Bryan Ferrys tribute til Bob Dylan. Denne platen inneholder mange herlige Dylan-slagere spilt inn live i et studio (det er også utgitt en DVD). J men jeg har siden dag en syntes at den har manglet litt lydmessig, men med Klipsch P17 i det
lille lytterommet mitt blir det bare helt riktig. Den rene og dynamiske gjengivelsen gjør at jeg bare vil spille den om og om igjen.

Jeg spiller også noen Kari Bremnes cd-er, bare for å bli litt skuffet over hvor fargede og mange ganger forvrengte disse egentlig er. Klipsch P17 har ingen vanskeligheter med å dissekere hva de blir matet med. Stemmen til Kari Bremnes står frem i lydbildet fyldig, men i litt større skala enn i
virkeligheten ...... og dette er innspillingen, IKKE anlegget eller høytalerne. Det viser at P17 er en høytaler som avslører det meste....... av både godt og vondt
Av klassisk musikk har jeg denne gang vært i Wagner-humør, og således har hele Valkyrien blitt pløyet gjennom flere ganger. Det er det med renhet, dynamikk og P17 sin evne til å plassere en scene (altså flytte konsertsalen hjem til deg) i lytterommet, som fascinerte så mye at jeg klarte Valkyrien hele 3 ganger på mindre enn 1 uke. Skal slettes ikke se bort i fra at det blir en fjerde gang før jeg må levere høytalerne tilbake til importøren.

En liten tur innom det "store" lytterommet mitt har P17 også vært. Her har de fått bryne seg på bl.a en Krell 2x300w klasse A forsterker og store Hovland Reference mono blokker med tilsvarende elektronikk forspent og plassering 1/3 ut i rommet. Jeg forventet at bassen skulle nærmest
forsvinne helt eller delvis, men neida, den dypeste bassen ble selvfølgelig ikke like fremtredene som i det lille rommet, men på ingen måte borte.
Lydtrykket ble selvfølgelig heller ikke så voldsomt som i det lille rommet, men likevel mer enn høyt nok. Lydmessig kunne man høre at elektronikken kostet vesentlig mer og at listen nå ble lagt veldig høyt. P17 falt dog aldri igjennom, de bare spilte musikk bedre og bedre, renere, klarere, enda
mer veloppløst enn med den mindre forsterkeren. Det eneste jeg angrer litt på er at jeg ikke har fått testet de med et rørtrinn på f.eks 2x40 watt, det kunne vært veldig spennende. Eller hvorfor ikke en McIntosch 275, det burde passe som hånd i hanske?

Minuser ??
Er så alt bare fryd og gammen med denne høytaleren? Er det virkelig ingenting "feil" med den ? Vel, nei, egentlig ikke, den kan kanskje fort bli litt voldsom i bassområdet i et lite rom da den spiller "litt større enn jeg egentlig er" og i det legger jeg at den er tunet slik at den har enorm og full respons ned mot 40 hz, inklusiv full dynamikk i bassen, noe man sjelden kan høre fra en stativhøytaler. Plasserer man den for nær en bakvegg, kan det fort bli litt overkill i bassen, men det er høytaler som jeg må si er plasseringsmessig enkel å få bra lyd ut av. Når det er sagt.... skal du ha topp resultat, så er det frem med millimetermålet........ og vipps.... du vil bli belønnet med topp perspektiv-messig resultat. Noe som "kan" være et minus er at denne høytaleren er så "ren" og gjennomsiktig at den vil være nådeløs mot elektronikken den skal drives av, men for meg er det et stort pluss at den er avslørende, selv om det kanskje anses som negativt for andre.

Konklusjon:
Klipsch Palladium17 er den mest dynamiske "små" høytaleren jeg har prøvd, den presterer et rent og uforvrengt og meget veloppløst lydbilde med supre perspektivmessige egenskaper. De kan spille høyt og de går dypt i bassen kontra størrelsen, og har de beste dynamiske egenskapene i bassen jeg har hørt en stativhøytaler ha..
Jeg trodde innledningsvis at jeg skulle komme til og si at 29500.- for en stativhøytaler var dyrt, men den er faktisk billig når man tar i betraktning byggekvalitet og lyden de presterer. Lyd som dette tilhører egentlig langt større (og ofte dyrere) høytalere.
Klipsch P17 tror selv at den er riktig stor, det er nemlig ingen som har fortalt den at den er bare er en middelstor stativhøytaler.

Jeg har aldeles ikke lyst til og levere disse tilbake til importøren, når jeg engang skal handle meg stativhøytalere kommer Klipsch P17 til og rage høyt opp på listen.
Mange tror at hornene vil låte spisst og rart, men her er det snakk om tilspilling og jeg våger påstanden om at en ferdig tilspillt P17 aldri vil låte hverken spisst eller pågående i mellomtonen eller i diskanten. Hvis de så gjør, er det anlegget det er noen feil med, rent, dynamisk og super
oppløsning; JA, men spisst - nope.

November 2009.

Takk til Audiocompaniet for utlån av høytalere og stativer.

Lest 8724 ganger
Rudi

Vinylguru

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.