Også denne uken har jeg prøvesmakt på nye utgivelser. Og noen av nyhetene byr på overraskelser...
Mange sterke nye utgivelser også denne uken. Og en som skiller seg helt ut…!
Og så var det en helt annen sak - for første gang i historien kaster vi terninger!
En ny fredag, med tilhørende slipp av nye plateutgivelser. Mange sterke utgivelser denne gangen, selv om det var lettere å plukke ut noen favoritter!
Også denne fredagen har det vært prøvesmaking av musikkutgivelsene. Veldig mye bra, og her er de mest interessante!
Fredagen er flott på så mange måter. Snart helg, selvføglelig, men kanskje minst like viktig er det at det er dagen for ukas plateslipp. I denne artikkelen tar vi en prøvesmaking på et knippe av de mest interessante utgivelsene.
Colosseum - Live
Det finnes en håndfull Lper som er soleklare kandidater når 70-tallets nest beste live-rockealbum skal kåres. Colosseum Live er et av dem.
AUDIOFILT INNTRYKK: Radka Toneff / Steve Dobrogosz – Fairytales.
For et par år siden ble det legendariske Fairytales utgitt i en remastret utgave på LP. Og både jazz-verden og vi audiofile ga det en stor oppmerksomhet. Nå har Odin nettopp ugitt dette albumet på SACD, og jeg har lyttet til det.
Hun dukket opp fra ingenting, en gang i tidlig i 1978 som en 19-åring med albumet The Kick Inside. Dette albumet står i historien som hennes aller fremste, en LP som var en av de store musikkbegivenhetene i 1978.
Focus – At the rainbow.
Focus er et merkelig band. Eller var, for levningene etter Hamburger Concerto er nettopp det – levninger. Og det er ikke der det merkelig ligger, for verden er vel egentlig full av historier om et lovende band som hadde en relativt kort glansperiode, men som forsvant igjen etter en kort og stormfull karriere.
So is my love er en utgivelse på Pure Audio Blu-ray, med kormusikk fremført av Ensemble 96. Jeg har lyttet til den.
Magnus Grønneberg er selvfølgelig en av de mest markante profilene vi har i norsk rock. Vi kjenner han som en særdeles karakterfull vokalist og frontfigur i CC Cowboys, men også gjennom et par soloalbum.
2L gir ut en ny utgivelse med 3D-lyd. Det dreier seg også denne gangen om lydformatene Auro-3D og Dolby Atmos.
Aurora utgir en CD med komposisjoner av Jan Erik Mikalsen. Les mine inntrykk av SAAN.
Ketil Bjørnstad – Berget det Blå.
Ketil Bjørnstad er en institusjon i norsk kunstliv. Hans produksjon er kanskje aller størst som forfatter, men for meg er det musikeren og komponisten Ketil Bjørnstad som fascinerer mest.
Santana er selvfølgelig et av fyrtårnene innen pop/rock, og dette er like selvfølgelig uløselig knyttet til Carlos Santana. Ikke fordi han er den eneste ekstraordinært dyktige musikeren i Santana gjennom historien, men fordi han er en musikkskaper med et særdeles stort særpreg, og med en tydeligere signatur enn noen.
Al DI Meola er en av de utvalgte gitaristene som har en unik og umiskjennelig signatur. Jeg var dypt fascinert da jeg hørte hans tidligste soloalbum på midten av 70-tallet. Men det startet egentlig ikke der.
Rick Wakeman er en musiker jeg har- og har hatt et sammensatt forhold til, for å si det forsiktig. Han har utvilsomt vært et fyrtårn av en musiker særlig på 70-tallet, og han har også hatt en musikalsk spennvidde.
Little Feat – Waiting for Colombus.
Nå har jeg plukket frem et album som jeg bade musikalsk og rent fysisk regelrett slet ut på tampen av 70-tallet. Og det er ikke hvilket som helst album. Little Feat sitt doble livealbum Waiting for Colombus er en soleklar kandidat til tittelen 70-tallets beste live-album.
Bob Dylan – Infidels. Et lysglimt midtveis i tunellen!
Dette er den første Lpen av Dylan i denne serien, men det blir ikke den siste. I løpet av kort tid kommer en ny skive fra omtrent samme periode.
YES – RELAYER.
Relayer er en slags elefant i rommet – dvs i Yes-rommet. Dette er kanskje et av de Yes-albumene som skiller seg mest ut fra de andre. I den grad noen av Yes sine album i det hele tatt kan plasseres i samme rom som de andre.
Miles Davis – Bitches Brew.
Det blir litt meningsløst å introdusere Miles Davis, mannen som få vil bestride er jazzhistoriens desiderte ener. «By far!» vil enkelte tilføye, og jeg er en av dem.
Vrang – SæterSoul. Folkemusikk med aksent.
Etter lang tids modning har Folkemusikktrioen Vrang utgitt CDen SæterSoul. Jeg har lyttet til den.
Savage Rose – In The Plain.
Savage Rose var mitt favorittband i tidlig tenårene, og In The Plain var også min aller første ordentlige LP, når vi ser bort fra noen TopOfThePops-greier. Med mindre jeg husker feil ble det kjøpt for bursdagspenger av en 14-åring i 1970.
Return to Forever – Musicmagic
Return to forever var en av gigantene innen det som gikk under benevnelsen jazz-rock, i kjølvannet etter Miles Davis sin grensesprengende utgivelse Bitches Brew i 1970. Veldig mange av aktørende hadde vært med på nettopp Bitches Brew, eller på en av Miles Davis sine andre utgivelsene rundt 69-70.
Roxy Music – The High Road
Det blir vel litt feil å si «Roxy Music trenger ingen presentasjon». Når man først har tatt ordet, mener jeg. Men hvis man nå først likevel skal si noe, må det være at de ble startet i 1971, og at Brian Ferry var frontfigur.
Ljom – Stundom. Snåsalåter for viderekommende
Snåsabandet Ljom kommer med sitt andre album. Stundom er en sterk oppfølger til debutalbumet Seterkauk.
Jefferson Airplane var et band fra San Fransisco, som dukket opp i 1965, og holdt på til 1972. De var et veldig annerledes band hele tiden, og hadde mange musikere med sterk profil. En av disse, og min favoritt er vokalist og låtskriver Grace Slick. Med en veldig karakterfull vokal, og også en sterk låtskriver.
Bård Monsen og Gunnar Flagstad har spilt inn verk av tre komponister på denne utgivelsen på 2L. Vi snakker om Valen, Stravinsky og Lutoslawski.
Det amerikanske bandet Blood Sweat and Tears dukket opp på slutten av 60-tallet, og var et av de to store bandene som kombinerte rock med en blåserrekke. Det grepet har forledet mange - inklusiv meg selv – til å kalle musikken for Jazz-rock. Men etter at Chicago med James Pankow i spissen i nyere tid har avvist fullstendig at musikken deres har hatt noe med jazz å gjøre, har jeg innsett at det stort sett gjelder for BS&T også. Vi holder oss til «rock with a horn-section».
Grateful Dead var et fantastisk band, som det samtidig er litt vanskelig å sette i bås. Og i min bok er det vanligvis et kvalitetstegn for et band eller en musiker. I dette tilfellet snakker vi om et band som var noe inspirert av jazz, men samtidig blir det veldig feil å ta i bruk ordet jazz på inn- eller utpust hvis musikken til Grateful Dead skal beskrives.
For et år eller to siden spurte jeg min svært gode venn Stig Arne Skilbrei om han har lyttet noe til Gino Vanelli. Jeg tror det var på turen til- eller fra den årlige tradisjonsrike HiFi-messa i Horten. Og svaret hans vippet meg litt av pinnen: «Gino Vanelli – e ikkje det ein italiensk smørsangar?» (Stig Arne er etnisk Vossing…), svarte han med litt halvdårlig skjult forakt i stemmen. Og i beflippelsen greide jeg bare å svare noe sånn som «Jo, for så vidt, men han er veldig god!», mens jeg flakket litt med blikket. Ble ikke noe særlig schvung over det.
Colosseum II var et band med ganske begrenset levetid. De oppsto i 1975, i kjølvannet av (selvfølgelig) Colosseum, og deretter Tempest.
Vanligvis bruker jeg en god del spalteplass på å beskrive musikeren før jeg skriver om selve plata. I dette tilfellet tro jeg at det vil være feil å skrive veldig mye om Elton John. Både fordi han er veldig godt kjent blant folk, og fordi det er veldig mange som vet utrolig mye mer om denne profilerte sangeren og låtskriveren.
Guro Kleven Hagen fascinerte meg første gang da hun utga sitt debutalbum med Max Bruch sin fiolinkonsert No. 1, og Prokofjev sin fiolinkonsert No. 2. Med en gjenkjennelig nerve i tonen ble musikken fremført utrolig sterkt.
2L har på ny utgitt en Blu-ray med lydspor i Dolby Atmos. Og så er det en enda mer grensesprengende nyhet på denne utgivelsen Mass for Modern Man.
Erlend Apneseth fremførte et bestillingsverk på Førdefestivalen i 2016. Det har blitt til CDen Nattsongar, og jeg har lyttet til den.
Mari Boine har vært uløselig knyttet til musikk med samiske røtter og samisk tekst. På sin nye utgivelse bryter hun helt med dette. I hvert fall på et av punktene.
Terje Winge har laget en innspilling på 2L, med verker av tre norske komponister. Jeg har lyttet til ORGANSM på Blu-ray Audio, med spor i Dolby Atmos.
Komponisten Ken Thomson har utgitt en LP med to av sine komposisjoner. Jeg har lyttet til albumet Restless.
FIXITY er et ganske nystartet, men samtidig uhyre produktivt band. The Things in the Room er deres fjerde utgivelse i år.
Plateselskapet Cantaloupe Music utgir et nytt album med musikk av komponisten Ken Thomson, fremført av cellisten Ashley Bathgate og pianisten Karl Larson. Utgivelsen blir tilgjengelig på vinyl og som filer for nedlasting fra 28. oktober.
For 10 år siden hadde jeg mitt første møte med en av 2L og Morten Lindberg sine produksjoner. Det var en innspilling med Trondheimsolistene, og åstedet for innspillingen var Selbu Kirke. Denne gangen er det de samme Trondheimsolistene som står for musikken, og også denne gangen er innspillingen foretatt i Selbu Kirke.
Det er noe nesten naturstridig med settingen – 10cc på Alvøen Hovedgård låter nesten like surrealistisk som om Stones skulle spille til dans på samfunnshuset på Bremsnes. Eller Bruhagen. Og tro meg - der har jeg vært for et halvt århundre siden omtrent, men Stones dukket slett ikke opp.
John McLaughlin “sitt” Mahavishnu Orchestra var en institusjon innen Jazzrock på begynnelsen av 70-tallet. Det ble betraktet som en av grunnpilarene innen jazz-rock, der begrepet «jazz-rock» ikke må forveksles med den jazzinspirerte rocken som bandene Chicago og Blood Sweat and Tears jobbet med. Her har vi arven etter Miles Davis, og Mahavishnu Orchestra var en av gigantene, sammen med Chick Corea sitt Return to Forever. For ikke å glemme Weather Report.
Tacet har gjenutgitt albumet Pictures & Reflections på Blu-ray Audio. Det er Markus Schirmer som har spilt inn suiten Miroirs av Ravel, og den legendariske Pictures at an Exhibition av Mussorgsky. Jeg har lyttet til den.
- Lytting som eksistensiell erfaring
Kan opptaksteknologien bli redningsbøyen som gjør oss i stand til å oppfatte det store bildet i en verden av fragmenter?
Sopranen Marita Sølberg er en betydelig størrelse innen operaverden. Nå utgis hennes første soloalbum, og jeg har lyttet til det.
Søndag var avslutningsdag på Vossajazz, og Stig Arne var selvfølgelig til stede også denne dagen.
Stig Arne var til stede på Vossajazzen også lørdag, og her noen inntrykk fra denne dagen.
Det er så mange gudar for tida, som eg ikkje bryr meg katten om, men vergudane var i alle fall på vår side i år, og jazzturistane strøymde utan hue og vottar, smilande i solskinet, frå toget på jernbanestasjonen mot billettbua på Park Hotel Vossevangen, for å løysa billettane inn i armband.
Vi starter nå en ny serie med stemningsrapport fra vinylplater, og denne omtalen av Leonard Cohen sitt debutalbum e først ut. Artikkelen utgjør samtidig den første i en serie der målet er å skrive om samtlige av Leonard Cohen sine studio-album som er tilgjengelig på vinyl. God tur!
Tirsdag den 5 januar 2016 gikk Pierre Boulez, en av musikkens absolutte pionérer ut av tiden. Både som dirigent og komponist står Boulez som en bauta og et referansepunkt for samtidige og påfølgende komponister og musikere. Han levde og virket i en tid da vestlig kunstmusikk bredte seg ut i et delta av pluralistiske stiler og tendenser og utfordret lytteren som aldri før, med klanglige og formmessige eksperimenter og systemer - et speilbilde av en kontrastfylt tid hvor gamle verdenssystemer og ideologier krakelerte og nye tanker sprang opp; en tid full av konflikt men også av kreativitet, utforskning og musikalsk nybrottsarbeid
Dagens omfattende opptaksteknologi gir oss i dag tilgang på musikk overalt og i alle settinger. Musikk er på sett og vis blitt et legemsløst fenomen: det er i dag fullt mulig å ha hørt flere hundre pianokonserter uten noen gang å ha sett et flygel. Har det noe å si? Tatt i betraktning i hvor stor grad sansene våre vikler seg inn i hverandre og påvirker hverandre så er det fristende å tenke at det ligger en lite forskjell her - at det visuelle aspektet ved en musikkopplevelse kan ha noe å si for den totale lytteropplevelsen.
Karl Erik har valgt 6 innsplllnger som han har valgt ut til årets plater. Les om de seks platene her:
Unter the Wing of the Rock er et vellydende album med spennende musikk av et knippe med samtidskomponister. Pluss en engelskmann som ikke lenger er blant oss. Jeg har lyttet til SACDen, og likte det jeg hørte.
LaWo er et norsk plateselskap som i likhet med 2L er en stor norsk utgiver av multikanals musikk. Hos LaWo er alle multikanals utgivelser i form av hybride SACDer, men i tillegg utgir dette plateselskapet en stor andel med rene stereo CDer. SACDen BUT består av spennende samtidsmusikk, fremfrøt av Ensemble Ernst. Jeg har lyttet til SACDen.
The Wall trenger knapt noen introduksjon, men vi kan likevel ta en summarisk presentasjon for sent ankomne musikklyttere. Albumet The Wall var et av Pink Floyd sine tre aller største utgivelser, sammen med Dark Side of the Moon og Wish You Were Here. Noen vil gjerne hevde at den overgår selv «Dark Side», i hvert fall hvis man legger til grunn The Wall sin betydning som politisk og samfunnskritisk element.