YES – RELAYER.
Relayer er en slags elefant i rommet – dvs i Yes-rommet. Dette er kanskje et av de Yes-albumene som skiller seg mest ut fra de andre. I den grad noen av Yes sine album i det hele tatt kan plasseres i samme rom som de andre.
Miles Davis – Bitches Brew.
Det blir litt meningsløst å introdusere Miles Davis, mannen som få vil bestride er jazzhistoriens desiderte ener. «By far!» vil enkelte tilføye, og jeg er en av dem.
Savage Rose – In The Plain.
Savage Rose var mitt favorittband i tidlig tenårene, og In The Plain var også min aller første ordentlige LP, når vi ser bort fra noen TopOfThePops-greier. Med mindre jeg husker feil ble det kjøpt for bursdagspenger av en 14-åring i 1970.
Return to Forever – Musicmagic
Return to forever var en av gigantene innen det som gikk under benevnelsen jazz-rock, i kjølvannet etter Miles Davis sin grensesprengende utgivelse Bitches Brew i 1970. Veldig mange av aktørende hadde vært med på nettopp Bitches Brew, eller på en av Miles Davis sine andre utgivelsene rundt 69-70.
Roxy Music – The High Road
Det blir vel litt feil å si «Roxy Music trenger ingen presentasjon». Når man først har tatt ordet, mener jeg. Men hvis man nå først likevel skal si noe, må det være at de ble startet i 1971, og at Brian Ferry var frontfigur.
Jefferson Airplane var et band fra San Fransisco, som dukket opp i 1965, og holdt på til 1972. De var et veldig annerledes band hele tiden, og hadde mange musikere med sterk profil. En av disse, og min favoritt er vokalist og låtskriver Grace Slick. Med en veldig karakterfull vokal, og også en sterk låtskriver.
Det amerikanske bandet Blood Sweat and Tears dukket opp på slutten av 60-tallet, og var et av de to store bandene som kombinerte rock med en blåserrekke. Det grepet har forledet mange - inklusiv meg selv – til å kalle musikken for Jazz-rock. Men etter at Chicago med James Pankow i spissen i nyere tid har avvist fullstendig at musikken deres har hatt noe med jazz å gjøre, har jeg innsett at det stort sett gjelder for BS&T også. Vi holder oss til «rock with a horn-section».
Grateful Dead var et fantastisk band, som det samtidig er litt vanskelig å sette i bås. Og i min bok er det vanligvis et kvalitetstegn for et band eller en musiker. I dette tilfellet snakker vi om et band som var noe inspirert av jazz, men samtidig blir det veldig feil å ta i bruk ordet jazz på inn- eller utpust hvis musikken til Grateful Dead skal beskrives.
For et år eller to siden spurte jeg min svært gode venn Stig Arne Skilbrei om han har lyttet noe til Gino Vanelli. Jeg tror det var på turen til- eller fra den årlige tradisjonsrike HiFi-messa i Horten. Og svaret hans vippet meg litt av pinnen: «Gino Vanelli – e ikkje det ein italiensk smørsangar?» (Stig Arne er etnisk Vossing…), svarte han med litt halvdårlig skjult forakt i stemmen. Og i beflippelsen greide jeg bare å svare noe sånn som «Jo, for så vidt, men han er veldig god!», mens jeg flakket litt med blikket. Ble ikke noe særlig schvung over det.