Return to Forever var en av disse, og hadde Chick Corea som frontfigur. Gjennom 70-tallet var det mange andre giganter som deltok, og Stanley Clarce og Al DiMeola var to av fyrtårnene. Musicmagic var det siste albumet som ble utgitt før Return to Forever ble oppløst, og hadde både en annerledes karakter og annen besetning enn tidligere utgivelser. Dette er kanskje den av utgivelsene som er minst jazz av dem alle, men samtidig et av de mest nyskapende albumene. Og på en litt merkelig måte var denne LPen både litt mer konvensjonell pop/rock, men innimellom finner jeg også litt elementer fra klassisk musikk, på et noe ubeskrivelig vis.
For å være litt mer konkret, er det to elementer som skiller Musicmagic fra de andre utgivelsene fra RtF. For det første er det en blåserrekke her, med veldig distinkte og presise arrangement. Stanley Clarce er også med her, men gjør ikke like mye av seg som på en del andre utgivelser av Return to Forever.
Det andre elementet som setter dagsorden på Musicmagic er Gayle Moran. Hun er Chick Corea sin kone, men det er den minst interessante siden ved denne strålende vokalisten. For hun har en unik vokal, og dominerer hele MusicMagic. Gayle Moran har dessverre ikke vært så fremtredende i musikkhistorien som hun burde ha vært, men deltok i 2. inkarnasjon av Mahavishnu Orcestra, på LPene «Apocalypse» og «Visions of the Emeryald Beyond»
Side 1
Det er litt vanskelig å fremheve noen enkeltspor på Musicmagic. Musikken er veldig homogen og ensartet, samtidig som det er en svært høy grad av originalitet over musikken. Dette fremgår tydelig allerede på åpningssporet The Musician, som er ganske dominert av presise og tidvis litt intrikate blåserarrangement, og Stanley Clarke sin strykebass. Og selv 40 år etter mitt første møte går det ilinger nedover ryggen ved gjenhør av Chick Corea sin synth (moog?) i dialog med blåserrekka. Og Gayle som overtar ordet etter et lengre instrumentalinnslag.
På Hello Again er det kanskje de vokale partiene som fascinerer mest, med sine smårørende tekster.
Avslutningssporet på side 1 - MusicMagic - er albumets tittelspor, og en av mine kandidater til albumets beste. Og dette også et av de sporene der vi får de klareste referansene til klassisk musikk, i hvert fall i introen. Det er i det hele tatt noe nesten symfonisk over denne låten, uten at jeg dermed skal blande inn begrepet prog-rock. Det gis inntrykk av at5 det er Gayle Moran som spiller orgel her, og hvis det stemmer avsløres det en glitrende B3-organist. Dessuten får Stanley Clarke vist at han var et av bassistfyrtårnene på 70-tallet nettopp her.
Side 2
Åpningssporet på side to – So Long Mickey Mouse - er signert Stanley Clarke, og dette er virkelig hans låt. Men også den kirurgisk presise blåserrekka imponerer stort.
Do You Ever er signert Gayle Moran, og er den eneste låten jeg er sikker på ikke er kandidat til albumets beste. Men noen må være bare middels også. For til tross for at jeg setter Gayle Moran veldig høyt som vokalist, blir det innimellom «a bit too much» her.
Det gjelder definitivt ikke for avslutningslåten The Endless Night, som på slutten av dagen må gå seirende ut som albumets beste. En svært lang intro som innimellom har nesten barokke referanser går etter hvert over i det som viser seg å være den mest jazzy låten av alle, i en nydelig flyt vokalt ledet av Gayle. Og joda Stanley får vist seg fem her også. For ikke å snakke om Chick Corea på en av sine mange synth soloer med sine herlige pich-bend som gir en klokkeklar signatur.
MusicMagic tevler i min bok mot Romantic Warrior med å være Return for Forever sitt beste album. Som igjen avslører at jeg liker aller best de senere variantene av dette legendariske jazz-rock bandet.
Det har i ettertid blitt utgitt en del versjoner av en konsert i New York City. Utgivelsen med navn Return to Forever Live: The Complete Concert har hele Musicmagic komplett. Her er det en del andre kvaliteter, selv om presisjonen – og I dette tilfellet også magien - ikke alltid er like høy som på studioversjonen.
