Av Roy Ervin Solstad

Dermed blir ikke dette en vanlig test av ett enkelt produkt. Ei heller en endelig dom over rørenes fortreffelighet eller vederstyggelighet kontra transistor. Til det er avstanden mellom når transistorutstyret forsvant ut, og når rørutstyret kom inn for stor.

Men først litt historie…
Det hele begynte sommeren 2003. En helt uskyldig tur innom en hifi-forhandler i hovedstaden gjorde suget etter å bytte ut mitt transistorbaserte anlegg med rør. Det var noe med gløden i den musikken jeg vanligvis spiller som tiltalte.

Forforsterkeren og sacd-spilleren ankom etter kort tid. Jeg tror det må ha vært i slutten av september eller begynnelsen av oktober, og jeg husker at jeg pakket dem opp og plasserte dem i hifi-benken.

Et rop om hjelp
Deretter satt jeg meg i sweet-spot. Og der ble jeg sittende en halv time. Å glo på utstyret. Uten en lyd. For effektforsterkere hadde jeg jo ikke.

Enkelte vil vel påstå å agere slik er et desperat rop om hjelp, og at det finnes behandlingsinstitusjoner for slike som meg.

For min del var kuren bestilt, men med en leveringstid på to måneder som ble utvidet til tre, var det nummeret før jeg gikk på veggen.

Heldigvis fikk jeg låne en Creek hodetelefonforsterker av en arbeidskollega, så et lite substitutt fikk jeg.

Førsteinntrykket
Posten er noe herk, og her oppe i Finnmark hvor selv A-post tar fire dager, fikk jeg ikke anlegget før 9. januar. Og slik var oppsettet da:

• Consonance Reference 2,0 SACD-spiller
• Consonance Cyber 50 forforsterker
• Antique Sound Lab AQ-1008 monoblokker
• Usher Rapport høyttalerkabler
• SAP Relaxa 1 isolasjonsplattform
• Silk Mk2 – signalkabler
• Tweaks: A.R.T. Q-dampers, Tema Isolator, Høyttalerkabler på gummiknotter

Det første som slo meg var en fantastisk åpen mellomtone. Kvinnestemmer har mistet de spisse s’ene de hadde med Vincenten. På Diana Kralls Love Scenes er vokalen luftigere enn noen gang, mens bass og trommer fyller lydbildet til perfeksjon. På alle andre plater er derimot bassen nesten fraværende. Mellomtone og diskant er derimot strålende. Særlig har diskanten blitt silkemyk i motsetning til Vincent SV-233 som helte mot det spisse i toppen. Selv uten nevneverdig bass, oppleves mellomtonen som ”rundere”, men samtidig med et attakk som ikke var der tidligere. Det er en kroppslighet som jeg ikke har opplevd med transistorutstyr tidligere. Likevel manglet det definitivt fundament i bunn, og jeg hadde en mistanke om at det ikke hadde noe med det nye utstyr å gjøre.

Løsning på manglende bass
MGSE og MG 12, som jeg har, kommer med høyttalerføtter som gjør at høyttaleren blir stående litt bakoverlent. Riktignok ikke mer enn fem grader, men i motsetning til samtlige høyttalere i Magnepan-serien fra MG 1,6 og oppover, er høyttalerføttene kun bakovervendte. Det betyr at foran høyttalerne er det ingenting, og at det ikke skal store berøringen til før du vipper høyttalerne over ende forover. Til nå har jeg benyttet Blue-tac under føttene for å ”feste” dem i gulvet, men med familieforøkelse på gang, ville jeg ha noe som gjorde de smale høyttalerne litt mer stødige på stuegulvet. 



På nettet fant jeg en oppskrift til DIY-føtter til Maggiene. Maggie’s Legs, som var enkle å lage, og ikke minst vippet høyttaleren opp i 90 graders loddrett stilling samtidig som høyttalerføttene vendte både forover og bakover. Dermed var faren for å vippe de ømfintlige båndhøyttalerne over ende betydelig redusert.

På nettsiden til Maggie’s Legs, stod det at man kunne oppleve mindre bass med disse føttene. Blant annet fordi høyttalerne ble hevet flere centimeter fra gulvet. Dermed vil refleksjoner fra gulvet bli mindre. Deres forslag til løsning var enten å vippe høyttalerne litt bakover, eller senke dem mot gulvet igjen.

Ingen av delen appellerte noe særlig, ikke minst siden jeg da ville miste litt av åpenheten i mellomtonen og diskanten.

I stedet flyttet jeg høyttalerne 10 centimeter nærmere bakveggen, og da falt alt på plass. Kanskje er det ikke like fast som med 200 transistorwatt, men gudene skal vite at det ikke er mye om å gjøre. Dessuten er det nå en informasjonsmengde også i de nedre oktaver som ikke var til stede tidligere, uten at det har gått på bekostning av diskanten og mellomtonen.

Februar og mars: Kabelbytter og innspilling
Jeg har alltid ment det har vært vanskelig å si noe om innspilling av utstyr. Det blir nesten som å se din egen unge vokse. Forskjellene er så små at de blir bortimot umerkelige. For andre som ser ungen eller hører anlegget med lengre intervaller, vil derimot oppleve at både ungen og lyden har forandret seg.

Siden jeg er medlem av korttidsminneforeningen, og ikke husker hvordan lyden var i forhold til nå, så vil jeg ikke si stort om effekten av innspilling, men mine hifi-freaks av noen venner, påstår at anlegget har bedret seg radikalt siden det var nytt. Jeg stoler på mine venner. 



Etter en drøy måneds tid, byttet jeg signal- og høyttalerkabler på anlegget. Førstnevnte skyldes at jeg fikk tilsendt en sølvkabel fra ArtSound i Danmark som jeg umiddelbart opplevde som bedre enn mine Silk mk2. Ikke minst i diskanten fikk jeg enda mer luft, og paradoksalt nok litt mer silkeaktig lyd.

Jeg kunne derimot ikke merke noen endring av negativ karakter andre steder i lydbildet.

Enda større forskjell opplevde jeg da jeg byttet høyttalerkabler. Bort forsvant de lekre kablene fra Usher, og inn i anlegget kom noen blå, stive og ikke særlig vakre solid-core kabler fra danske Audio Magic. Wonder-kablene kjøpte jeg i fjor høst mer eller mindre for moro skyld. En formiddag jeg hadde fri, koblet jeg dem til, og forbedringen var påtagelig.

Der Usher-kablene hadde vært behagelige over hele frekvensområdet, ikke minst i mellomtonen, så var Audio Magic Wonder-kablene noe helt annet. Bassen ble merkbart tørrere og mer kontant. Samtidig gikk den dypere enn Usher-kablene gjorde. Til mine rørforsterkere passet det ypperlig.

Noe av den samme effekten opplevde jeg i toppen, der Audio Magic-kablene var litt mer ”spisse” enn Usher-kablene, men heldigvis ikke så mye at de virket skrikende. Også det mistenker jeg at skyldes en vellykket kombinasjon mellom kabler og rørutstyr. Jeg tror nemlig at jeg hadde kastet kablene dit pepperen gror hvis jeg hadde forsøkt dem på min gamle 200 watts transistor fra Vincent.

Rør for alle
De siste par månedene har jeg hørt mer musikk enn jeg noen gang tidligere har gjort. Det spilles både tre og fire timer hver eneste dag, og lyttetretthet er blitt et fremmedord.

Likevel må jeg innrømme at anlegget mitt ikke passer alle. Når det skal rocke, kommer båndhøyttalerne til kort. De blir på sett og vis for snille. En kompis var innom en dag med Triangle Celius 202 høyttalere, og da ble det rocket på en helt annen måte enn med mine Magnepan.

Rør er derimot kommet for å bli i mitt hjem. Den gløden og særlig i mellomtonen som anlegget mitt nå formidler, er svært vanedannende. Til for eksempel Diana Krall og Kari Bremnes kan jeg ikke skjønne at folk klarer seg uten.