søndag juni 16 , 2019
tirsdag, 11 februar 2014 20:36

Fire klaverkonserter av Mozart på to ulike klaver.

Skrevet av

Martin Helmchen og Christian Ihle Hadland har begge spilt inn to av Mozart sine klaverkonserter. Jeg har lyttet til begge utgivelsene, og funnet både likheter og fundamentale forskjeller.

Mozart sine 27 pianokonserter ble i stor grad komponert for egenhendig fremførelse av Wolfgang Amadeus selv som solist. De tidligste ble fremført på harpsikord, mens de senere klaverkonsertene var fremført på fortepiano. Det er laget utallige innspillinger av klaverkonsertene, og de aller fleste er innspilt med moderne flygler. Det finne likevel enkelte innspillinger som er innspilt på fortepiano, noe som strengt tatt er mest tidsriktig.

I 2013 ble det utgitt to innspillinger med Pianokonserter av Mozart der det er noen veldig klare likhetstrekk, til tross for at det er ulike pianokonserter, ulike utøvere og forskjellige plateselskap. De er begge innspilt med unge pianister som så vidt har rundet de 30, og med en sprudlende spillestil. Og likevel er spillestilene svært forskjellige.


Vi starter med den sist ankomne – Martin Helmchen med Netherlands Chamber Orchestra, dirigert av Gordan Nikolic. Det er en hybrid multikanals SACD, utgitt på PentaTone Classics. Martin Helmchen har valgt pianokonsert no. 15 og 27, eller kanskje noen har valgt de for han? Dette er uansett ikke hans første innspilling med Pianokonserter av Mozart på PentaTone, og noe sier meg at det ikke er den siste.

Lyden på denne innspillingen er glimrende, en multikanalsmiks som for så vidt er konvensjonell sammenlignet med en del andre tilnærminger jeg har lyttet til i det siste fra Bl.a. 2L og TACET, men som like fullt går tett på, og gir tilhøreren en utmerket lytteposisjon, i et svært transparent og dynamisk lydbilde.

Martin Helmchen har en svært karakterfull spillestil, med et tungt anslag som hele tiden gir en markant- og tidvis tenderende til stakkato fremførelse. Dette gir meg en umiddelbar assosiasjon til fremførelser slik de kan oppleves fremført på fortepiano, men her er det bare et lite snev av dette elementet. Likevel oppleves denne kvaliteten som at Helmchen sin spillestil kanskje kan sies å være mer tidsriktig sett i relasjon til de opprinnelige fremførelsene.  Sagt på en annen måte kan man også si at Helmchen har en utpreget maskulin stofflighet i sin spillestil.

Det andre og minst like interessante kvaliteten med Martin Helmchen sin spillestil er at dette litt harde anslaget er kombinert med en brillianse og lekenhet som virker nærmest utrolig. Og på de rolige 2. satsene er det en varhet som fremstår som en nærmest magisk umulighet i kombinasjon med de maskuline anslagene han bruker. Dette gjelder særlig i Andante på no.14, men også på Larghetto på Mozarts siste pianokonsert. Her er det en myk lekenhet som det er lett å tilskrive som ungdommelighet.

 

Og nettopp dette er det store likhetstrekket med solisten på den andre innspillingen jeg tar for meg med Mozarts pianokonserter. Da er vi over på Simax plateselskap, og pianisten Christian Ihle Hadland som spiller med Oslo Filharmoniske Orkester. På denne utgivelsen har de valgt pianokonsert no. 21 og 22.

Det store likhetstrekket mellom Hadland og Helmchen er at de begge har en lekende, ungdommelig og virtuos fremførelse. Men virkemidlene er veldig ulike. Christian Ihle Hadland har en veldig stor dynamikk i anslagene, som veksler mellom fjærlette og kraftfulle. Det er nesten som om Hadland danser lekent over klaviaturet, og innimellom utfører nærmest virtuose rampestreker. Helt i tråd med Mozarts ånd, skal vi tro filmen Amadeus. Vi kan kanskje klatre ut på en tynn gren og driste oss til å hevde at der Helmchen har en spillestil som passer til Mozarts tid og instrumenter, har Hadland nærmet seg Mozarts ånd i en noe mer moderne drakt. Og så er det best at jeg klatrer forsiktig inn til stammen igjen før grenen knekker.

Også Oslo Filharmonisk Orkester har noe jeg opplever som en anelse mer moderne tolking av Mozart enn det nederlenderne har, og således kan man også si at begge orkestrene bygger opp under solistene sin fremførelse. Eller kan det være omvendt?

Simax sin utgivelse er en ordinær CD, med en mer en ordinært tiltalende innpakning. Lydkvaliteten er fremragende også her, selv om de få av oss som har et svakt øre til multikanal ikke får den legningen oppfylt her. Derimot få vi en utmerket dynamikk og gjennomsiktighet i lydbildet.

 

 

Hvis noen har forventninger om at jeg skal kåre en vinner av disse vil de bli skuffet. Det er snakk om to innspillinger med til dels ulike karakter, men der begge inneholder strålende tolkinger av pianokonserter fra musikkhistoriens gigant. De to ulike tilnærmingene til pianistene Martin Helmchen og Christian Ihle Hadland representerer en berikelse av musikken – dette er noe av det som gjør klassisk musikk så interessant og berikende. Jeg ville ikke unnvært noen av innspillingene.

 

Les mer om Martin Helmchen – Mozart Piano Concertos No. 15 & 27 hos PentaTone Classics.

Les mer om Mozart – Piano concertos Nos. 21 and 22. Christian Ihle Hadland – Oslo Philharmonic Orchestra hos Simax.

Lest 23254 ganger Sist redigert tirsdag, 11 februar 2014 21:24
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Nyeste Tester / Artikler

De 20 nyeste Hovedartiklene:

Nyeste Nyhetsoppslag

Nyeste Musikkartikler

Annonser

Annonsere på Audiophile.no?

Audiophile.no i flere kanaler:

Nyeste fra Audiophile-TV

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen

Nye plateutgivelser