INNHOLD:
RADIANT ACOUSTICS – ØVRIGE MODELLER
Introduksjonsmodellen Clarity 6.2
DESIGN OG KABINETTKONSTRUKSJON
INNLEDENDE RUNDE – PARASOUND OG LINN
REGA IO - A MISMATCH MADE IN HEAVEN
Oppsummert inntrykk med Clarity 4.2 sammen med Rega IO
Lytteinntrykk med 2500 watt tilgjengelig
DEN IDEELLE FORSTERKEREN TIL CLARITY 4.2?
RADIANT ACOUSTICS – ØVRIGE MODELLER
Introduksjonsmodellen Clarity 6.2
Radiant Acoustics dukket opp fra intet for et par år siden, med den svært uvanlige stativmodellen Clarity 6.2. Jeg så denne debutmodellen fa Radiance Acoustics for første gang i Horten i 2024, og av praktiske grunner gikk jeg glipp av en demo på grunn av dårlig timing, der Dali Epicore 9 naturlig nok hadde forkjørsrett. Men kollega Arve hadde fått med seg en dem den siste dagen, og avla en såpass oppløftende rapport at jeg tok turen til en særdemo i HiFi Klubben sine lokaler i Marcus Thranes gate i Oslo litt senere. Her fikk jeg bekreftet at disse stativmodellene spilte bass ut av denne verden, i hvert fall tatt i betraktning at dette var stativmodeller med 6,5-tommere i bunnen.
Gulvmodellen Clarity 66
Hvis vi i første omgang hopper over neste modell som ble lansert i mai 2025, og hopper til det siste kapittelet i Radiant Acoustics sin modellhistorie, kommer vi til gulvmodellene 66. Disse hadde en verdenspremiere på Oslo HiFi Show i vår, og jeg fikk et veldig godt førsteinntrykk i HiFi Klubben sitt demorom i 1. etasje. Dette er gulvmodeller, med et signalement som er langt mindre egnet til å sjokkere. Doble 6,5-tommere som tar seg av bass og mellomtone er i utgangspunktet ganske lite oppsiktsvekkende, og gir forventninger om en god og balansert frekvensgang.
I messerapporten skrev jeg at da ble det spilt på et tilfredsstillende nivå utpå kvelden, med klassiske demospor som Birds og Liberty låt det stort og flott på disse nye modellene fra Radiant Audio til rundt nitti tusen for paret.
De skiller seg ellers fra Clarity 6.2 ved at 6,5-tommerne har aluminiumsmembraner, i motsetning til papirmembranene i stativmodellene. Men det er fremdeles drivere fra Purifi, i form av Purifi Ushindi, med samme dimensjon som den papirbaserte driveren på Clarity 6.2. Til gjengjeld har de droppet de passive bassradiatorene, og gått over til en bassport som ifølge HiFi Klubben og produsenten skal ha svært lav støy.
I toppen sitter det en Air Motion Transformer, som tilsynelatende har sterke felles trekk med den som befinner seg i Clarity 6.2, inklusiv waveguiden. Og for å utfylle lytteinntrykkene fra Oslo HiFi Show i Sandvika låt det hele svært godt integrert og mykt gjennom hele frekvensområdet, i hvert fall på de få demosporene jeg opplevde.
CLARITY 4.2 – TESTMODELLENE
Men nå er det altså de aller minste Clarity 4.2 det skal handle om. Og når jeg beskriver de som de aller minste, er det ganske velvalgte ord. For dette er uhyre kompakte stativmodeller med en firetommer i bunnen. Og alle vi som har opplevd HiFi i noen årtier vet veldig godt at det er ensbetydende med en veldig puslete bass, som det kanskje er mer treffende å beskrive som dyp mellomtone, eller i det minste mellombass.
Helt til de kobles opp, og vi spiller musikk. Da blir det åpenbart en bassgjengivelse og dybde du neppe har trodd var mulig fra høyttalere med denne størrelsen. Med mindre du har smugtittet på frekvensresponsen, og sett at den er oppgitt til 35-20.000 Hz, riktignok uten at det er oppgitt toleranser.
ET FLASHBACK
Før vi fordyper oss videre i detaljene til Clarity 4.2, må jeg nevne at bestykningen i disse stativmodellene gir meg et lite flashback til et høyttalersett jeg kjøpte for nesten 50 år siden. Det var et par Ess Tempest LS8, og det som gir koblingen til disse, som på mange måter var veldig annerledes, er kombinasjonen av AMT-diskanter og passive radiatorer som bidro i bassen. Nå var det en ellers veldig annerledes bassdriver, i form av en 8-tommer kombinert med en tilsvarende dimensjon på slavebassen, som i det tilfellet var montert på baksiden.
Men AMT-diskanten var ikke en hvilken som helst diskant, men var konstruert av han som regnes som AMT-diskantenes far – Oskar Heil. Han var oppfinneren av Air Motion Transformer (AMT), som han utviklet på 1960-tallet. AMT-prinsippet ble senere kommersialisert gjennom ESS-høyttalerne på begynnelsen av 1970-tallet. Mine modeller ble kjøpt i 1978, av Geir Tømmervik som på den tiden hadde et gryende HiFi-imperium drevet fra hans studenthybel strategisk plassert på Moholt studentby i Trondheim. Disse AMT-diskantene var likevel en del enklere enn de som satt på de største ESS-modellene.
PETER LYNGDOORF
En av de aller største HiFi-figurene i Skandinavia er Peter Lyngdorf. Han har vært involvert i DALI, HiFi Klubben, NAD, Snell Acoustics, TAcT Audio og Millenium-forsterkeren og selvfølgelig Lyngdorf Audio. Kanskje ekstra interessant er det at han også er en av grunnleggerne av Purifi, som både står for Purifi Eigentakt forsterkermoduler og Purifi Ushindi basselementer, som benyttes i Clarity-serien til Radiant Acoustics.
PURIFI USHINDI
En vesentlig del av forklaringen på den imponerende bassgjengivelsen ligger ifølge Radiant Acoustics i de spesialutviklede Purifi Ushindi-elementene. Ved første øyekast er det lett å legge merke til det karakteristiske bølgeformede kantopphenget rundt membranen, men den mest interessante teknologien skjuler seg egentlig i elementets motor- og opphengs-system. Purifi sier at de har brukt omfattende matematisk modellering for å redusere de ikke-lineære effektene som normalt oppstår når et basselement beveger seg langt frem og tilbake. Resultatet er et element som ifølge Purifi skal opprettholde svært lav forvrengning selv ved store utsving, og som i langt mindre grad enn tradisjonelle konstruksjoner tilfører sitt eget preg på lyden. Dette gir en bassgjengivelse som oppleves både strammere, renere og mer presis enn man normalt forbinder med så kompakte høyttalere.
Radiant Acoustics hevder videre at den lave forvrengningen samtidig gjør at elementet kan utnytte slaglengden mer effektivt. I praksis betyr det at et relativt lite membranareal kan flytte overraskende store mengder luft uten å miste kontrollen. Kombinert med Radiant Acoustics sin kabinett-tuning og bruk av passive radiatorer gir dette en bassrespons som strekker seg langt dypere enn høyttalernes ytre mål skulle tilsi. Det mest imponerende er kanskje ikke hvor mye bass de leverer, men hvordan de gjør det. Bassen serveres med en autoritet og definisjon som gjør at kontrabass, stortromme og elektroniske basslinjer fremstår med både tyngde og struktur, fremfor bare ekstra fylde. Resultatet er en lydgjengivelse som gir inntrykk av en betydelig større høyttaler enn den man faktisk har foran seg.
EKSTREMT LAV FØLSOMHET
Clarity 4.2 er et godt eksempel på den klassiske sammenhengen mellom bassrespons, kabinettstørrelse og følsomhet. Når målet er å hente ut dypbass fra et svært kompakt kabinett uten å akseptere høy forvrengning, må noe ofres. I dette tilfellet er det følsomheten som betaler prisen. Radiant Acoustics har valgt å bruke den tilgjengelige kapasiteten til økt bassrespons i de laveste frekvensene og lavere forvrengning, fremfor høy lydstyrke per watt. Derfor ender følsomheten på beskjedne 78 dB, et tall som på papiret kan virke avskrekkende, men som i praksis forklarer mye av hvorfor Clarity 4.2 er i stand til å levere en dyp, kontrollert og overraskende fysisk bassgjengivelse fra et kabinett som slett ikke virker stort nok til oppgaven.
AMT-DISKANTENE I CLARITY 4.2
Diskantgjengivelsen er overlatt til Radiant Acoustics' egenutviklede Air Motion Transformer, en konstruksjon som skiller seg markant fra tradisjonelle domediskanter. I stedet for at en kuppel beveger seg frem og tilbake som et stempel, benytter AMT-prinsippet en ultralett foldet membran som presser luften ut mellom foldene med høy hastighet.
Produsenten fremhever den lave bevegelige massen som en årsak til rask respons og høy oppløsning. I praksis opplevde jeg først og fremst diskanten som svært luftig og presis uten å bli skarp. Samtidig har AMT-elementet betydelig større effektivt membranareal enn størrelsen umiddelbart antyder, noe produsenten hevder skal bidra til høy belastningsevne og lav kompresjon ved høye lydnivåer.
Clarity 4.2 vs 6.2:
Selv om Clarity 4.2 og Clarity 6.2 benytter den samme grunnleggende AMT-teknologien, er implementeringen ulik. I Clarity 6.2 er diskanten integrert i en betydelig større og mer avansert waveguide som er utviklet for å kontrollere spredningen over et bredere frekvensområde og gi en sømløs overgang til det større 6,5-tommers Purifi-elementet. Waveguiden skal samtidig bidra til økt følsomhet, bedre kontroll over direktiviteten og et større akustisk overskudd. Clarity 4.2 benytter derimot en mer kompakt løsning for waveguide, optimalisert for det mindre 4-tommers elementet og den smalere frontbaffelen. Det gir en svært åpen og presis gjengivelse, men uten den samme graden av kontrollert spredningskarakteristikk og effektivitet som den større konstruksjonen i 6.2.
DESIGN OG KABINETTKONSTRUKSJON
Kabinettet er bygget av 21mm MDF, og fås i ulike finishvarianter. Frontbaffelen er laget i 12mm Aluminium, og i tillegg til de lydmessige fordelene denne stive baffelen gir, er det en åpenbar Premium faktor knyttet til den. På hver side er det en avfasing av aluminiumsbaffelen.
På bakplaten finner vi et enkelt sett med høyttalerterminaler, som bare gir mulighet for bananplugger – ingen skruterminaler for spader.
Kabinettfinishen gir mulighet for matt lakk i sort eller hvit utførelse, eller ekte trefiner i eik eller valnøtt. Ekte finer virker selvfølgelig ganske eksklusivt, men også den sorte finishen til testeksemplarene var svært tiltalende.
ULIKE TESTOPPSETT
Såpass spesielle høyttalere som Clarity 4.2 inviterer til å forsøke litt ulike forsterkeroppsett, både for å sjekke hva som skjer hvis man setter den opp med en forsterker som åpenbart er litt i underkant, og hvis den får levert signalene fra en forsterker som befinner seg i den andre ytterligheten.
INNLEDENDE RUNDE – PARASOUND OG LINN
Jeg startet den første testrunden med forsterkerkombinasjonen Parasound NC 2100 Pre og Linn LK85. Denne effektforsterkeren yter 2x62 watt i 8 ohm, og 2x85 watt i 4 ohm. Og siden Clarity 4.2 har en nominell effekt på 4 ohm er det 2x85 watt som gjelder i dette tilfellet.
Kildene i denne runden vekslet mellom en Marantz Nd8006 CD-spiller/streamer, og også korte innslag med vinyl via en Onkyo CP1050 med en 2M Blue.
Innledende lytteinntrykk
Det ble umiddelbart klart at Radiant Acoustics Clarity 4.2 hadde en uhyre overraskende bassgjengivelse. En runde på utpregede basstunge spor etterlot et inntrykk av at dette var høyttalere som går svært dypt i bassen. Oppover i frekvensområdene var det en balanse som heller en anelse mot det analytisk, mer enn å gi en utpreget varm klangkarakter.
REGA IO - A MISMATCH MADE IN HEAVEN
Det var en utfordring som bare måtte prøves. For hva er vel en mer tydelig anmodning om trøbbel enn å koble en forsterker som yter 2x30 watt i 8 ohm til en høyttaler med nominell impedans på 4 ohm, og en følsomhet på 78 dB? Og det gjør ikke saken bedre at Rega advarer mot å spille lenge på høyt nivå med 6 ohms last, noe som kan gi en oppvarming som slår ut sikringene. 4 ohm nevnes ikke med et ord…
Rega IO ble satt i tjeneste i et vinylbasert oppsett ved siden av hoved-oppsettet en liten uke ut i testperioden ved siden av hoved-oppsettet i Sommerhusstuen i Fredrikstad. Og i første del av perioden med Rega IO benyttet jeg den innebygde RIAAen i Regaen sammen med 2M Blue, mens jeg benyttet en ekstern HEED Questar MC da jeg gikk over til å spille på en Sumiko Oriole MC-pickup.
Og selv om jeg var litt forsiktig med gasspedalen i frykt for å utløse en sikring i forsterkeren eller å sprenge høyttalerne dersom Rega IO skulle begynne å forvrenge på grunn av for høy belastning.
Men det gikk bra, og du verden for en nydelig kombinasjon dette egentlig var, til tross for at det er en effektmessig mismatch. Jeg tillater meg å ta med lytteinntrykkene fra noen av platene spilt med Sumiko Oriole, og som i løpet av kort tid blir publisert i Testen av Oriole.
Miles Davis – The Man With The Horn
Til tross for at jeg er vilt begeistret for livealbumet We Want Miles, som inneholder mye av det samme repertoaret, har The Man With The Horn egentlig ikke vært blant mine favorittalbum av Miles Davis – «debutalbumet» for perioden etter at han kom tilbake fra fem års tilbaketrekking i sin eksklusive leilighet i øvre Manhattan. Men med den gjengivelsen som blir presentert her er det umulig å unngå å bli dypt fascinert. For Sumiko Oriole gir en dynamikk og et nærvær som er magisk. Ikke minst gjelder det for låten Back Seat Betty. Og selv det lettere komiske tittelsporet The Man With The Horn blir bra, til tross for høy James Bond-faktor i vokalfremføringen til Randy Hall.
Joni Mitchell - Don Juan's Reckless Daughter
Dette er en Dobbel LP som har fulgt meg siden 1978, like etter at den ble utgitt på tampen av 77. Både jeg og Arve har benyttet den flittig som referanse testplate, men for mitt vedkommende har det vanligvis vært i form av et spor på TIDAL eller Qobuz, som del av en testløype.
Jaco sin bass i den lange Overturen er et av de interessante elementene, og den blir eksemplarisk gjengitt. Men minst like interessant er det at den ofte litt for pågående klangen i Joni sin gitar og vokal er nydelig og musikalsk gjengitt her. Og den tidligere omtalte bassen til Jaco Pastorius er syngende og melodiøs, spesielt når vi er over i sporet Talk To Me.
Stanley Clarke – Stanley Clarke
På dette debutalbumet til Stanley Clarke etter at han forlot Return to Forever er det egentlig en supergruppe bestående av han selv på akustisk og elektrisk Bass, Jan Hammer på synth med fartstid fra første versjon av Mahavishnu Orchestra, Bill Connors på gitar hentet fra tidlig utgave av Return to Forever før Al Di Meola, og selveste Tony Williams på trommer – mannen som fikk John McLaughlin over fra Europa til USA og koblet han opp mot Miles Davis.
Jeg vakler vanligvis mellom å tenke at dette albumet er Stanley Clarke sitt beste, eller at det er Journey to Love som er hans beste. Men skribentkollega Arve insisterer på at det er dette selvtitulerte som er hans aller beste, så da får vi si det sånn. Og dessuten mangler jeg fremdeles Journey To Love på vinyl. Uansett er begge disse innspillingene i mine ører hakket bedre enn School Days, selv om det også er et kjempealbum.
Men du verden så flott musikk det er på dette albumet, og Sumiko Oriole gjengir den mesterlig. Dette er vel egentlig prog jazzrock, for hver side består av et epos i tre deler. Og på A-siden er det eposen Vulcan Princess som blomstrer, dominert av det ganske funky sporet Lopsy Lu.
B-siden er om mulig enda bedre, og starter med den nydelige Spanish Phases for strings & bass. Og dette er Stanley Clarke på sitt aller ypperste. Og også på hans mest virtuose. Og til tross for det er dette veldig lyrisk musikk, bare med veldig høyt tempo på kontrabassen innimellom. Og den samme kontrabassen blir veldig distinkt og flott gjengitt – all ære til Sumiko Oriole. Også strykerne blir praktfullt gjengitt, der det er ganske lett å skille de fra hverandre som enkeltinstrumenter.
Og Life Suite har et tempo og driv som gjør at man kan bli målløs.
Og etter å ha lyttet gjennom hele dette albumet på ny med Sumiko Oriole MC som PU er jeg enig med Arve – dette er det aller beste Stanley Clarke-Albumet.
Oppsummert inntrykk med Clarity 4.2 sammen med Rega IO
Dette kunne egentlig ha vært en katastrofe, men økten med Clarity 4.2 og Rega IO var en fryd, selv om det likevel var noen åpenbare begrensninger. Som sagt innledningsvis var jeg forsiktig med å dra på for mye, men mest i frykt for å ødelegge forsterker eller høyttalere. Men det betyr ikke at jeg ikke kunne spille på mitt foretrukne lyttenivå, og vel så det.
Men det er klart, når jeg nærmet meg maks nivå var det kanskje ikke verdens beste kontroll og presisjon i bassen, selv om helheten var flott.
VERA AUDIO M1600
Etter at jeg hadde fått inn Clarity 4.2 til test og blitt oppmerksom på hvor effekttørste høyttalere dette er, kom jeg på at Arve var i sluttfasen med sin test av Vera Audio sine monoblokker, som kanskje er noe av de heftigste HiFI-forsterkerne på markedet. I hvert fall i betalbar prisklasse. Du kan lese mer om disse monoblokkene i Arve sin test, i tillegg til at jeg kommer til å publisere en second opinion av M1600 med det første.
Dette er altså klasse D monoblokker som yter 1600 watt i 8 ohm, og 2500 watt i 4 ohm, og med det den optimale kontrasten til den integrerte forsterkeren Rega IO. Med disse monoblokkene på plass rigget jeg også om høyttalerplasseringen til hovedoppsettet, sammen med forforsterkeren Parasound NC 2100.
Lytteinntrykk med 2500 watt tilgjengelig
Det ble samtidig veldig fristende å dra på skikkelig med spor som Infected Mushroom sin Never Ever Land, som har heftige basspeaker i området rundt 35 – 40 Hz. Dette ble gjengitt veldig kontrollert, og med Vera M1600 får Clarity 4.2 virkelig vist hva de presterer i dypbassen. På nettopp dette sporet er det også fascinerende å observere de ekstreme longthrow-utslagene, og det kan være utfordrende å motstå fristelsen i å dra på enda litt mer.
Også det utpregede demosporet Birds med Dominique Fils-Aimè nyter godt av en forsterker som har veldig god kontroll i bassen. Men likevel låt det kanskje litt overraskende balansert på dette oppsettet – dette på et spor som er godt kjent for å har litt hengekøyekarakteristikk.
En veldig flott gjengivelse av et velkjent spor,
Kari Bremnes er ikke primært kjent for mye og dyp bass, i hvert fall etter at Svarta Bjørn har forsvunnet fra plakaten. Men sporet Kanskje fra albumet Det Vi Har inneholder ganske mye bass i området 40-50 Hz, og som kan låte litt utflytende på Clarity 4.2 sammen med Linn effektforsterkeren. Med monoblikkende er det full stålkontroll.
Veslemøy i Lynni og Ketil Bjørnstad sin tapning er ikke et spor som er spesielt krevende for en effektforsterker, heller ikke med så tungdrevne som Clarity 4.2 med sin følsomhet på 78 dB. Derimot er det godt egnet til å fastslå karakteren i oppsettet, og her er vi litt på begge deler – både detaljert og musikalsk på samme tid.
Frank Zappa sin Rubber Shirt fra Sheik Yerbouti er derimot et spor som absolutt frister til å dra på. Og selv om bassen har enkelte innslag mellom 30 og 40 Hz, er det ikke der tyngden ligger. Men du verden så herlig presist kombinasjonen av Clarity 4.2 og 2 x Vera Audio M1600 låter, også på veldig høyt nivå.
DEN IDEELLE FORSTERKEREN TIL CLARITY 4.2?
Ok, jeg har vært gjennom tre ulike forsterkerkombinasjoner sammen med Radiant Acoustics Clarity 4.2. Og med Linn sine 85 watt i 4 ohm var det egentlig litt for lite effekt, selv om jeg kunne levd godt med kombinasjonen. Med Rega IO var det litt mer åpenbart at effekten var i minste laget, selv om det ble oppveid av en herlig synergieffekt.
Monoblokkene Vera Audio M1600 med sine 2500 watt i 4 ohm er selvfølgelig rikelig, og har også en utmerket lydkvalitet sammen med den brutale effekten. Og så kan du selvfølgelig ty til begrepet overkill, og effektmessig er det ikke tvil om at selv med en følsomhet på 78dB trenger du ikke så mye. En forsterker som yter et par hundre watt vil nok sikkert være rikelig match til disse høyttalerne. Men du verden så stas det er med disse monoblokkene hvis du har seksti tusenlapper å avse.
KONKLUSJON
Allerede med forgjengeren Clarity 6.2 demonstrerte Radiant Acoustics at de er i stand til å bryte naturlovene. Og med etterfølgerne Clarity 4.2 har de utvidet dette bruddet kraftig. For de leverer en praktfull og dyp bass med en kvalitet jeg aldri har vært i nærheten av å oppleve med et så kompakt kabinett og 4-tommers drivere. Det er sjelden nok å oppleve tilsvarende dybde i høyttalere med 6,5-tommere i bunnen.
Og så er det gledelig at den dype bassen følges av en godt balansert og samtidig detaljert gjengivelse, og med veldig gode perspektivegenskaper. Det er det som gjør at disse høyttalerne er verd sine tretti tusen, og vel så det.
Clarity 4.2 er et ideelt valg hvis du ønsker deg et par svært kompakte stativhøyttalere som spiller fletta av modeller med dobbelt så stort volum. Men pass på at du har en forsterker med tilstrekkelig effekt hvis du vil plage naboen.
Takk til HiFi Klubben for lån av Clarity 4.2
Veil. pris for Clarity 4.2 er NOK 29.996,- pr. par
Les mer om Clarity 4.2 hos HiFi Klubben
Les mer om Clarity 4.2 hos Radiant Acoustics
